Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 850.
Død omkring 932.

    Konge av Norge fra før 900 til 932.

    Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

    Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund. 1

"

    Fra Norsk biografisk leksikon:
  «Harald hadde en rekke sønner med forskjellige kvinner. De enkelte sagaene navngir fra 11 til 20, mens en samtidig kilde, kvadet "Hákonarmál", bare gir grunnlag for å regne med 9. Her heter det at Håkon den gode, som antakelig var den lengstlevende av Haralds sønner, skulle møte “åtte brødre” når han kom til Valhall.
    Den dronningfødte Eirik var den fremste av sønnene og utsett til å etterfølge faren. Han ble overkonge allerede mens faren levde, samtidig som de andre sønnene også fikk kongsnavn. Eirik betraktet brødrene som rivaler og drepte flere av dem, men måtte selv flykte fra landet (ca. 934), et par år etter farens død.
    Håkon den Gode, som hadde vært til oppfostring i England, ble ny konge. Han ble senere drept av Eirikssønnene.
    Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som vi med sikkerhet kan regne til Hårfagreætten. Derimot er det tvilsomt om de senere kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde virkelig stammet fra Harald Hårfagre, slik sagatradisjonen hevder.» 2

    Fra Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 98-99:
  «Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre – som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene – hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i "Egils saga" møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen – han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten – men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.» 3

"

Regjerende kongers navn er satt med store bokstaver. Fra Cappelens Norges Historie, biid 2, side 107.

    Fra norsk Wikipedia:
  «Harald Hårfagre skal ha hatt mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I "Historia Norvegiæ" sies det at han hadde 16 sønner. "Ågrip" og "Fagrskinna"gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Etter "Historia Norvegiæ" var Eirik Blodøks den eldste, mens Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter "Fagrskinna" var Eirik blant de eldste og Håkon den Gode blant de yngste.
    Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvasson, Olav Haraldsson og Harald Hardråde var etterkommere etter Harald Hårfagre.
    Følgende oversikt over Haralds barn og barnas mødre må derfor leses med stor skepsis, kanskje med unntak av barna Eirik Blodøks og Håkon Adalsteinsfostre, som regnes som sikre.
    Mulige, men lite sannsynlige barn med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot, Rørek Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Frode Haraldsson og Torgils Haraldsson.
    Mulige, men lite sannsynlige barn med Åsa Håkonsdatter: Guttorm Haraldsson, Halvdan Svarte Haraldsson, Halvdan Kvite Haraldsson og Sigrød Haraldsson.
    Sannsynlig barn med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks.
    Mulige, men svært usannsynlige barn med Svanhild Øysteinsdatter: Bjørn Farmann, Olav Haraldsson Geirstadalf og Ragnar Rykkel.
    Mulige barn med Åshild Ringsdatter: Ring Haraldsson, Dag Haraldsson, Gudrød Skirja, Ingeborg Haraldsdatter og Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)
    Mulige, men lite sannsynlige barn med Snøfrid Svåsedatter: Sigurd Haraldsson Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine.
    Sannsynlig barn med Tora Mosterstong: Håkon den Gode (Håkon Adalsteinsfostre).» 4

    Fra «Norsk historie I - 750-1537»:
    Harald Hårfagres rikssamling.
    Harald Hårfagre samlet Norge – sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet "hårfagre" stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt "Hardråde", som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig "lufa" – lurvehode.

    Begrepene Norge og nordmenn.
    De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen "dansk tunge" (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk – særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.
    Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen "nordmann" finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I "Haraldskvedet", som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket "drottin norðmanna" (nordmennenes herre). Også den nordnorske høvdingen Ottar nevner nordmenn, nordmennenes land og nor(d)veien om dette landet, som omfattet alt land på babord side da han seilte sørover til Skiringssal. "Nordmenn" var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.
    På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin "danske tunge", utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

"

Kartet viser kongsgårdene som de eldste sagaene nevner i tilknytning til Harald Hårfagre og de kongene som fulgte nærmest etter ham. Gårdene lå trolig sentralt i Haralds rike og hadde en gunstig plassering både når det gjaldt å kontrollere riket og å forsvare det mot angrep utenfra. Kongsgårdene med omland skaffet underhold for kongen og hans menn og var utgangspunkt for gjesting i omliggende landsdeler.

    Harald Hårfagres landsdeltilknytning.
    Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet "Ynglingatal", til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.
    Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet – Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende "riks"-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.
    Beskrivelsen av Harald i "Haraldskvedet" tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge "Glymdråpa". Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

"

Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord (Maleri av Ole Peter Hansen Balling, 1870). (Wikipedia).

    Hvem sloss i Hafrsfjord? Hvilket "Norge" samlet Harald?
    "Haraldskvedet" er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.
    Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er "øst-kakser". Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. "Austmennenes konge" kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som "austmenn", og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.
    Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra – det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder ("haulder") og av profesjonelle krigere ("berserker" og "ulvhedner"), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.
    Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike "overherredømmer" var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som "danenes grenseområde" (Dan-"mark"). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet.
    Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.
    Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

    Kan rikssamlingen dateres?
    Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den "geografiske" innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.
    Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske "frode" (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.
    Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt til folket gjennom P. A. Munchs historie.
    Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.
    Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

    Årsaker til rikssamlingen.
    Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.
    Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen – dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.
    Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.
    Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.
    Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

    Var Harald konge?
    Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.
    Kongen var fysisk "allmektig", utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I "Glymdråþa" fortelles det at Harald straffet "tyver", noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra – fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.
    Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han "tok odelen" fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nord-germanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen "høste landet", markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.
    Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et "veitslesystem", altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med. 5

    Fra norsk Wikipedia.
  «Harald I Hårfagre (norrønt: Haraldr hárfagri) (* ca. 850 - † ca. 931/932), regnes som den første kongen over hele eller større deler av Norge.
    Det er stort sett enighet i forskningsmiljøene (som ved Claus Krag, Hans Jacob Orning og Jón Viðar Sigurðsson med flere) om at Harald Hårfagre hadde sitt utgangspunkt i Sogn fra om lag 860 og senere, gjennom erobringer, gjorde seg til konge i første omgang over større deler av Vestlandet fra ca. år 872 til sin død. Det eldre synspunktet om at Harald var konge over store deler av dagens Norge (hevdet av Per Sveaas Andersen og Torgrim Titlestad med noen til) er av noen historikere omtvistet.
    Årstall fra denne perioden er basert på usikre kilder og er derfor ikke nødvendigvis helt nøyaktige.

    Familie og opphav.
    Kildene er samstemte om at hans far var Halvdan Svarte (* ca. 810 - † ca.. 860). Ifølge Are Frode (også gjengitt av Snorre) kan Halvdan Svarte ha bodd på Ringerike eller Hadeland, og farsslekten kom fra Ynglingeætten. Etter "Egils saga" kan Harald være fra "øst i Viken" (Østfold), siden han etter denne sagaen skal ha arvet dette området. "Fagrskinna" viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten. Diktet "Nóregs konungatal", som trolig har Sæmund Frode som kilde, slår fast at Haralds forfedre hadde styrt Sogn. Flere kilder antyder at han var konge over Vestfold og Oppland og etter hvert også resten av Viken.
    Kildene er ikke samstemte om hvem som var mor til Harald. De som oftest anføres er Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Ólafía Einarsdóttir mener at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var moren, ble skrevet fordi kong Håkon Håkonsson av storpolitiske, internasjonale grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten. Hun hevder også at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter til kong Harald Gullskjegg i Sogn. Dette vil i så fall innebære at han arvet makten i Sogn via sin mor.
    Den walisiske krøniken "Vita Griffini Filii Conani" fra 1137 hevder at Rollo var bror til Harald Hårfagre. Det er ikke bekreftet i andre kilder.

    Bosted.
    Kildene gir motstridende opplysninger med hensyn til hvor Harald bodde. "Fagerskinna" forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn.
    Verken Theodoricus monachus' "Historien om de gamle norske kongene", "Ågrip" eller "Fagerskinna" fortalte hvor Harald bodde da han var konge over et større område.
    "Haraldskvadet" forteller at Harald Luva oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: "østmenns herre som holder til på Utstein". Dette er et rekonstruert dikt laget av Finnur Jonson, og er satt sammen av kvad fra flere kilder. Det er usikkert om diktet faktisk omhandler Harald Hårfagre.
    Ifølge "Heimskringla" og "Egils saga" styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om Snorre Sturlason baserte dette på kilder eller om det er diktning vet vi ikke.
    Det kan være at han en tid bodde på Gaular, og senere på Utstein, men det er svært usikkert.

    Tilnavn.
    Harald Hårfagre mener en er kjent under tilnavnene Harald Luva, Harald Hårfagre og Harald Dovrefostre. Bare Luva er kjent brukt i hans egen samtid. I "Flóamanna saga" fra omkring år 1300 ble det fortalt at Harald først ble kalt "Dovrefostre", deretter "Luva" og til slutt "Hårfagre".
    Tilnavnet "Dovrefoster" kommer av at han etter en sagatradisjon skulle ha blitt oppfostret hos et troll som het Dovre, men som kan tolkes som Odin selv. Det skal også ha vært en egen saga om Harald Dovrefoster fra 1100-tallet, som nå er tapt. Denne skal ha inneholdt en rekke eventyraktige fortellinger om Harald, som blant annet "Fagrskinna" og "Heimskringla" skal ha hentet stoff fra. En versjon av sagaen om Harald Dovrefostre er bevart i "Flatøybok".
    Tilnavnet "Luva" ser en brukt i skaldediktningen omkring slaget ved Hafrsfjord, men en vet likevel ikke helt sikkert at diktet er om Harald Hårfagre.
    Ifølge et opphavssagn for "Hårfagre"-navnet, gjengitt blant annet i "Heimskringla", lot Harald håret gro fra han bestemte seg til å bli Norges konge til målet var nådd. Allerede for 200 år siden vurderte historikerne dette som et rent sagn.

    Konge på Vestlandet.
    Sagaene som vi har tilgang på gir vidt forskjellig inntrykk av hvor Harald vokste opp, hva som var hans maktbasis og hvilke deler av landet han erobret. Han framstilles både som en vestlandskonge og en østlandskonge. "Fagrskinna" som er den eldste kongesagaen vi har tilgang på, gjør Vestlandet og Sogn til utgangspunkt. "Heimskringla" gjør Østlandet og Vestfold til utgangspunkt. "Egils saga" gjør "øst i Viken" (Østfold? eller Tønsberg?) til utgangspunktet. "Fagrskinna" har trolig bygd på Sæmund Frode, og "Heimskringla" og "Egils saga" på Are Frode.
    På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde Snorres beretning størst gjennomslagskraft. Johan Schreiner gjorde seg i 1936 til talsmann for at Harald var en vestlandskonge. Med basis i hans far Halvdan Svartes kontroll over Østlandet, er det imidlertid trolig at Harald regjerte over denne delen av landet også.
    Den mest sannsynlige begivenhetsrekken er at Harald Hårfagre ble konge i Sogn i tiårsalderen etter sin morfar Harald Gullskjegg. Diktet "Noregs Konungstal" knytter også Harald mot Sogn, som Sognekonge, før han starter sine erobringer. Med basis i Sogn har han så erobret Hordaland og Rogaland.
    For å kunne klare det, gikk han sammen med Ladejarlen Håkon Grjotgardson. Håkon tok over styringen av Sogn etter Harald Hårfagre, mens Harald hadde de rikere områdene i Hordaland og Rogaland. Kildene er motstridende om hvorvidt han erobret Trøndelag, eller om det ble inngått en allianse. Trolig anerkjente jarlene Harald som overkonge.
    Han skal ha vunnet mange slag, men vi kjenner bare til ett. Det skal ifølge Snorre Sturlason og "Egils saga" også ha vært det mest kjente slaget: slaget i Hafrsfjord. Det er tidfestet til om lag 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet. Ut fra navnene på motstanderne har det også vært argumentert med at det må ha vært danske soldater med i slaget. En mulig danske var høvdingen Tore Haklang. I "Grettes saga" berettes det hvordan han ble angrepet av Haralds menn og falt på skipet. Denne sagaen er muligens skrevet så sent som 1320-1330, og er regnet å ha lav kildeverdi. Noen mener at Harald i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike. Han skal etterpå ha vært ubestridt konge for kystlandet fra Rogaland til Stad. Theodoricus omtalte ikke slaget i Hafrsfjord i sin kongesaga på slutten av 1100-tallet. Det er også usikkert om Harald Hårfagre deltok i slaget. Vår kunnskap om slaget er i hovedsak fra "Haraldskvedet", som er et konstruert hyllingsdikt til Harald Luva satt sammen av Finnur Jonsson fra uavhengige diktstrofer i flere håndskrifter. Strofene 7-12 i diktet handler om slaget i Hafrsfjord. Kongen som kjempet i Hafrsfjord var "allvaldr austmanna" og bodde "í Útsteini". Mens "drottinn Norðmanna" i de 15 strofene som ikke omhandlet slaget, bodde "á Kvinnum". I strofene som ikke omhandler slaget, er Harald omtalt seks ganger. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord er han aldri omtalt.
    Harald var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, men her er ikke kildene samstemte. Hans opprinnelige maktbase var i Sogn. Med grunnlag i fortellingen i "Fagrskinna", kan en også hevde at Harald hadde mindre innflytelse på Østlandet. Dette er imidlertid svært omstridt da det anses naturlig at han overtok kontrollen over Østlandet etter sin far Halvdan Svarte. Harald regjerte i 60 år, noe som tyder på en konge som har kontroll på sitt territorium. Ikke minst gjennom sine mange og sterke sønner. Hans alliansepartnere, Ragnvald Mørejarl og ladejarlene i Trøndelag, kontrollerte for øvrig det meste av det nordenfjeldske Norge.
    Kong Harald var kjent for å styre med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres "overstyre", eller harde styre.

    Siste leveår og død.
    Historien om de gamle norske kongene og "Ågrip" begge fra slutten av 1100-tallet forteller at sønnen Eirik Blodøks styrte Norge tre år etter at Harald døde, mens "Heimskringla" fra 1200-tallet forteller at Erik styrte tre år mens Harald levde og to år etter. De eldste kildene anses som regel som de mest pålitelige.
    Harald døde sottedød (av sykdom). Harald Hårfagres begravelse er omtalt i "Ågrip" som:
      "Deretter andast han (Harald Hårfagre) i Rogaland
        og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund."
    I "Heimskringla" fortelles det:
      "Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården.
    Med dette som kilder, har det vært gjettet på at han ble gravlagt der Haraldsstøtten i Haugesund nå er reist, men det er i beste fall svært usikkert.
    Etter Are Frodes kronologi døde han i 931 eller 932. Denne kronologien blir ansett som den mest pålitelige en har.» 6

"

Titelfrise til Harald Hårfagres saga (1914-utgaven).

    Fra Snorre Sturlasson: «Harald Hårfagres saga»:
  «1. Harald tog kongedømme efter sin fader, da han var ti vintre gammel; han var større og sterkere og vakrere end andre, meget klog og handlekraftig. Guthorm, hans morbroder, blev styrer for hirden og for alle landsraad; han var «hertug» for hæren. Efter Halvdan Svartes død gik mange høvdinger imod det rige, han havde ladt efter sig. Først var det kong Gandalv og dernæst brødrene Hågne og Frode, sønner af kong Øistein paa Hedemarken, samt Hågne Kaarasøn, som gik vide over Ringerike. Hake Gandalvsøn drog ud imod Vestfold med 300 mænd og fór de øvre veier gjennem nogle dalfører og tænkte at komme uventet over kong Harald; men kong Gandalv sad hjemme i landet med sin hær og vilde drage derfra over fjorden til Vestfold. Men da hertug Guthorm spørger det, samler han hær og farer med kong Harald; han vendte sig først mod Hake oppe i landet, og de mødtes i en dal; der stod et slag, og kong Harald fik seier; der faldt kong Hake og en stor del af hans hær; der heder det siden Hakedal. Derefter vender de tilbage, kong Harald og Guthorm hertug, men da var kong Gandalv kommen til Vestfold; begge flokker fór nu mod hinanden, og da de mødtes, blev det en haard kamp; derfra flyede kong Gandalv, men mistede den største del af sin hær og kom saaledes tilbage til sit rige. Da nu kong Øisteins sønner paa Hedemarken spurgte disse tidender, ventede de sig snart strid. De sender bud til Hågne Kaarasøn og Gudbrand herse og aftaler en stævne paa Ringsaker paa Hedemarken.»
  «9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»
  «17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»
  «21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
    Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:
       "Han vraket holmryger
        og hordemøyer,
        alle fra Hedmark
        og av Håløygætt;
        kongen den ættstore
        tok kone fra Danmark."
Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.» 7