Biografi - Biography

Født 961.
Død 1009.
Doge.

    Doge (XXVI) av Venezia 991 - 1009.

"

Pietro II (til venstre), og sønnen Otto Orseolo (til høyre). Interiør i Dogepalasset (Venezia) - Appartamento dogale. (Wikipedia).

    Pietro Orseolo II var doge i republikken Venezia fra 991 til 1009. Det var stor uro inn for 1000-års skiftet, som også var ventet å innebære et vendepunkt i middelalderens historie. Det inntraff sikkert også et vendepunkt i republikkens historie under Pietro Orseolo's II styre.

    Han var sønn til dogen Pietro Orseolo I (* ca. 928 - † 987), som etter å ha vært doge i kun et par år forsvant plutselig. Ikke en gang hans kone og barn visste hvor det var blitt av ham. Han ble til slutt funnet i abbediet i Cuxa, på grensen mellom Frankrike og Spania. Han fortsatte å bo der i streng bot. Mot slutten ble han eneboer.

    Pietro var meget ung når han ble valgt til doge i 991 av folkerådet. Nøyaktig fødselsdato er ikke registrert, men man tror at han var omtrent 30 år gammel.

    Umiddelbart viste Pietro stor handlingskraft og samtidig et stort diplomatiskt skarpsinne. Han meglet skikkelig mellom bysantinerne, saracenerne og den da meget unge vesterlandske keiseren Otto III som drømte om å gjenopprette det romerske imperiet. Otto lyktes til slutt å få en sønn gift med et barnebarn til den bysantiske keiseren, og en annen sønn gift med en svigerinne til den romerkse keiseren.

    Orselolo's største bedrift var den store flåteekspedisjonen i år 1000, en del kilder angir at den fant sted i 998 eller 999. Allerede i året 996 ledet imidlertid Orseolo en ekspedisjon mot Narentanipiratene som ble beseiret ved Lissa. Imidlertid dro piratene seg tilbake til Dalmatien, der de undertrykket befolkningen som til slutt bønnfalt Venezia om hjelp. Orseolo lot ikke tilfellet gå seg ut av hendene, og etter å ha fått godkjennelse fra Bysants seilte han på Kristi Himmerfartsdagen i år 1000 i spissen for en andre flåteekspedisjon i stor stil. Ifølge flere kilder ble nå banneret med San Marcos løve anvendt for første gang. Ekspedisjonen ble en fullstendig fremgang. Orseolo lyktes effektivt å skingre naretanerne, sikre seg deres fester og tvang dem til slutt til å kapitulere av hunger. Under ferden tilbake underla seg alle byer flåten passerte Venezias overhøyhet. Derved ble Isria og Dalmatien venezianske protektorat og Orseolo ble forlenet tittelen «Hertug av Dalmatien og Kroasia». Seirene førte til at det senere ikke var noen som utfordret Venezias overhøyhet i det adriatiske havet. Om Venezia ble utsatt for fare, kom samlede utenlandske krefter som Genovarepublikken eller det Ottomanske imperiet til unnsetning.

    I Venezia ble det bestemt at dogen sammen med biskopen og hele rådet, hvert år på Kristi Himmelfarts dag, skulle høytideligholde minnet av ekspedisjonen på et festprydet skip utenfor Lidos havn. Slik skal altså sermonien «Bryllupet med havet» eller «Sensafesten» ha kommet til.

    År 1001 kom Otto III til Venezia i stor hemmelighet som dogens gjest, først på San Servolo-øya, senere i San Zaccaria klostret. Han ville ha Venezias støtte i enda et forsøk på å gjennomføre en gjenforening av det romerske imperiet. Imidlertid lot Orseolo seg ikke overtale, og Otto måtte fortsette alene i sine forsøk, noe som ikke ga noe resultat.

    Gjennom å befri Bari fra saracenerne fikk Orseolo en annen viktig fremgang, og i år 1004 ble San Marco definitivt valgt som Venezias beskytter.

    Pietro Orseolo II døde i september 1009 og ble automatiskt efterfulgt som doge av den 15-årige sønnen Ottone. Men som alle andre lignende forsøk til å forandre dogeskapet til et arvelig monarki, slo også dette feil. Ottone Orseolo regjerte til 1026 da han ble avsatt og sendt i eksil til Konstantinopel. Familien Orseolo fikk ikke dogeskapet flere ganger, og døde ut på 1600-tallet. Pietro Orseolo II står imidertid frem som en av de fremste dogene i den venezianske historien og må anses å være den virkelige grunderen av Venezias makt over havet. 1

"

T. v. Italia og Adriaterhavsregionen omkring år 1000. T. h. Festa della Sensa. "Il ritorno del Bucintoro nel Molo il giorno dell'Ascensione" (Bucentaurens retur til moloen på Kristi himmelfartsdag, 1730) av Canaletto (1697-1768). (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
    Pietro II Orseolo (* 961 - † 1009) var doge i Venezia fra 991 til 1009. Han begynte perioden med en østlig ekspansjon av Venezia som varte i mer enn 500 år. Han sikret sin innflytelse i de dalmatiske romaniserte bosetningene fra kroatene og narentinene, frigjorde Venezia fra en 50 år gammel skatt til sistnevnte, og startet Venezias utvidelser ved å erobre øyene Lastovo (Lagosta) og Korcula (Curzola) og tilegnet Dubrovnik (Ragusa).

    Hans dogaressa var Maria Candiano, datter til doge Vitale Cardiano di Venezia († 979) og barnebarn til dogen Pietro III Candiano di Venezia († 959) og Arcielda Candiaro (* ca. 927 - † etter 959).

    Forholdet til Bysants.
    I 992 inngikk Pietro II Orseolo en traktat med den bysantinske keiseren Basil II om å transportere bysantinske tropper i bytte mot kommersielle privilegier i Konstantinopel.
    Etter gjentatte klager fra de dalmatiske bystatene i 997, angrep den venetianske flåten under Orseolo de neretiske piratene i Neretva på Kristi himmelfartsdag i 998. Pietro tok deretter tittelen "Dux Dalmatianorum" (hertugen av dalmatinerne), og assosierte den også med sønnen Giovanni Orseolo.
    Datoen for hans seier ble datoen for "Festa della Sensa" (Kristi Himmelfartsfestivalen) den eldste festivalen i Venezia. Det ble minnet av dogen og biskopen av Olivolo som gikk forbi Lido og velsignet vannet, og påkalte hell for den venetianske marinen.

    Den brente jords politikk.
09.05.1000 bestemte Doge Pietro II seg for endelig å pasifisere kroatene og narentinerne under de siste kroatisk-bulgarske krigene, og beskytte venetianske handelskolonier og interessene til romaniserte dalmatinere. Uten vanskeligheter svidde hans flåte på seks skip av hele den østlige halvdelen av Adriaterhavskysten, hvor bare neretvianerne ga motstand. Etter at neretvianerne stjal varer og fanget førti handelsmenn fra Zadar, sendte dogen ti skip som tok neretvianerne nær øya Kaca. Han fanget dem alle og brakte dem triumferende til Split. Der ba neretvianske utsendinger om løslatelse av fangene. Pietro II gikk med på dette forutsatt at den neretvianske Archont selv gikk med på å bøye seg for ham. Dessuten måtte neretvianerne også gi avkall på den gamle skatten som Venezia hadde måttet betale siden 948, og garantere sikker passasje for venetianske skip i Adriaterhavet.
    Pietro II løslot alle fanger bortsett fra seks neretvianer, som han holdt som gisler. Fastlandsneretvianerne ble dermed pasifisert; innbyggerne i Korcula bestemte seg for å føre krig mot Orseolo, men ble til slutt erobret. Lastovo fortsatte imidlertid å motstå venetianske inngrep. Øya var beryktet for å være et piratparadis. I forsøket på å slå ned ytterligere motstand, beordret Pietro II evakuering av øybyen. Til tross for fortsatt motstand, jevnet han til slutt Lastovo med jorden.

    Samtidig som Pietro II la Lastovo under seg, flyktet den tidligere kroatiske kongen Svetoslav Suronja til Venezia etter å ha blitt avsatt av sine to brødre.
    For å styrke sin svekkede posisjon giftet kong Stephen I av Kroatia seg med Pietro II Orseolos datter, Joscella (Hicela) Orseolo. Deres sønn Peter Krešimir IV ble konge i Kroatia i 1059.

     Pietro II Orseolo døde i 1009 etter å ha testamentert noen av sine rikdommer til de fattige og prestene. Han ble gravlagt ved siden av sin førstefødte sønn, Giovanni, i atriet i San Zaccaria.

    Ottone Orseolo etterfulgte sin far, Pietro II, som dogen i Venezia til 1026, mens barnebarnet Peter regjerte som konge av Ungarn. Hans yngre sønn Domenico Orseolos barn bosatte seg i Ravenna og ble stammen til Orsini-familien. 2