Biografi - Biography

Født omkring 1728 på Bersvendstuen, Holungsøy, Vågå (OP).
Død 1800 på Bersvendstuen, Holungsøy, Vågå (OP).
Begravet ...01.1800 i Vågå (OP). 5

Levde 1753 på Bersvendstuen, Holungsøy, Vågå (OP).
    Bersvend var sønn til Hans Bersvendsen på Holungsøy.

"

Kirkebok Vågå nr. 1: «Trolovede og Ægteviede», folio 103a.

    Han var soldat da han ble trolovet med Enke «Ingelef» Olsdatter «d. 8. Julü» 1752.
Forlovere var Siver og Ole Hollougsøn. De ble «ægteviet 7. Nov.»

    M. Høgåsen skriver om Bersvend i artikkelen «Tradisjonen held seg lenge»:
    «Eg har sett mange dokument som er oppsette av Bersvein, og han var ein såre pennefør mann i ei tid da få kunne skrive. Han må ha vore i skule ein stad.»

    Takk være informasjon i brev fra Mette Vårdal har jeg kunnet nøste opp en spennende del av min slektshistorie som omfatter Vågå og deler av Gudbrandsdalen
    Mette Vårdal:
  «Informasjonen om at Bersvein Hansen overtok plassen Holungsøyen etter sin bestefar med samme navn stammer fra en artikkel i årbok for Gudbrandsdalen (1964 s 216 - 221). Dessverre er påstandene svært dårlig dokumentert, og opplysningene motstridende.»

    Hun har nå publisert en artikkel om Bersvend:
  «Bersvein Hansen, en husmann og hans nettverk»
    Innledning:
  «Over 100 etterlatte dokumenter etter husmannen Bersvein Hansen og hans familie i Bersveinstuen i Vågå er utgangspunktet for denne studien av en husmanns nettverk i andre halvdel av 1700-tallet. Med kunnskap og initiativ hadde han kontakt med både husmenn, bønder og embetsmenn. Bersvein Hansen skaffet seg kunnskap om å sette opp dokumenter og juridiske prosesser, og var en tid skrivehjelp for sorenskriveren. Dokumentene viser at det på individnivå var stort handlingsrom for relasjoner på tvers av sosiale, kulturelle og økonomiske forskjeller.»

    Fra M. Høgåsen: «Tradisjonen held seg lenge».
  «Sak mellom husbond og husmenn.
    Mange år etterpå kom eg til å granske ei rettsak frå nedi Holungsøyom. Det galdt Bersveinstugu. Den hadde fyrst lege under ein Snerle-gard, men så hadde plassen på ein eller annan måte kome under Knut Øy på Vågå. Denne Knut'n var ein hardfant og komen frå Taulstad. No hadde kanskje ikkje husmannen vore underdanig nok, for han vart no utkasta, og det vart ei langvarig sak mellom husbond og husmand som gjekk i åra 1754-57 like til Oberhofretten i København. Og der hende det rare at husmannen vant saka. Det var ført mange vitne frå båe sider, og mellom vitna var nemnt Henning Finsson Kveen, 47 år i 1754. Altså fødd 1707.
....
    Men attende til Bersveinsstugu au no med det same. Den som åtte beste minnet nede i Holungsøyom den tid, var Hans Tordstugun. Eg gjorde meg mang ein tur nedover åt honom. Han var glad han fekk tala ved nokon, og han åtte forteljargleda, og attpå til var han ordhag som få. Det var reine forteljekunsta han presterte. Har du høyrt om nokor trette om Bersveinstugu, spurde eg. Å jau, eg skal meine det, sa han. Det var ei fæl greie han kom borti, husmannen der, og han til å leggje ut. Han var husmann under Knut Øy, men ville ikkje gå husmann åt Øy, men åt Snerle der han etter gamalt høyrde til. Han Knut Øy fekk da kasta ut mannen i Bersveistugun, og det såg ille ut. Kjerringa sat i vegkanten og gret da sakene vart hivde ut, og lensmannsseglet kom på døra. Da kom det ein finn-tøkje farande vegen. Ho sette seg attmed ho Ingeleiv, så heitte husmannskjerringa. Å gråt ikkje du, kjerring, sa finn- tøkja. Døkk skal nok koma inn att i Bersveinstugun, og ætta skal sitja lenge der i garde. Men ætta hans Knut skal ikkje bli sitjande lenge på Øy.
    Ho fekk trøyst, ho Ingeleiv. Gryta vart hengjande i skjeringe i tryu år, tru du meg! Og ho gjekk like åt Høgsteretten i Kjøbenhamn, denne saka, hunne han Hans fortelja.
    Her hadde vi ein tradisjon som gjekk 200 år attende og som viste seg å vera sann.
    I saka vart det vitna at gamle Bersvein, far til husmannen, hadde rudt Bersveinplassen "av rå rot". [dette er feil, det var hans farfar som det vises til her] Det var eit uttrykk som var jamfare brukt den tida.»

    Mer om informasjonen fra Mette Vårdal.
    «I artikkelen er det referert til en rettsak mellom husmannen i Holungsøyen og bonden Knut Øy som gikk i 1754 - 1757. Det står at det var sønnen til Bersvein Hansen (den eldre, som hadde ryddet plassen) som førte saken. og det står at det var barnebarnet Bersvein Hansen som førte saken. Det er med andre ord ikke så lett å bli klok på.
    Jeg har ikke søkt gjennom alle rettsprotokollene, men har fått bekreftet at saken er referert, den starter i protokollene omtrent midt på høyre side av folio 255a i tingbok nr. 6, 1752-1755 for Nord-Gudbrandsdal sorenskriveri. Her er det altså Bersvein Hansen som det er referert til. Det styrker utsagnet om at det var barnebarnet som overtok plassen.»

    «Når det gjelder stedsnavn, så er det ikke konsekvent i kildene. Holungsøyen er et skogområde øst for sentrum i Vågå. Her var det flere gårder som hadde eierinteresse, Knut Øy fra gården Øy var bare en av dem. På tidlig 1700-tall må Bersvend Hansen d.e. ha vært en tidlig nyrydder i Holungsøyen. På denne tiden var det ikke mange som ryddet seg nye plasser, og ofte gjorde de det uten avtaler. På 1750-tallet kom de første lovene om husmenn, og et av kravene var skriftlige kontrakter mellom bonde og husmann. Dette kan ha vært den direkte foranledningen til tvisten mellom Knut Øy og Bersvend Hansen.
    Det som kompliserer er at Holungsøyen (enten hele området, eller bare den delen som lå under gården Øy) også er kalt Øy, Øyen eller Øyeseiet.
    I 1750 var det kommet flere husmenn i Holungsøyen. Bersveinstuen er altså en av disse, og trolig en av de eldste. Plassen ligger nede ved elven på et relativt flatt område. Under "Storofsen" i 1789 ble hele gården satt under vann og det var store ødeleggelser. Bersvein Hansen var en av de som var med og førte takseringene etter flommen, har jeg fått opplyst (skal ligge i avskrift i arkivet etter Ivar Kleiven her i Vågå). Bersveinstuen, plassen om ikke husene, står der i dag også. Nå er det campingplass og under flommen i sommer (2011) ble husene igjen satt under vann. Etter det jeg har fått opplyst har etterslekten etter Bersveinstuen endret navnet til Bergnord og flere bor fortsatt i Vågå.
    Bonden Knut Øy var ellers kjent for å være hard mot sine husmenn. Bonden Torstein Håkenstad (som i retten hadde støttet Bersvein Hansen) hadde en gang sagt dette direkte til Knut Øy. Da hadde han blitt sint og stevnet Håkenstad for retten for ærekrenking. De to bøndene hadde stadig rettstvister gående, Håkenstad var en annen gård som også hadde rettigheter i Holungsøyen. Håkenstad virket ellers som bygdeprocorator, og Bersvein Hansen som selv var kyndig med rettsaker og juridiske dokument, ser ut til å ha samarbeidet med ham og var bl.a. i Kristiania i ærend for Håkenstad rundt 1760. Dette kommer frem i brevmateriale jeg har etter presten i Vågå Johan Storm og i dokumenter i gårdsarkivet på Håkenstad.»

    Storofsen er navnet på flommen som rammet innlandet i Norge fra 20. til 24. juli 1789. Flommen skyldtes sen snøsmelting, regnvær og sterk varme, også i fjellet. Ulykker skjedde på Nordmøre, Gauldalen, Østerdalen, Romerike, Gudbrandsdalen, Valdres, Numedal og Sandsvær. De største skadene skjedde i Gudbrandsdalen, i Vågå og Fron. 72 mennesker omkom, hvorav 61 var fra Gudbrandsdalen. 1523 gårdsbruk ble skadet.
    Gudbrandsdalslågen fylte hele dalbunnen. Mjøsa ble nesten helt dekt av trær og avfall, og det tok to år før innsjøen var ren igjen. De to dagene flommen var verst, var vannstanden opptil syv meter over det normale. Befolkningen fikk liten hjelp av myndighetene grunnet dårlig informasjon om katastrofen.

    Fra «lokalhistorie.no» om
        «Den juridiske utviklingen; et overblikk» - «Husmannslovgivningen frem til 1814».
    Før 1750
    Husmannsvesenet var lite regulert før midten av 1700-tallet. Til da var det kapitel 5 om kontraktsinngåelser i Christian den Vs Norske lov man tok som utgangspunkt i forbindelse med tvister om husmannsavtaler. Denne krevde ingen skriftlig kontrakt. Det er flere mulige årsaker til at husmannsvesenet var så svakt regulert. En forklaring var at husmennene utgjorde en så liten del av befolkningen før 1700- tallet at det ikke ble ansett som nødvendig å ha egen lovgivning for dem. En annen årsak var, i følge Prestesæter, at staten unngikk å regulere husmannsvesenet fordi den heller så at det ble ryddet eller skilt ut nye gårder. Dette ville gi nye matrikulerte bruk, og dermed øke statens skatteinntekter. Husmannsplasser ville ikke øke statens skatteinntekter på den måten fordi de var en del av den matrikulerte gården.
    Før midten av 1700-tallet var først og fremst skatteforordningene som fikk innvirkning på hvordan husmannsvesenet utviklet seg. I skattebrevet fra 1671 slås det fast at «de Huusmend som boer paa Leylendings Grund oc Eyendomb, hvor Leylendingen skatter oc schylder, at komme Leylendingen till hielp oc ey widre schatte til os [dvs kongen]». Dette var et administrativt trekk, men setningen slår med dette fast at gårdbrukeren hadde primært husbondansvar for sine husmenn (leilending i denne forbindelse er nok ensbetydende med gårdbruker, enten han eide eller leide gården). Primært husbondansvar innebar en husbonds rett til vederlag for det han hadde lagt ut for sine folk. Denne tolkningen støttes av arkivoversikten over Amtregnskapene i Rentekammeret ca 1660-1690, der det står at det er «vanleg å rekne med at denne føresegna fekk mykje å seie for utviklinga av husmannsvesenet». Rigmor Frimannslund Holmsen mente at «i de ordene ligger faktisk gjemt en del av husmannens senere avgift til bonden. I og med denne forordningen kom lovgivningen til å legge grunnlaget for det sterke avhengighetsforholdet som husmannen kom i til bonden som eide plassen hans, bonden som altså nu blir husmannens husbonde.» Sølvi Sogner er enig i denne tolkningen, og Knut Dørum mener dette skattebrevet spilte en sentral rolle i utviklingen av husmannens underordnede posisjon. I følge Dørum medførte dette at «husmannsplasser skulle [...] ikke være særskilt skyldsatt eller være et eget matrikulert bruk, men inngå som en del av gården den tilhørte.»
    Utover 1700-tallet ble myndighetene gradvis mer positivt innstilt til husmannsvesenet. En innså at selv om det ikke var store skatteinntekter å få fra husmennene, støttet husmannsvesenet opp under befolkningsveksten, som igjen ville sikre landet flere soldater og arbeidere til både jordbruket og den grynende industrien, noe som var viktig for landets stilling utad. På lang sikt håpet staten å få skatteinntekter fra plassene. Husmannsvesenet åpnet også muligheter for livberging, noe som var viktig for å motvirke den økende fattigdommen. Sistnevnte kom til å bli en viktig drivkraft i arbeidet med reguleringene av husmannsvesenet.     Den første forordningen som tok for seg husmannsvesenet direkte var forordningen 9.10.1750. Den var et resultat av embetsmenns bekymring over fattigdom blant husmenn. Det ble hevdet i samtiden at mangelen på skriftlig kontrakt lett kunne føre til at husmennene ble kastet fra plassen. Skjedde det, ville de ofte være nødt til å vende seg fattigkassen for hjelp, noe som betydde økte utgifter for det offentlige.
    Forordningen av 9 oktober 1750
    Forordningen. 9.10.1750 slo fast at alle husmenn skulle ha skriftlig kontrakt og at de skulle ha livstidsfeste, forutsatt at pliktene som avtalen slo fast ble oppfylt. Husmannsenker fikk sitte på plassen til de giftet seg på nytt. I kontrakten skulle plassen beskrives og bygselsummen oppgis dvs. innfestingssummen som ble betalt ved overtakingen av plassen. Kontrakten skulle også tinglyses.
    Forordningen av 9.oktober.1752
Ifølge generalprokurør Stampe møtte Forordningen av 9.10.1750 massiv motstand fra jordeierne. Det var spesielt punktet om livstidsfeste for husmenn som skapte brudulje. I følge ham hadde «Jordeierne, som ikke vilde være den Tvang underkastede, næsten overalt opsagde Huusmændene, og selv brugte Jorden, hvorover der indløbe Klager».
    I forordningen av 1752 fikk jordeierne gjennomslag for mange av sine klager. Den viktigste endringen var at husmenn ble delt i tre kategorier avhengig av lokalisering av plassen og festetid; utmarkshusmenn, innmarkshusmenn og strandsittere. Utmarkshusmenn; som selv ryddet plassen, skulle ha livstidsfeste og tinglyst kontrakt. Innmarkshusmenn; som hadde plasser i gårdens innmark og nærområde som ofte ikke behøvde ryddes. Disse stod svakere etter Forordningen av 1752 fordi de mistet livstidsfeste, og behov for kontrakt ble det ikke sagt noe om. Strandsittere var husmenn som bygslet jord ved sjøen og ofte hadde småhandel og fiske som sin viktigste inntekt. I Forordningen av 1752 er det uklart om de skulle behandles som utmarkshusmenn, men det ser ut til at det var vanlig at de forhandlet seg frem til kontrakt og at de eide husene selv. Forordning av 1752 slo fast den tidligere praksisen med at gårdens skyld ikke skulle øke ved rydding og etablering av nye husmannsplasser, uavhengig av om de var i utmark eller innmark.

    Saken blir første gang behandlet hos sorenskriveren 20.03.1753 (Tingbok Nord-Gudbrandsdal nr. 6 1752-55, folio 142a-143b). Teksten er vanskelig å lese, men ifølge senere dom på lagtinget er et sammendrag av innholdet:
    «Efterat Citanten Bersvend Hansen, boende paa Pladsen Hollingsøen, havde indstevnet samme Pladses Ejere Knud Povelsen Øy, med Paastand at Knud Øy, for de af Ham oppebaaren Bygslepenge og efter den skeede Accord, skulle meddele ham Bygselseddel for Hans Lives Tid; men Knud Øy derfor ved UnderRettens Dom den 20 Martu 1753 er bleven frikiendt.»
    Saken ble gjenopptatt 08.05.1753 (folio 256a) og ble senere behandlet et antall ganger hos sorenskriveren i 1754. Jeg har foreløpig funnet at den har blitt behandler 16. juni (folio 277a), 15. juli (folio 303b), 2. september (folio 328a), uten dato (folio 338b) og 3. oktober (folio 352b).

    Saken ble derefter ført i lagmannsretten.

"

Lagtingsprotokoll nr. 7 for Oplandene - 1752-65 - folio 253-54 (Utsnitt).

        18.06.1755.
    «Procurator Gregers Lund Æskede igien udi Rette paa Bersvend Hansens wegne Sagen contra Knud Øy og paastoed Dom, efter den Demonstration, som forhen er giort.
    For Knud Øy mødte Procurator Peder Andersen, som sagde, han har i følge denne Høi Respective Rettes seeneste Eragtning tilholdt Knud Øy at forskaffe inden denne Tid enten de originale Documenter han agter i denne Sag hos sig at betiene, eller og en Gienpart af Hvis for HiemRetten udi den forhen ommeldte imellom Ham og Bersvend Hansen svævende Aasteds Sag, hvori de samme skal være producerede, paa det han som vedbørlig kunde see Sagen til Endskap Befordret; Derpaa har han og under 20de Maji Afvigt med en expresse fra Knud Øy; som arrivefede den 31 Dito, udi Hans Brev faaet en Gienpart af det i den anmeldte Sag passerede, dog ikkun paa slet Papir og uden nogen Verification, Hvorfore Comparenten, der ikke saae, af saadant Documente i Lavtings-Retten sig at kunde Benytte, af fordigede Expressen med Brev til Knud Øy, det Han Documentet i fornøden Stand maatte see hertil Lavtinget Comparenten tilstillet, Saadant er ikke endnu skeed, ligesom og Comparenten med Manden Povel Biørnstad, som i disse dage har været her paa Lavtinget haver faaet Brev under 10de Anjus var hemkommen til Vaage. Han saae sig derfore tiltvunget endnu at forlange Anstand med Sagen til næste Lavting, paa det Knud Øys Beviisligheder forinden Dom fældes, udi Retten Kand indkomme.
    Lund sagde, at denne Høi Respective Ret for Længst Har erfarit at Knud Øy ikke har andet Øiemerke, med at giøre denne Sag uendelig, Thi Han har jo unfastad i 2de Aar ikke frembragt andet end som Begieringer om Tidsættelser, hvilket han og er Bleven indvilget dog seenæste Lavting med Paalæg at fremkomme med de paaberaabte Documenter til denne Tiid, følgelig er der nu lige saa liden anledning til den forlangte Anstand, som det er i sig selv vist, at Knud Øy har haft meer end 3 a 4 dobbel Tid til at fremkomme med det Han agter fornøden: Knud Øy, sagde Lund, har med alt dette ikke andet Øyemerke, med ved denne Sags Opholdelse at Bebyrde Citanten med fleere Processer om den paastevnte Plads for UnderRetten, deels i Henseende til at erhverrke udkastelse Dom og deels at bemæktige Sig Pladsens Avl og Afgræde med videre, som Ærkiendt. Han kunde da ikke andet, med kraftigste maader protestere imod den forlangte Anstand, som med og strider tvertimod Rettens seeneste Lavting givne Eragtning, og derimod paastaar Dom i Sagen. Andersen vedblev sit forrige. -»

"

Lagtingsprotokoll nr. 7 for Oplandene - 1752-65 - folio 254 (Utsnitt).

    «Eragtet: Knud Povelsen Øy blev seneste Lavting ved Eragtning paalagte til dette Ting Sagen paa sin Side til Doms at afgiøre, hvortil han haver haft meere med Tid nok, saavelsom og at forsyne Sig med de Ham da at giøre denne Sag uendelig thi han har jo unfastad i 2de Aar ikke frembragt andet end som manglende Documenter, for derefter Sagen til Doms at afgiøre, og da Han nu paa samme Grund, som den Tid, begierer Sagens videre Anstand, saa Kand ei retten skiønnes, med at jo Knud Øy den eene Tid efter den anden er først i sin Begiering, og derfore ei Kand Klage over Rettens Overiiligt, efterdi Sagen Haver Henstaaet i 6 Lavting, og samme fra Citantens Side for Lang Tid Siden til Doms er afgiort, hvorfor videre Anstand ei Kand Bevilges, men Procurator Andersen paalægges Sagen fra Knud Øys Side til Doms og endelig Slutning at procedere. -
    Andersen derpaa med Reservation af Knud Øys Ret og Anke i alle maader, i hørsomst følge den ergangne Rettens Eragtning maatte Begiere sig til Sagens endelige Procedur, saavit Ham .mmelig, til den Ende indlevenrede Han da
1: De paa ankede HiemRettes Act og Dom af 20 Martii 1753, af Hvilken Han forlangede oplyst Bersven Hansens Stevnemaal for HiemRetten af 9 Febr næst forhen, anført fra Pag: 2 til 8: Dernæst Pag: 14, 15 og 16 de af Bersvend Hansen førte Widner, og endelig Doms Afsigten Pag: 20, 21 og 22.
    For det 2de fremlagte Han og et efter Bersven Hansens Indstevning paa Tolstad Tingsted optaget Tingvidne den 15 Septbris 1753, af hvilket han forlangede oplyst de første widners Forklaringer fra Pag: 9 til 12, hvorefter han allerydmygst forestillede, at ud af Bersvend Hans Stevnemaal, udi Doms Acten af 9 Janv: 1753 erfares, det Bersvend Hansen da Haver paastevnet at Knud Øy skulle være forbunden efter Forening at Bøxle ham BersvendPladsen Kaldet for de 60 rdr Han Ham forhen Havde leveret; mens af de Widner han til til Sagens Beskrivning haver ført, hvis Forklaring, som forhen allegeret udi Acten Findes, ikke det Knud Øy nogen sinde have forbundet sig at Bøgsle Bersvend Hansen Pladsen, men vel derimod, da Bersvend Hansen Sk...ed Knud Øy kunde blive eniig om den aarlige Afgift eller saa kaldet Huusleje, at da Knud Øy bøed Ham tilbage de udbetalte 60 rdr, som Han ikke vilde annamme, altsaa formeente Comparenten intet Widere følgelig det i denne Sag a prima Instantia skeede Anlæg kand vorde at paakiende, med Blot Hvad enten Knud Øy skal være pligtig at Bøxle sin eiende Plads og Jord til Citanten der, efter Widnernes Forklaring haver viist sig uvillig at betale den Leie deraf Han meener med Billighed at tilkomme, eller om Bersvend Hansen bør tage tilbage de Knud Øy aviside 60 rdr, det sidste meente Comparenten maae vel blive det Rette, da ingen endelig Forening om Bøxling imellem Parterne er skeed thi refererde Han sig til Knud Øys Contrastevnemaal i denne Sag og hvis af Doms Acten allegeret er, samt paastoed Dom til Hiemtings dommens Stadfæstelse med fyldest skadeslos opretning for ContraCitanten, af Citanten at nyde for de ham ved denne Sag baade ved denne høie Ret og Hiemretten forvoldte Omkostninger; .gde eller videre, at siden Citanten Bersven Hansen har efter det indkomme og Producerede TingsWidner»

"

Lagtingsprotokoll nr. 7 for Oplandene - 1752-65 - folio 255 (Utsnitt).

«Formeld, bemøiet sig med at forebringe den Ubetydelige og Sagen uvedkommende Omstændighet, at pladsen, der omtvistes, skulle ligge langt fra Gaarden Øy, og at samme af Hans Forfæder war oprøiddet; Saa maatte Han derimod allerydmygst bede af denne Høie Ret betragtet, at ligesom den paaberaabnde Rødnings Ret ingen Grund af Loven Haver, da Pladsen Hollingsøen er beliggende paa Gaarden Snerles virkelige Eiendom, har og vidnerne Ive Sandboe, Ole Snerle, Ole og Erich AndersSønner, samt Peder Saugstuen under forhen allegerede deres Forklaringer Udi Tingsvidnet, udsagt at denn omtwistede Plads er Knud Øys Eiendom, den han sig ved Gaarden Snerles Afhandling haver Forbeholden, u..sted Gaarden beliggende tilligemed andre fleere Pladser Gaarden Snerle tilhørende. Comparenten vedblev da oven giorde Paastand og undloed Sagen under Dom med Reservation som for anført.
    Lund bad allene Retten Betragte Citantens LavtingsStevning, de indgivne Documenter i dennes rette Indhold tilligemod den paa Citanten Side forhen giorde Demonstration og Paastand, da Han ingenlunde paatvivler, at jo samme til intet giør den forestilling og Formeening, som ContraCitanten nu har ladet fremføre, Dom i alle dens Ubevislige Puncter og deele af Bersven Hansen modsiges, hvorfor og Comparenten Haabede at siden Knud Øy har opholdt Sagen og derved bragt Citanten i store Omkostninger, at samme og ved endelig Dom af denne Høi Respective Ret vorder paaskiønnet: Saaledes han, i Relation af Stevnemaalet og forhen formerede Paastand indloed Sagen under Dom -»

"

Lagtingsprotokoll nr. 7 for Oplandene - 1752-65 - folio 255 (Utsnitt).

    «Avsagt: Bersvend Hansen Har med Knud Øys til sin Forfader den gamle Bersvend Hansen udgivne Bøxelseddel af 11te Martu 1751 beviist, det bemelte Hans Bestefader den gamle Bersvend Hansen af raae Rod og i Wild Mark har oprøddet Pladsen Høllingsøen; Saa er og af widnernes Forklaring at uddrage, at Citanten eller Forældre maae Have opbygget Pladsens Huse og Ham eller Dem samme at være tilhørende, efterdi Knud Øy har sagt, at Han wilde betale Bersvend Hansen for Husene paa Pladsen efter deres værdi. Videre oplyser Vidnerne saavelsom Knud Øys Beviis af 1752, at bemelte Knud Øy af Citanten Haver modtaget 60 rd: med Vilkaar og under saadan Accord at Han for samme Penge skulle meddeele Ham Bøxelseddel paa Pladsen Hollungsøen, men efter at samme Accord var slutted, er Først bleven ventileret om Pladsens aarlige Afgift, Hvilken Knud Øy paastaaer skulle blive 6 rdr som Citanten sagde var for meget og Bøed 4 rdr., - Foruden un at den Kongl: allenaadigste Forordning af 29 April 1752 dels 4de artl: Forskriver Hvorledes Huusmænd, der af raae Roed Har opryddet og Bebygget Pladse i Udmarken derpaa skal Hontineres; Saa befaler og lovens 5te Sags 1 Cap: 1te og 2 artl: at alle frivillig indgaaede Contracter skal Holdes; J Hvis følge Knud Povelsen Øy tilpligtes, imod de oppebaarne 60 rdr:, at meddeele Bersvend Hansen Bøxelseddel for sin Livs Tid paa Pladsen Høllingsøen, og det i saadan Form, som han agter, følgelig Lov og Forordninger at tilsvare og være bekiendt. Imidlertid, saa som ei noget vist imellem Parterne er Besluttet angaaende den aarlige Afgift; saa bør, efter uvillige Mænds Sigelse, og i Confideration af den derfor betalte anseelige Bøxel, fastsættes, om noget og Hvor meget i Aarlig Afgift deraf skal betales, og saadant i Bøxelseddelen indføres. Processens Omkostning for Begge Retter betaler Knud Øy til Citanten med = 20 rdr og til Justitz-Cassen 4 rdr, som udreedes bør 6 uger efter denne Doms lovlige Forkyndelse under Execution efter Loven. Saaledes frafalles den indstevnte Sorenskrivers Dom.»

    Saken om husmannen Bersvends bygslingsrett ble anket helt opp til «Højeste Ret» hvor han vant. Tydeligvis ble sorenskriverens behandlig av saken i lavere rett kritisert, slik at denne, sammen med bonden Knud Povelsen Øy, måtte dekke Bersvends omkostninger!
    Lagmannsdomstolen, eller lagtinget som det også kaltes, må ikke forveksles med middelalderens lagting som kan føres tilbake til slutten av 1100-tallet. Fra midten på 1500-tallet ble det bygd opp et hierarkisk rettsapparat. Sorenskriverembetet ble opprettet i 1591, og etter hvert ble lagtinget ankeinstans for underdomstolene. En dom i lagtinget kunne frem til 1797 ankes inn for Overhoffretten. I 1797 ble overhoffretten, rådstuerettene og lagtingene erstattet av stiftoverretten.

"

Lagtingsprotokoll nr. 7 for Oplandene - 1752-65 - folio 470-71 (Utsnitt).

    «Anno 1759 den 23de Februarii blev i Continuation af samme Aars Hellig 3 Konger Lavting, Retten igien sat og betient paa fornævnte Lille Hverven i Overværelse af før indførte 8 Lavrettesmænd,
    hvor da udi Christen Nielsen Mosendslettens Sag contra Sr Jrgens blev saalaedes afsagt Dom: ContraCitanten Sr Povel Jrgens Hans nu havende ...»
    ...
    «Udi Sagen imellem Bersven Hansen og Knud Øy blev afsagt følgende Dom:
    Efterat Citanten Bersvend Hansen, boende paa Pladsen Hollingsøen, havde indstevnet samme Pladses Ejere Knud Povelsen Øy, med Paastand at Knud Øy, for de af Ham oppebaaren Bygslepenge og efter den skeede Accord, skulle meddele ham Bygselseddel for Hans Lives Tid; men Knud Øy derfor ved UnderRettens Dom den 20 Martu 1753 er bleven frikiendt; Har atter meldte Knud Øy, uagtet paa denne Dom, ved Lavtingsstevning af 21 Julii samme aar blev appelleret, og til næste Lavting samme derefter indstevnt til Underkiendelse, alligevel anlagt Sag mod Bersvend Hansen og indstevnet Ham for Sorenskriveren at Lide Dom til udkastelse, hvilken Sag er begyndt for Retten den 28 Febr: 1754 og sluttet ved Dom den 20 Martii 1755, ja uagtet af LavtingsRettens Attest af 10 Augusti 1754 imidlertid er indkommen til Beviis, at Hoved Sagen, nemlig om Bersvend Hansen skulle have Bygselsseddel eller ikke, stoed under Ventilation til forventende Paadømme for Lavtinget, er dog ikke Desmindre med denne Sag fortfaret, og Bersvend Hansen af Sorenskriveren, paa Grund af fornævnte paaankede UnderRettes Dom i Hoved Sagen, tildømt at fravige Pladsen under udkastelse. Da nu meerbemeldte UnderRettes Dom i Hoved Sagen af alle Høiere Retter, fra LavtingsRetten til Højeste Ret inclusive, derhen er Bleven forændret, at Knud Øy skal meddele Bersvend Hansen Bygselseddel for sin Livs Tid paa Pladsen Hollingsøen, Saa falder det og af Sig selv, at UnderRettens i Denne Sag fældede Dom, til Udkastelse derfra, bliver af ingen Kraft, og derfore i et og alt hermed underkiendes, og tilsidesættes. Denne Indstevnings Bekostninger, Hvilke saavel Sorenskriver Carsten Handrids, i at fortfare med Sagen til doms, som Knud Øy med dens Anlæg og Forfølgelse saaledes utidig har aftvunget Citanten Bersvend Hansen, som derpaa var nødsaget at appelere for at see Sig for Execution befriet, bør da Een for Begge og Begge for Een, erstate ham med 16 Rdr, og desuden bøde til Justitz Cassen 4 rdr, som udreedes bør Sex Uger efter denne Doms lovlige Forkyndelse under Execution og Adfærd efter Loven.»

    Etter at Ingelev døde i 1761 giftet Bersvend seg igjen 17.04.1764. I kirkeboken oppgis det at hans andre hustru het Sigri Christophersdatter. De ble trolovet 18.11.1763:

"

Kirkebok Vågå - Trolovede - 1763, folio 107 (Utdrag).

    «d: 18 Nov:
Enkem: Bergsvend Hansen
Pige Sigri Christophersdatter
Caut: Ole Iversen(?), Ole Simensß:
Ægtev: d: 14 Apr:»
(Kirkebok Vågå nr. 1 - 1739-1810: «Trolovede 1763-1765», side 107.
    I folketellingen i 1801 oppgis imidlertid at hun het Sigri Ericsdatter. Når hun begraves i 1809 oppgis ikke hennes etternavn.

    Fra artikkelen «Tradisjonen held seg lenge» av M. Høgåsen:
    «Bersvein gifte seg oppatt med Sigrid Eiriksdotter f. 1726 d. 1809. Ho var husmor lenge, og alle ferdmenn kjende vel ho Sigrid, ei snill og beinksam kjerring, er det sagt. Og alt ho spann og batt til mange!»

"

Kirkebok Vågå nr. 1: «Begravede», folio 198b.

    Bersvend Hansen døde i året 1800, 72 år gammel. Han ble begravet i januar det året.

    I folketellingen fra 1801 oppgis at Sigri Ericsdatter, stemor til Kari Bersvendsdatter, bodde på Øye.
    Sigri Holongøyen døde i 1809, 84 år gammel, og ble begravet i juli det året (Kirkebok nr. 1, folio 107 og 202). 6