Biografi - Biography

Lendmann.
Født omkring 1235.

    Ifølge Lars Løberg er det trolig at Sigurd hadde barna:
En datter gift med Isak Gautesson i Talgje.
Ogmund, gift med en datter til lendmannen Finn Gautsson (n. 1247-1288).
En datter som fikk datteren Agnes utenfor ekteskap med hertug Håkon (senere Håkon V Magnusson).

    Fra Lars Løbergs «Hestbøætta», NST Bind XL, hefte 4, side 298-304:
  «Hertug Håkons frille.
    Det er skjellig grunn til å sette spørsmålstegn ved Sollieds identifisering av den østnorske Ragnhild Jonsdotter fra 1322 med den vestnorske Ragnhild Jonsdotter fra 1324, 1328 og 1336. Dette er likevel ikke nok til å falsifisere Storms hypotese om at den vestnorske Ragnhild er søster av Havtore Jonsson. Det har i høyden bare tilbakeført alle de viktige forbeholdene som Storm pakket sin hypotese inn i. Det må derfor føres i marken argument som taler tilstrekkelig tungt for at den alternative hypotesen faktisk gir en bedre forklaring på det slektskapsforholdet vi kan observere. Og ett slikt vektig argument finnes.
    Absalon har i sin utredning et langt avsnitt med opplysninger om Hestbøætta (Beyer s. 81-82):
  "Paa Finöen ligger en riddersede, heder Heßby, haffuer det hört j fordom tid til her Omund Finsön og til Fin Finsön, thi haffuer oc öen naffn aff de riddere. Denne her Amund ligger begraffuen j korit i Domkircken, hues vaaben er en forgylt piil med to flygende vinger, aff hues slect erlig oc velbyrdig Erich Rosenkrandtz er kommen."
    Storm var åpenbart ikke kjent med denne henvisningen da han 1882 framsatte sin hypotese. Derimot bemerker han i forbindelse med kildeutgaven 1895 selv i en fotnote at
  "Erik Rosenkrantz kan ikke siges at være af Ogmund Finnssönns ´Slægt´, undtagen forsaavidt denne var en Tremænning af Sigurd Hafthoresön, fra hvem Erik Rosenkrantz stammede (...)"
    Og selvsagt kan Storm ha rett i at Absalon har konstruert slektskapet og gått ut fra at Rosenkrantzene stammet fra Hestbøætta fordi de var arvinger, men en slik retrospektiv slutning er ikke åpenbart sannsynlig.
    Det er ikke mye Absalon sier om Erik Rosenkrantz' norske forfedre Det er faktisk bare i forbindelse med Bjarne Erlingsson og med Hestbøætta slektskapet kommenteres, og da begge ganger med samme formular ("aff hues slect E.R. er aff kommen"). Vi merker oss dessuten at Absalon har sett Ogmund Finnssons gravsten og våpen i Stavanger Domkirke, og at han bruker dette som argument for slektskapet. Kan forklaringen på Absalons påstand da være at den vingede pilen også fantes blant Erik Rosenkrantz anevåpen?
    Ser vi på Erik Rosenkrantz' anetavle, er det ikke mange sannsynlige veier han kunne stamme fra Hestbøætta på. Hans far og morfar var, så vidt vi vet, rent danske. Hans mormorsfar var av Losnaætta. ALV HARALDSSON var av østnorsk slekt mens Jon Marteinsson hadde svensk slektsbakgrunn. Det er altså i praksis bare via Losnaætta eller Agnes Sigurdsdotter at et slikt ekteskap kan ha gått. Vi vet dessverre bemerkelsesverdig lite om Losnaættas opphav, men det er grunn til å tro at den har stått i slektskapsforbindelse med i hvert fall den ene av Gaute Håkonssons arvinger, og altså at den muligens sto i en relasjon til Talgjeætta. Dette slektskapet kan imidlertid ikke ha vært såpass nært at det automatisk dekket begge de to sammenvevde ættene på Talgje og Hesby. Mest sannsynlig, også sosialt, siden Losnaætta ikke kan oppvise forfedre i baronsjiktet, er at slektskapet har gått via Agnes Sigurdsdotter. Og ettersom vi allerede ved gjennomgangen av arvetallet har stilt spørsmålstegn ved Storms hypotese om at slektskapet gikk via Jon raud Ivarsson, er Absalons påstand om slektskap et sterkt indisium på at Sigurd Havtoressons ukjente mormor var hestbøættlig, og at hun var Ogmund Sigurdssons søster.
    Vi står altså tilbake med to konkurrerende hypoteser om slektskapet mellom Ogmund Finnsson og Havtoresønnene. Begge oppfyller minstekravet om å forklare arvegangen innenfor den korridoren som arveanalysen stiller opp. Mot Storms opprinnelige hypotese taler svært skjeve generasjonssprang og at Sollieds identifikasjon av den vestnorske Ragnhild Johnsdotter med den østnorske Ragnhild Jonsdotter mildt sagt er tvilsom. For hypotesen om at hertug Håkons frille var av Hestbøætta, taler Absalon Pederssøns påstand om at Erik Rosenkrantz var av Hestbøætta. Den siste påstanden er riktignok ikke en samtidig påstand. Men vitnesbyrdet er så vidt sterkt at det når andre faktorer holdes like, må regnes som vesentlig sterkere hypotesebyggende enn en hypotese som er basert på patronym og teoretisk arvegangsforklaring alene. Ingen av hypotesene lar seg bevise, men inntil en bedre forklaring på Erik Rosenkrantz avstamning fra Hestbøætta kan legges på bordet, er i hvert fall en plausibel forklaring at hertug Håkons frille var Ogmund Sigurdssons søster. De forklarer også godt nok den sterke stillingen Ogmund hadde innen hirden på tross av at han åpenbart ikke fulgte hertugen til Oslo.»

1
    I det følgende behandler Lars Løberg fire pavebrev som jeg velger å gjengi regest for her:
    Supplikk før 20.08.1291:
  «Supplikk (petitio) fra ridderen Vidkunn Erlingsson i Oslo bispedømme og Gyrid Andresdatter i Stavanger bispedømme til pave Nikolaus IV: For å få slutt på alvorlig fiendskap mellom ættene deres, søker de om tillatelse til å gifte seg, trass i at Vidkunn har hatt omgang med ei kvinne som var beslektet med Gyrid i fjerde ledd.» («Regesta Norvegica» II, nr. 634).
    Rom 20.08.1291:
  «Mandat fra pave Nikolaus IV til biskop [Øyvind] av Oslo: Refererer søknaden fra Vidkunn Erlingsson og Gyrid Andresdatter om dispensasjon for å inngå ekteskap (nr 634), og overlater til biskopen å vurdere søknaden og eventuelt gi dispensasjon på pavens vegne.» (DN I 79, «Regesta Norvegica» II, nr. 635).

    Supplikk før 18.12.1330:
  «Supplikk om dispensasjon fra ekteskapshindring på vegne av Torvald, sønn av Torvald, herre til Papey [Papa Stour], og Æsa, datter av Håkon Toreson, til pave Johannes XXII: For å bilegge gammelt og forebygge nytt uvennskap mellom Torvalds og Æsas foreldre og venner har de to inngått festermål med samtykke av sine foreldre og venner og de beste menn [obtimates] i Norge. Siden de er beslektet i fjerde grad, ber de om pavens tillatelse til dette. De to kan heller ikke finne jevngifte i Norge uten å støte på den tilsvarende hindringen, og utenlands kan de ikke gifte seg uten stor fare for Norges rike og de førnevnte beste menn.» (DN VII 134a, «Regesta Norvegica» IV, nr. 783).
    Dispensasjon Avignon 18.12.1330:
  «Dispensasjon fra pave Johannes [XXII] for adelsmannen Torvald, sønn av adelsmannen Torvald, herre til Papey [Papa Stour] på Shetland, fra Orknøyenes bispedømme, og for adelskvinnen Æsa, datter av adelsmannen Håkon Toreson, fra Oslo bispedømme: Under henvisning til søknaden nr 783 tillater han Torvald og Æsa å gifte seg på tross av slektskapet mellom dem, og erklærer eventuelle barn for ektefødte.» (DN VII 134b, «Regesta Norvegica» IV, nr. 784).

    Supplikk Avignon 29.09.1342:
  «Supplikk fra [Pål Bårdsson], erkebiskop av Nidaros, og [Hallvard], biskop av Hamar, til pave Clemens [VI]: For å besegle freden og enigheten mellom de to familiene, ber de om at væpneren [nobilis domicelli] Sigurd Havtoreson og jomfru [nobilis domicelle] Ingebjørg Erlingsdatter må få lov til å inngå ekteskap, til tross for at de er beslektet i 4. grad.»
    Påskrift: Dispensasjon kan gis. (DN VI 166a, «Regesta Norvegica» V, nr. 581).
    Dispensasjonsfullmakt Avignon 29.09.1342:
  «Dispensasjonsfullmakt fra pave Clemens [VI] til [Pål Bårdsson], erkebiskop av Nidaros og [Hallvard], biskop av Hamar: Da en kan vente seg mye godt for landet av et slikt ekteskap, mens en nektelse ville ha medført risiko for stor skade, kan Sigurd Havtoreson og Ingebjørg Erlingsdatter tillates å inngå ekteskap, skjønt de er beslektet i 4. grad.» (DN VI 166b, «Regesta Norvegica» V, nr. 581).

    Ekteskapsdispensasjon Agignon 10.09.1347
  «Ekteskapsdispensasjon fra pave Clemens [VI] for herr [nobili viro] Eiliv Eilivsson og Gyrid, datter av herr Erling Vidkunnsson, fra henholdsvis Oslo og Bergen bispedømmer: Skjønt de er beslektet i 4. grad, tillates de – etter søknad av kong Magnus [Eriksson] av Sverige – å inngå ekteskap, siden Eiliv ikke kan finne noen annen brud i Norge av samme rang og stand som han selv.». (DN I 308, «Regesta Norvegica» V, nr. 983).

  «Pavebrevenes gåte.
    Hypotesen om Agnes' morsslekt fra Ryfylke støttes av et utsagn fra Erik Rosenkrantz, men det ble tross alt fremsatt nesten 300 år etter at de faktiske slektskapsbåndene eventuelt ble knyttet. Verdien ville derfor øke dramatisk om påstanden kunne finne støtte i samtidige kilder. Og faktisk kan den det.
    Det er ikke mange middelalderkilder som primært er laget med hensikt å dokumentere slektskap. Men det finnes faktisk en liten, eksklusiv kildeserie som har slektskapsopplysninger som sin hovedfunksjon. Det er de pavelige dispensasjonsbrevene til å inngå ekteskap for par som er for nær beslektet med hverandre. Det er ikke mange av dem som gjelder norske par, men av dem vi kjenner, er et forbløffende stort antall knyttet til en liten slektskrets.
    Pavelige dispensasjoner var kostbare. Det var derfor forbeholdt de rike. Og samtidig var det også særlig blant det aller øverste toppsjiktet i aristokratiet at det var vanskelig å finne økonomisk likeverdige ekteskapsallianser utenfor de forbudte ledd. Det er da også i slektskretsen rundt den rikeste jordegodsbesitteren, drottseten Erling Vidkunnsson, hvor disse dispensasjonsbrevene finnes.
    Herr Erling hadde to døtre som nådde voksen alder: Ingebjørg og GYRID. Da Gyrid skulle gifte seg med Eiliv Eilivsson, utvirket det et pavebrev i 1347 hvorav fremgår at de var beslektet i fjerde ledd (DN 1 308). Mer får vi ikke vite, og det er ulike teorier om hvordan slektskapet mellom dem har vært – enten via Gyrids mor, Elin Toresdotter, eller via Erling Vidkunnsson selv.
    Også Ingebjørg måtte ha pavebrev før hun kunne gifte seg med Sigurd Havtoresson (DN VI 166). De var likeså beslektet i fjerde ledd. Også her har en forsøkt å konstruere slektskapet enten via Elin Toresdatter eller via Erling Vidkunnssons mor og tilbake til Håkon Håkonsson. Problemet er bare at ingen fullt ut har fått konstruksjonene til å stemme overbevisende med pavebrevets ordlyd.»

"

Henning Sollied: «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogenmiddelalderslekter» III «Sudrheims-ætten», NST Bind VIII (1942)», side 131.

  «Det seneste forsøket på å beskrive slektskapet ble gjort av Henning Sollied i artikkelserien hans om Sudrheimsætta (Sollied (1942) tavle s. 131), som vi her kaller Sørumætta. Han koblet der Ingebjørg og Sigurds pavebrev med et pavebrev fra 1330 (DN VII 134), som ga samme type dispensasjon til ÆSA HÅKONSDOTTER og TORVALD TORVALDSSON. Ingen av disse to personene er kjent fra andre kilder, men pavebrevet navngir deres fedre som henholdsvis ridderen HÅKON TORESSON, riksråd og sysselmann, og ridderen TORVALD TORESSON, sysselmann på Hjaltland. Håkon var bror av Elin og Kristina Toresdøtre, slik at Æsa og Ingeborg Erlingsdotter var søskenbarn.
    Sollieds konstruksjon er besnærende, ikke minst fordi det gjør de to forlovede fra 1330 til søskenbarn med hver sin part av det forlovede paret fra 1342. Dermed bruker han de to pavebrevene som gjensidige bekreftelser på at partene virkelig var beslektet med hverandre i fjerde ledd, samtidig som han argumenterer for at måten de to parene var beslektet på, etter all sannsynlighet ville være den samme, altså via Torvalds mor/Sigurds far og Æsas far/Ingebjørgs mor.»

"

Slektskapstabell for de to søskenbarnparene. Sollied forutsetter at de to pavebrevene refererer seg til akkurat den samme innbyrdes slektssammenhengen. Det innebærer at en av personene B1-4 er søsken med en av personene E1-4, og av disse 16 kombinasjonsmulighetene velger han som hypotese at B2 skal være søster av E3.

    Noen av far- og morforeldrene til personene på nestnederste linje i tabellen kan identifiseres:
A1 - Magnus Lagabøter, farfar til Agnes Håkonsdatter.
A2 - Dronning Ingeborg, farmor til Agnes Håkonsdatter.
A3 - ? Sigurd Ivarsson, morfar til Agnes Håkonsdatter.
B1 - Iver, farfar til Havtore Jonsson og Ragndid Jonsdatter.
E1 - Erkebiskop Håkon, farfar til Håkon Toresson og Elin Toresdatter.
E2 - Erkebiskop Hakons frille, farmor til Håkon Toresson og Elin Toresdatter.
F1 - Erling Ivarsson i Bjarkøy, farfar til Erling Vidkunnsson.
F3 - Andres Gregoriusson, morfar til Erling Vidkunnsson.

  «Sollieds løsning var å finne i Reinsætta, hvor Skule Bårdssons søster, INGEBJØRG skulle være felles tippoldemor for alle de fire ungdommene. Forbindelsen kan synes plausibel for biskopsættas vedkommende, mens den for Sørumættas vedkommende alene bygger på bruken av det sjeldne fornavnet Ragndid eller Ragnfrid. Sollied konstruerer dermed en ellers ukjent forbindelse til Reinsætta via baron Jon raud Ivarssons ellers ukjente mor. Forbindelsen er senest akseptert av Geirr I. Leistad, mens Hans Gillingstam tar forbehold om riktigheten av konstruksjonen.
    Gillingstams forbehold er velbegrunnet. Ikke bare inneholder Sollieds konstruksjon en ubekreftet hypotese om hvem Torvald unges mor var. Torvald Toresson var gift minst to ganger, først med fru SIGRID OLAVSDOTTER (DN I 81), dernest med Ragndid Jonsdotter. Vi vet heller ikke hvem Æsa Håkonsdotters mor var. Mulige måter å konstruere slektskapet i fjerde grad mellom de to er følgelig vesentlig flere enn den ene Sollied fester seg ved.
    Sollied diskuterer ikke andre former for felles slektskap, men går fra først å hevde at det er overveiende sannsynlig at det felles slektskapet går via Ragndid Jonsdotter og Håkon Toresson, til senere på samme side å hevde at det ikke kan være noen tvil om at de to var tremenninger (Sollied op. cit. s. 130). Normalt ville da også de to pavebrevene være et sterkt indisium på at det var ett og samme slektskapsforhold som gjaldt for begge parene. Men argumentet er ikke like sterkt når det gjelder slekter som var så til de grader tett sammenvevd som i det norske ættearistokratiet på 1300-tallet.
    At partene var beslektet i fjerde ledd, betyr at en av hennes åtte oldeforeldre var søsken til en av hans oldeforeldre. Det er dermed 64 forskjellige måter et slikt slektskap kan fremkomme på. Ved å peke ut en bestemt av hver av foreldreparene som slektskapet må ha gått igjennom reduseres det teoretiske utvalget til 16 måter å være beslektet på. Likevel kunne Sollied bare tenke seg en eneste mulig konstruksjon, basert på ukjente ledd.
    Ikke alle 16 mulige konstruksjoner er like sannsynlige. Vi vet ingenting om erkebiskop Håkons opphav, og det er liten grunn til å tro at hans frille var like høyættet som de øvrige impliserte i dette puslespillet. Men det er mer enn nok av andre mulige, likeverdige konstruksjoner.
    Skal vi holde oss til statistikken, er det ikke engang overveiende sannsynlig at slektskapet hadde det samme utgangspunktet i en felles tippoldeperson for alle fire ungdommene. Det er 16/64 dels sjanse for at så er tilfelle. På samme måten er det 16/64 dels sjanse for at slektskapet i det hele tatt ikke går gjennom noen av de to involverte søskenparene. Sigurd og Torvald er fortsatt søskenbarn, men de er i så fall beslektet med sine respektive partnere gjennom den av deres foreldre som ikke er søsken med den annens forelder. De øvrige 50 prosent av tilfellene gjelder konstruksjoner hvor slektskapet går gjennom en felles besteforelder for det ene søskenbarnparet, men gjennom besteforeldre som ikke er felles for det andre søskenbarnparet.
    Ser vi bort fra Sollieds postulat om at forbindelsen må gå gjennom det doble søskenbarnforholdet, så er sannsynligheten akkurat den samme, 16/64, for at det var Torvalds mor og Æsas mor som var tremenninger i (B1-4 og D 1-4). I så fall blir Sigurd Havtoresson beslektet også med Æsa i fjerde ledd, men hans slektskap med sin egen kone må da gå gjennom Ingebjørgs farsætt (B 1-4 og F 1-4). Motsatt kan det være Æsas farsslekt som er bindeleddet, men med Torvalds farsslekt (C 1-4 og E 1-4) I så fall blir Ingebjørg beslektet også med Torvald i fjerde ledd, mens hennes slektskap med Sigurd må søkes på annen måte (A 1-4 og E 1-4). På samme måte er det også 16/64 dels sjanse for at slektskapet gikk helt utenom både Ragndid/Havtore og Håkon/Elin (A 1-4 g F 1-4 for Sigurd og Ingebjørgs vedkommende og C 1-4 og D 1-4 for Torvald og Æsa). Bare den første kombinasjonen åpner for at det er en felles tippoldeforelder for samtlige fire. De tre øvrige kombinasjonene forutsetter to forskjellige tippoldeforeldre som årsak til de to pavebrevene og disse kombinasjonene utgjør en større matematisk sannsynlighet enn hva den første løsningen gjør.
    Selvsagt er ikke alle 64 kombinasjoner like sannsynlige. A1 og A2 er Magnus Lagabøter og dronning Ingeborg. Ingen av deres søsken kan forventes å dukke opp blant D, E eller F. Sollied prøver på samme måte å ekskludere C 1-4 ved å hevde at "godsforholdene gjør det temmelig utvilsomt at Torvalds fars, hr. Torvald Toressons, slekt må søkes på Hjaltland". Argumentet behøver imidlertid ikke å dekke alle Torvalds fire besteforeldre. Det er tvert imot slik at sannsynligheten for å fine jevngodt gifte på Hjaltland for en ridderslekt over flere generasjoner var liten. Akkurat som både Torvald selv og Torvald unge måtte hente ektefeller fra Norge for å få standsmessige gifter, må vi kunne tro at også flere av besteforeldrene tilhørte det norske ættearistokratiet. Sollied hevder dessuten at erkebiskop Håkon (E1) trolig kom fra et lavere sjikt av overklassen, og at hans frille (E2) temmelig sikkert gjorde det.
    Selv om enkelte numre kan lukes ut som uaktuelle, noe som reduserer antallet mulige slektskapskombinasjoner, hefter det usikkerhet ved hvorvidt Torvald unge vitterlig var Ragndids sønn eller om han var fra farens første ekteskap, med fru Sigrid Olavsdotter. Havtore Jonsson og Ragndid Jonsdotter var helsøsken, men vi vet ikke om Håkon Toresson og Elin Toresdotter var hel- eller bare halvsøsken. Disse usikkerhetene bidrar ytterligere til å redusere sannsynligheten for at Sollieds hypotese er korrekt. Den kan imidlertid heller ikke falsifiseres. Slektskapet kan ha gått via Reinsætta, men bevises kan det ikke.»

"

  «Kan vi så sannsynliggjøre noen annen måte Ingebjørg og Sigurd kunne være beslektet i fjerde ledd på? Alle Sigurds kjente oldeforeldre var enten østlendinger eller kongelige. Av Ingebjørgs forfedre var det bare på morssiden det fantes østlendinger, derfor altså forsøkene på å knytte slektskapet denne veien. Erling Vidkunnssons farsslekt kom fra Bjarkøy, hans morsslekt fra Stårheim i Nordfjord. I hvert fall om vi skal stole på den eldre litteraturen. Men det er ett viktig forbehold når det gjelder Erlings morsslekt. Og igjen er det en pavelig dispensasjon vi må støtte oss til. For da Vidkunn Erlingsson og Gyrid Andresdatter giftet seg, måtte de også ha pavelig dispensasjon, Og det mest interessante ved denne er at Gyrid der sies å være hjemmehørende i Stavanger bispedømme. Det stemmer for øvrig utmerket med hva vi også vet om godset etter nevøen hennes, Andres Andresson. Gyrid må altså ha hatt vel så sterke slektsforbindelser i Rogaland som i Fjordane. Og hva vet vi om Sigurd Havtoressons slektsforbindelser til Rogaland? Ikke annet enn at den beste hypotesen om Agnes Håkonsdatters mors opphav sier Ryfylke. En tilfeldighet? Neppe. Det skal ikke mye fantasi til for å forstille seg at Agnes' mor og Gyrid Andresdatter har vært søskenbarn, og så fall blir Ingebjørg og Sigurd nettopp beslektet i fjerde ledd.
    Vi står altså tilbake med to uavhengige, samtidige kilder om Havtoresønnenes slektskapsforbindelser som begge finner sin naturlige forklaring ved at Agnes Håkonsdotters mor var av Hestbøætta. I tillegg kommer så Erik Rosenkrantz opplysning 200 år senere om at han også var av Hestbøætt. Tre uavhengige kilder peker altså i samme retning, men noe endelig bevis for sammenhengen er dette ikke – med mindre alle andre varianter av slektskapsforbindelse mellom Ingebjørg og Sigurd i fjerde ledd kan elimineres.
    Selv om det fortsatt vil hefte usikkerhet omkring slektskapet mellom Ingebjørg og Sigurd, kan vi likevel sammenfatte opplysningene hos Absalon kortfattet i fire punkter:
- På Hestbø bodde Ogmund Finnsson.
- Hestbø ble fravunnet slekta på ulovlig vis.
- Sørumætta kjøpte arven fra Tore Uspaksson.
- Erik Rosenkrantz var av Hestbø-slekt.

    En sammenstilling av disse opplysningene sammenholdt med pavebrevene som er nevnt ovenfor, gjør det plausibelt å sette opp følgende tavle over Hestbøætta.»

"

Lars Løberg: «Hestbøætta», NST Bind XL, hefte 4, side 303.

  «Hypotesen som fremsettes om at hertug Håkons frille var av Hestbøætta og søster av merkesmann Ogmund Sigurdsson, forklarer ikke bare slektskapsforholdet mellom Ingebjørg Erlingsdotter og Sigurd Havtoresson, men også Ogmund Sigurdssons framtredende hirdembete – samtidig som den kan bidra til å forklare hvorfor Ogmund tilsynelatende ikke fulgte kongen, slik en merkesmann måtte være forventet å gjøre.» 2