Biografi - Biography

Jomsviking.

Levde fra 970 til 987.
    Vagn var en av de mest fremtredende jomsvikinger i det 10. århundre.

    Han ble etter hård motstand tatt til fange i slaget ved Hjørungavåg i 986. På Erik Jarls forbønn fikk han imidlertid fred med Håkon Jarl, til tross for at han drepte Torkil Leira.

"

Uværet under slaget ved Hjørungavåg i 986.(Gerhard Munthe t.v. og Halfdan Egedius t.h.)

    Et voldsomt uvær braket løs, ei skikkelig norsk haglbyge «så svær at hvert hagelkorn veide en øre» og det trollske uværet ble vendepunktet i kampen. Kunne et slikt fryktelig uvær komme for å ta parti med nordmennene? Hadde hedningen Håkon jarl tatt i bruk mørke krefter? Snorre nevner at noen har sagt at han hadde ofret den ene sønnen sin, Erling, og blotet ham for å få seier. Etter det hadde «mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene».

    Håkon Jarl behersket i 970-årene kysten rundt fra Viken og nordover, sier et skaldekvad. I Viken var derimot danskekongens makt på ny anerkjent. Der satt nå Hårfagreætlingen Harald Grenske (oppfostret i Grenland), sønn til vestfoldkongen Gudrød. I 980-årene sendte så Harald Blåtann en stor styrke nordover for å gjøre opp med jarlen. Slaget i Hjørungavåg ble besunget av en rekke skalder, og med god grunn ble det stående i minnet som en av de navnkundigste begivenheter i Norgeshistorien. Jomsvikinger eller ikke, danskekongen hadde mobilisert de beste krigerne han kunne skaffe. Selv om det først er sønnen som har reist trelleborgene, har Harald vært i stand til å disponere betydelige stridskrefter, og at han ved denne anledningen har hatt hjelp av danske garnisoner fra Vendland, er trolig nok. Som ledere for hæren nevner flere kvad en Sigvalde som var sønn av en jarl i Skåne og Bue Digre. Håkon Jarl hadde budt ut leidang på Vestlandet, men var klart underlegen det danske oppbudet, de nådde helt opp på Mørekysten før det kom til kamp.

    Fra Snorre Sturlassonns «Olav Trygvessons saga» om gjestebudet kong Svein Tjugeskjegg av Danmark holdt for å drikke arveøl etter faren:
«35. Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han ba til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter faren. Like i forveien var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde. Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde tilsammen 40 skip fra Vendland og 20 fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.
    Første dag i gjestebudet, før kong Svein steg opp i farens høysete, drakk han minne etter ham, og lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd (Ætelred) eller drevet ham ut av landet. Den minneskål måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der. Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene. Tredje minnet var for Mikael (erkeengelen), og den drakk også alle.

"

Sigvalde Jarl gir løfte ved minnebegeret.

    Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet. Så lovte Torkjel Høye, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå. Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl. Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss enda. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjel Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans. Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting. Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferden. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble alment kjent utover i landene.»
  «40. ... Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan (i Gauldal) var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, og hos ham var disse høvdingene: Gudbrand Hvite fra Opplandene og Torkjel Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ærvik på Stad og 60 skip ...».
  «41. Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var de to og tre mot én hos Bue. Da kom det et fælt uvær, en haglbyge så svær at hvert haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, sa han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, men 25 lå igjen.
    Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre siden av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for Bue-mennene. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen håndgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet sto langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen Stavnbu var Håvard Hoggende, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.
    I denne striden gikk Eiriks-mennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue sto. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesen så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra siden, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp to kister, fulle av gull, og ropte høyt: «Overbord alle Bues menn!» Dermed stupte Bue overbord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også overbord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
    Da gikk Torkjel Leira bort til dem og sa dette: «Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.» Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjel hadde en stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa: «Jeg har en nål her i hånden, den vil jeg stikke i jorden om jeg skjønner noe når hodet er av meg.» De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa: «Ikke søl blod i håret.» En mann tok håret i hånden og holdt det fast. Torkjel løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret, ga etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte: «Hvem er denne vakre mannen?» «De kaller meg Sigurd,» sa han, «og jeg går for å være sønn til Bue. Alle Jomsvikinger er ikke døde ennå». Eirik sa: «Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?» spør jarlen. «Det kommer an på hvem som byr,» sa Sigurd. «Den byr som har makt til det,» sa jarlen, «det er Eirik jarl.» «Ja da vil jeg,» sa han. Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjel Leira: «Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra,» og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjel. Torkjel falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjel i hjel. Nå sa jarlen: «Vagn, vil du ha grid?» - «Det vil jeg,» sa han, «om vi kan få det alle sammen» «Løs dem av tauet,» sa jarlen. Det ble gjort; da var atten drept, og tolv fikk grid». 1

"

Erik gir grid til Vagn etter slaget ved Hjørungavåg. Illustrasjon av Christian Krohg (Wikipeda).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Vagn Åkesson var en legendarisk dansk kriger mot slutten av 900-tallet som har en betydelig rolle i Jomsvikingenes saga, og nevnes også i andre sagaer.
    Han var sønn til Åke Tokesson og Torgunn Vesetesdatter fra Bornholm. Allerede i 12 -årsalderen var Vagn en bråmoden kriger som søkte å bli opptatt blant de legendariske jomsvikingene, et antatt broderskap av leiesoldater med strenge regler. Imponert over den unge mannens mot og selvhevdelse lot jomsvikingenes høvding Palnatoke ham bevise sin dyktighet i en duell mot Sigvald Jarl, som Vagn beseiret. Vagn fikk da lov til å bli jomsviking til tross for regelen om at ingen mann under 18 år kunne bli medlem.

    Palnatoke adopterte Vagn som sin fostersønn. Kanskje var Palnatoke en slektning til Vagn, kanskje til og med hans farfar. Forfatteren av Jomsvikingadråpa nevner ved to tilfeller at Vagn eide en falk, noe som kanskje er et bilde på tapperhet.

    Vagn blir beskrevet som en av de mest fryktløse i Jomsvikingenes saga og hans mot står i skarp kontrast til den pragmatisme eller den feighet som blir vist av Sigvald jarl. Når Palnatoke dør blir Sigvald jarl jomsvikingenes nye leder. I slaget ved Hjørungavåg i 986 gir han ordre om retrett når nordmennene går fram, en ordre som en rasende Vagn nekter å følge. I henhold til sagaen kaster Vagn sitt spyd etter Sigvald, men treffer ikke. I slaget blir det kamp direkte mot Eirik Håkonsson, sønnen til Håkon Jarl:
  ¤Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med tretti andre, og de ble ført opp på land og bundet."
    Tanken var å halshugge alle de jomsvikingene som overlevde, men Eirik Jarl viste sitt storsinn og ga Vagn grid til tross for at hans far, Håkon Jarl, var svært misfornøyd med det. Vagn overlevde slaget med ære mens Sigvald jarl blir latterliggjort.

    Ifølge Snorre Sturlason lot Eirik jarl Vagn Åkesson gifte seg med Ingebjørg Torkelsdatter, datteren til Torkjell Leira (som Vagn har drept) og utstyrte ham med et godt skip og mannskap. De skiltes som gode venner og "Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham".

    Etter dette forsvinner Vagn ut av sagaene, og vi kjenner ikke til Vagns barn, bortsett fra en datter, Torgunn Vagnsdatter, som giftet seg med Thrugot Ulvsson Fagerskinna (som igjen var i slekt med Håkon Jarl). Torgunns datter blir senere gift med kong Erik Eiegod, og Snorre har således sitt ord i behold at mange storfolk stammer fra Vagn.»