Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 1182.
Død 01.01.1204 i Bergen.

    Konge av Norge 1202 - 1204.

    Håkon var sin fars annen uekte sønn. Hans mor var Astrid Roesdatter.

    I 1185 giftet han seg med Margareta, datter til Erik den Hellige av Sverige. Hun døde i 1209.

    På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.
    På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.

    Håkon Sverresson var den eneste levende sønnen Sverre vedkjente seg. Fra Sverres side var anerkjennelsen et tiltak mot konkurrerende kongsemner. Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon utpekt til konge på et hirdstevne i Nidaros 1202 og hyllet på Øyratinget senere på våren. I løpet av knappe to år lyktes det ham langt på vei å vinne herredømme over hele landet. Ifølge sagaen kalte han biskopene hjem og forlikte seg med dem, noe som bekreftes av et pavebrev fra 1204. Kongen utstedte et forliksbrev til de norske biskopene, hvor han oppga striden med kirken og innrømmet den full frihet i samsvar med kanonisk rett og tidligere innrømmelser fra kongene. Fredsvilkårene er formulert i allmenne, svevende vendinger, noe historikere har ment var bevisst, slik at partene kunne tolke inn i dem sine egne standpunkter til konkrete stridsspørsmål:
    «Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»
    Noen historikere har hevdet at forliket innebar kongens kapitulasjon for kirkens standpunkter. Mot dette hevder andre at brevet tydelig viser birkebeinerkongen som den klart sterkeste part. Han vant stillingen som kirkelig anerkjent, fullt lovlig konge - enda han var Sverres bannsatte sønn. Dette ble gjort klart og tydelig for alle ved at kirken løste ham av bannet, og at biskopene vendte hjem. Kirken kunne på sin side fortsatt hevde sine rettigheter fra 1152-53 og senere; om de skulle bli respektert, var et maktspørsmål. Gjennom forliket med biskopene sprengte Håkon koalisjonen mellom kirken og baglerne, og han styrket sin stilling øst i landet - ikke minst gjennom fornuftig politikk overfor bondefolket. Og da bønder på Opplandene sommeren 1202 overfalt baglerkongen Inge Magnusson og drepte ham, førte dette til en tilnærming mellom birkebeinerne og baglerne til styrking av felles interesser.

    Det så nå ut til at man gikk inn i en fredelig periode med balanse mellom de tidligere stridende partene. Men Håkons fredsverk brøt sammen da han brått døde i Bergen ved nyttårstider 1204, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.
    Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde angivelig en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon IV Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218. 1

    Fra norsk Wikipedia:
  «Håkon III Sverresson (norrønt: Hákon harmdauði Sverrissun) (* 1182 i Nidaros (?) - † 01.01.1204 i Bergen) var konge av Norge fra 1202 til 1204 etter at hans far, kong Sverre, døde 09.03.1202.
    Håkon Sverresson var således birkebeinenes kongsemne. Håkon var den andre uekte sønnen til kong Sverre. Hans mor var Astrid Roesdatter, datter til biskop Roe på Færøyene.
    Håkon ble utpekt til konge på et hirdstevne i Nidaros i 1202 og hyllet på Øyratinget senere på våren. Håkon ble et samlingspunkt som dempet den uforsonlige striden som kretset rundt kong Sverres personlighet. Han kallet biskopene hjem og fikk forlik med dem og baglerne.
    Håkon døde brått i 1204, det ble påstått at dødsfallet var mistenkelig og muligens ble han forgiftet av enkedronning Margareta, enke etter kong Sverre og datter til kong Erik den Hellige av Danmark og dronning Kristina Bjørnsdatter.
    Håkon Sverresson ble ikke gift, men ifølge sagaen avlet han en sønn med den vakre Inga fra Varteig. Den senere kong Håkon IV Håkonsson ble født noen få måneder etter at Håkon Sverresson døde. For å fjerne all tvil om slektskapet lot kongen og hans menn Inga Kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.» 2