Biografi - Biography

Cand Oecon.
Født 22.12.1937 i Oslo.
Døpt 13.02.1938 i Grønland, Oslo (OS).
Flyttet 1974 fra Oslo (OS) til Lier (BU).
Flyttet 1976 fra Lier (BU) til Moss (ØF).
Flyttet 1978 fra Moss (ØF) til Lier (BU).
Flyttet 1980 fra Lier (BU) til Linköping.

    Den slektshistorie som presenteres her har jeg hatt stor glede av å ta frem. Min farfar har vært en stor inspirasjonskilde. Når jeg var barn fortalte han meg mye om hvordan våre felles oppvekstområder i Oslo - Grønland, Tøyen og Enerhaugen - så ut da han var ung.
    Jeg har vært så «heldig» å ha 4 besteforeldre som kom fra svært ulike miljøer, noe som for min generasjon nok var ganske uvanlig:
  - Min farfars slekt kom fra Østfold og Akershus,
  - Min farmors slekt kom fra Sjælland i Danmark,
  - Min morfars slekt - som lenge var ukjent for meg - kom fra Sør-Trøndelag, og
  - Min mormors slekt kom fra Troms!

    Jeg har også valgt å ta frem min egen livshistorie - slik jeg husker den. Målgruppen er først og fremst mine barnebarn og oldebarn, men om andre skulle ha glede av å lese den så er det bare hyggelig.
    Den faller naturlig i to deler, tiden i Norge frem til 1980 når jeg flyttet fra Oslo til Linköping i Sverige og tiden i Linköping fra 1980. Videre har jeg valgt å dele hver av disse perioder i to deler, mitt privatliv, og mitt arbeidsliv. Det senere inneholder bl. a. en spennende «reise» gjennom datahistorien, som jeg har fått oppleve utviklingen av fra 1963 og fremover.

    Det meste av min egen biografi har jeg valgt å skille ut fra selve slektshistorien, da den som en del av denne nok skulle ta for stor plass. I stedet kan den leses fra mine slektssider på

                http://www.tore-nygaard.com

ved å velge rubrikken

                «Min egen biografi»

til høyre for mitt bilde på hovedsiden.

    Jeg ble født 22.12.1937 i Oslo og døpt i Grønland kirke 13.02.1938.

    Jeg vokste opp i Tøyengata 28 mellom Grønland og Tøyen på Oslos østkant. Det var to oppganger, en i porten og en fra gården. Leilighetene i portoppgangen mot Tøyengata 26 nedenfor besto av to leiligheter innenfor hverandre. Vi bodde selv i en slik «innerste leilighet» med entré, kjøkken, stue og ett soverom. Utenfor hadde familien Olsen sin entré som vi måtte passere, med sin stue til venstre og kjøkken til høyre for denne entréen. Senere overtok vi også denne ytre leiligheten, Olsens stue ble vårt «gutteværelse», mens deres kjøkken ble brukt som klesrum.
    Far installerte en varmtvannbeholder i kjøkkenet, så vi slapp å varme vann. Om vi imidlertid ville dusje eller ta et bad, fikk vi oppsøke det offentlige badet på Enerhaugen.
    Bestemor og bestefar bodde i leiligheten «over gangen», dvs. vis-a-vis vår leilighet i samme trappeoppgang. Bestefars søster, tante Karoline, hadde sin leilighet innenfor bestemor og bestefar. De hadde en felles lang entré, med hvert sitt kjøkken inn mot gården og stue og soverom ut mot gaten.
    Julaften ble feiret to ganger, først hos tante Karoline, så hos bestemor og bestefar. Til den første feiringen, med blodpudding tilbrakt på tantes gasskomfyr og presenter, kom også bestefars og tante Karolines øvrige søsken med respektive, barn og barnebarn, så vi var ganske mange i hennes lille leilighet.
    Så var det middag og nye presenter hos bestemor og bestefar.

    Krigen kom til Norge - Aftenposten aften, 10.04.1940:
    «Da den første flyalarm gikk ved 11.30-tiden i formiddag, blev byen fullstendig grepet av panikk og visste en opførsel som langt fra tjener oss til ære.
    ...
    Ingen visste hvorfra beskjeden om å rømme byen skrev sig. Men de fleste fremstilte saken slik at det gjennem svensk radio var blitt oplyst at engelskmennene hadde sendt et ultimatum til nordmennene. I dette het det, sa svensk radio, at hvis ikke byen hadde overgitt sig innen klokken 12, vilde byen bli bombet.»

    Vår familie forlot også Oslo denne «panikkdagen». Jeg husker godt at vi ble innlosjert hos venner av familien, Alice og Erling Frey med sønnen Odd på Lørenskog.

    Vår leilighet var i 3de etasje, med uoppvarmet utedass i gården. Hver etasje hadde sin dass, og det kunne ofte yre ned snø gjennom luftelukene på taket ved snøfall og vind! Gårdens søpplekasser var nok ikke blandt de mest hygieniske, og rottene trivdes godt.
    I kjelleren var det et dampfyllt bryggerhus hvor vann måtte varmes opp over en vedfyrt ovn og en stor rullebod, som under krigen fikk tjene som gårdens tilfluktsrom. Med husets dårlige fundament hadde dette neppe vært til noen hjelp ved en direkte treff!
    Et sterkt minne av krigen var fra en morgen når far skulle til arbeidet og jeg sto i vinduet for å vinke farvel. Han ble stoppet nede på gata foran huset vi bodde i av to bevepnete tyske soldater som antagelig avkrevde far legitimasjon. Jeg kan godt huske at jeg ble riktig redd da!
    Ellers husker jeg nok best alle netter vi måtte tilbringe i gårdens rullebod. Jeg sov lett og var nesten alltid den i familien som hørte flyalarmen først. Vel nede i rulleboden, lekte vi med de andre barna som bodde i gården. Av og til kunne vi så neste dag finne splitter på gårdsplassen.

    Under krigen var det streng rasjonering av mange varer. Tyske styrker på opptil 400.000 soldater sto i Norge under hele krigen, og mye av den norske matvareproduksjonen gikk til disse styrkene. Rasjonering i noen form fortsatt frem til 1953.
    For at Per og jeg skulle få tilstrekkelig med melk og mat begynte mor som blodgiver. Det gjorde at hun fikk ekstra rasjoneringsmerker. Vi var også heldige som hadde en melkebutikk i gården under krigen. Ved dagens slutt fikk mor kjøpe melk som ble over, da det ikke fantes noe kjøleskap i butikken.
    At mor og far skar ned på maten til seg selv, var nok årsaken til at far flere ganger fikk blødende magesår. Han fikk nesten ikke betalt når han var syk, noe som heller ikke bedret hans helse. Det ble ofte til at mor måtte handle «på krita», og så betale gjelda ved neste lønning.

    Under mine første somre bodde vi ved Langevann på Lørenskog. Det er mulig at vi fikk vår egen hytte - «Solhøgda» - først omkring 1941, for bilder tatt på Lørenskog før krigen ser ikke ut til å være derfra. I tekstene står det at de er fra «Paulsbo», tydeligvis også ved Langevann på Lørenskog.
    På «Solhøgda» ble det dyrket poteter og grønnsaker, men også tobakk til mannfolkene! Jeg tror ikke den smakte spesielt godt. Vi holdt også kaniner, men da jeg oppdaget at en av mine «venner» hadde forsvunnet, fikk jeg mistanke om at den utgjorde dagens middag. Så jeg nektet å spise den dagen.

    Fra jeg var 7 år fikk jeg lære å spille piano. Jeg gikk hver uke i 5 år til Louise Pahle ved Birkelunden for å få spilletimer og hjemme fikk jeg øve opp til en time hver dag. Bestemor bodde hos hennes foreldre da hun bare 16 år gammel flyttet fra København til Oslo i 1893, så jeg fikk pianotimer til halv pris.

    Min skolegang begynte under krigen i 1944. På denne tid var Hersleb skole - som skulle bli «min» skole - «okkupert» av tyskerne. Skoletannlegen var imidlertid plassert i skolens øverste etasje. Så når mor fulgte meg til tannlegen, måtte vi passere et antall soldater i skolegården og opp trappene. Det var skremmende, som om ikke tannlegebesøket i seg var tilstrekkelig!
    Fra det første året husker jeg spesielt at jeg fikk problemer når vi skulle lære å skrive. Jeg var venstrehendt og valgte derfor å bruke venstre hånd. Da jeg - som en konsekvens av dette - også valgte å skrive fra høyre mot venstre, ble det for mye for frøken, og jeg ble påtvunget å skrive med høyre hånd. I ettertid tror jeg nok det var mest praktiskt!
   Mine tegninger falt heller ikke i god jord. Motivene var ofte luftkamper, kanskje ikke så rart, med flyalarmer og slikt.
    Det første året etter krigen overtok allierte soldater skolen etter tyskerne. Det ble derfor en ganske provisorisk skolegang de to første årene. En periode ble skole holdt i Tøyen kirke, noen tid på «Lus-anstalten» vis-av-vis Hersleb skole, til andre tider i private hjem.

    Sommeren 1945 ble jeg sendt til Glostrup utenfor København sammen med andre barn til medlemmer i «Mannskoret Samklang» og andre foreninger for å «gjøre seg fete». Oppholdet varte i 6 uker. Jeg var bare 7½ år, så jeg kjente meg nok ikke så stor. Når toget stanset i Sverige var det fullt av folk på perongene som ga oss mat og godsaker og i Helsingør ble vi møtt med en ½ liter fløte hver. Dette hadde vi knapt sett tidligere. På båten i Helsingborg mistet jeg lua over rellingen ned i sjøen mens båten la ut fra land. En båt ble satt ut og lua fisket opp! Det var meningen at jeg skulle bo sammen med Brynjulf hos en familie med eget trykkeri, men det ble dessverre ikke som planlagt. En unge slo seg vrang når vi skulle «fordeles», så jeg ble omfordelt til hans «familie» for å løse problemet. For min del var dette langt fra noen god løsning!

    Se forøvrig min mer omfattende biografi som jeg har valgt å skille ut fra selve slektshistorien og som kan lastes ned fra mine slektssider.