Biografi - Biography

Gift «More danico».
Født omkring 1025.
Død omkring 1066.

    Edgyth (Edith) Svanehals («Swan-neck») var Haralds konkubine og antagelig mor til Gyda. 1

"

T. v. Haralds første hustru Edith Svanehals, sammen med to munker, lokaliserer Haralds lik. (Illustrasjon fra François Guizots historieverk på 1830-tallet). T. h. Statuen av Vår Frue av Walsingham, Slipper Chapel, Walsingham, Norfolk, England. (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Edith Svanehals (Edgyth Swannesha, gammelengelsk: "Ealdgyð Swann hnesce" (Edgyth, den milde svanen) (* ca. 1025 - † ca. 1066), også kjent som Edith Swanneck, var kong Harold Godwinssons første hustru.
    "Swanneck" (eller Svanehals) kommer fra folkeetymologien hvor hun på gammelengelsk het "swann hnecca" (svanehals), som mest sannsynlig er en forvansket form av "swann hnesce" (milde svane). Hun har noen ganger blitt forvekslet med Ealdgyth, datter til jarl Ælfgar av Mercia, som var dronning under Harolds regjeringstid.
    Hun kan være identisk med Eadgifu den Rettferddige, som var en av de rikeste magnatene i England mot slutten av den normanniske erobringen.

    I omkring tjue år var Harald gift med Edith Svanehals (Edith Swannesha), i et samboerforhold, "More danico" (på dansk vis). Et slikt ekteskapsforhold var allment akseptert, men kirken betraktet Edith som en frille. De fikk minst seks barn.
    Blant barna til Edith og Harold II var:
Gunhild av Wessex, elskerinne til Alan Rufus og
Gytha av Wessex, ført av sin bestemor til Danmark i 1068.

    Gytha ble tiltalt som "prinsesse" og ble gift med Vladimir II Monomakh, storhertug av Kiev.

    I en monografi fra 2015 hevder historikeren Bill Flint at Edith Svaneshals og Harold var lovlig gift. Flint forkaster mange tidligere antakelser om Ediths forhold til Harold, inkludert trofastheten i parets ekteskapelige forening og kristne hengivenhet. Flint hevder at Edith og Harold mest trolig var gift "more danico" (den danske håndfaste ekteskapsskikken). Som bevis for dette siterer han en rekke medgiftslegater som ble gjort ved tidspunktet for Ediths forening med Harold. Flint bemerker at legatene som ble gjort inkluderte Walsingham herregård, noe som betyr at Edith etter all sannsynlighet var "damen på herregården" i 1061, som ble identifisert av Tudor-historikeren Richard Pynson som året for grunnleggelsen av helligdommen "Vår frue av Walsingham". Flint hevder at foreningen av Edith og Harold "more danico" var legitim fra et katolsk perspektiv, og argumenterer:
  "Endringene som bekrefter den sakramentale karakteren til det kristne ekteskapet hadde bare nylig blitt kunngjort fra Roma. Gjennom hele daneloven og utbredt blant adelen i England som nå hadde mange slike skandinaviske blodslinjer, skulle det håndfaste ekteskapet, som var vanlig og allment akseptert i hele Nord-Europa, ikke omtales som en illegitim union."
     Faktisk praktiserte angelsakserne håndfast ekteskap lenge før den danske erobringen.
    Selv om Harold sies å ha giftet seg lovlig med Ealdgyth, datteren til jarl Ælfgar, enken etter den walisiske herskeren Gruffydd av Llywelyn som han hadde beseiret i kamp, blir dette ekteskapet våren 1066 av de fleste moderne forskere sett på som et ekteskap av politisk bekvemmelighet. Mercia og Wales var alliert mot England, og ekteskapet ga engelskmennene krav i to svært plagsomme regioner, og ga også Harold Godwinesson ett ekteskap som ble ansett som "legitimt" av presteskapet, i motsetning til hans mangeårige ekteskap etter "felles lov" med Edith Svanehals.

    Walsingham-visjonæren.
    Flint identifiserer Edith som den visjonære, kjent i daglig tale som "Rychold" eller "Richeldis av Faverches", som forfattet "Vår Frue av Walsingham". Identifikasjonen av Edith som Walsingham-visjonæren er forankret i hans overbevisning om at den tidligere datoen for helligdommens stiftelse, gitt av Richard Pynson i 1061 er troverdig. Pynsons historie, som er gitt i et narrativt dikt kjent som "Pynson Ballad", hadde tidligere blitt forkastet av historikere med den begrunnelse at den var upålitelig som en muntlig fortelling, men Flint forsvarer balladen med begrunnelse at Pynson var en respektert historiker, ansatt av kong Henrik VII, som også samarbeidet med John Leland. Flint bestrider teoriene til J. C. Dickinson (1959) med begrunnelse at 1131's "Norfolk Roll", som Dickinson hevder refererer til opprettelsen av helligdommen, faktisk refererer til opprettelsen av "Priory of the Austin Friars", som fant sted før opprettelsen av Walsingham-helligdommen. Han bemerker også at Edith Svanehals var kjent ved hoffet som "Rychold", som betyr "rettferdig og rik", nevnt av Pynson derfor kan referere seg til den angelsaksiske dronningen – en referanse som er i samsvar med den opprinnelige datoen gitt i "Pynson Ballad" som 1061, om at Edith Swaneshals var Fruen av Walsingham herregård i denne perioden. Flint etablerer dermed Edith Swaneshals som en kristen dronning og den legitime ektefellen til Harold Godwinsson i tillegg til å forsvare hennes kristne karakter som den sannsynlige visjonæren ved helligdommen i Walsingham. For å forsvare Ediths kristne karakter siterer Flint hennes vennskap med Wulfstan av Worcester.

    Folklore.
    I følge folklore identifiserte Edith Harolds kropp etter slaget ved Hastings. Liket hadde blitt fryktelig lemlestet etter slaget av den normanniske hæren til Vilhelm Erobreren, og til tross for bønn fra Harolds mor, Gyda Torkilsdatter, om at Villhelm skulle overgi Harolds kropp for begravelse, nektet den normanniske hæren, selv om Harolds mor tilbød Harolds vekt i gull. Det var da Edith den rettferdige gikk gjennom slagets blodbad slik at hun kunne identifisere Harold med merker på brystet som bare var kjent for henne. Det var på grunn av Edith den Rettferdiges identifikasjon av Harolds kropp at Harold ble gitt en kristen begravelse av munkene i Waltham kloster. Denne legenden ble fortalt i det velkjente diktet av Heinrich Heine, "The Battlefield of Hastings" (1855), som har Edith den Rettferdige (som Edith Svanehals) som hovedperson og hevder at "merkene som bare var kjent for henne" "var kjærlighetsbitt.» 2