Biografi - Biography

Prest.
Levde 1580.
Levde 1595 i Prestgården, Bodin, Salten (NO).
Død 31.10.1621 på Prestgården, Bodin, Salten (NO).

Hans var prestesønn fra Vestlandet og tilhørte på morssiden adelsslekten «Soop».

Han ble i 1595 sogneprest til Bodø og bodde på Prestgården i Kirkegrenda. Kirkegrenda blir brukt som betegnelse på ytterområdet på Bodøhalvøya.

03.08.1607 hadde Hr. Hans sammen med broren Hr. Elias, en sak for Herredagen i Bergen mot Zent Koffermand, borger i Bergen, om et gjeldsbrev på 89 daler. (H.D.D. 1607, s. 3).

    Prestgården var helt frem til slutten av forrige århundre bygdas suverent største matrikkelenhet. Slik grensene kom til å bli bestemt med tiden, fikk Prestgården dele i vest mot den «trekantteigen» Bodøgård har i området ved Bodøvika og Hangåsen, adskilt fra gården ellers. Grensen gikk her nordover om området ved Vindlauselva frem til Øver-Rønvika. Så fortsatte delet nordøstover - med Øver-Rønvika på nordsiden - langs den nåværende Junkerveien, forbi Maskinisten og oppover Dyrliaksla til Løpsfjellet, og derfra - nå med Løp på Nordstranda på nord- og vestsiden - langs høyeste fjellryggen frem til et punkt akkurat på vannskillet nederst i Bertnesskar. Et lite stykke grenset gården så mot Myklebostad på Nordstranda, før delet snudde sørover langs Skardalselva, og Skarmoen på Nordstranda ble nabo i øst. I Osan nådde Prestgården frem til Soløyvannet, og lengre sør igjen fikk en først Svartnes på Innstranda, så Jensvoll på øst- og sørøstsiden av delet. I disse traktene kom grenselinjen til å gå forbi den nåværende travbanen og skytterbanen i Bestmoreng, parallelt med Jensvolldalen og frem til et punkt der delene for Prestgården, Jensvoll og Alstad møttes. Så forsatte grensen vestover - først med Alstad, så med Bodøgård på sørsiden - og bøyde til slutt ned til havet igjen der campingplassen ligger i dag. Men midt inne på Prestgårdens område - i traktene ved Junkerfjell - hadde Bodøgård en teig. Både det og avgrensningen av prestejorda i det store og hele var resultat av en lang historisk prosess.
    I førkristen tid må både Prestgården og Bodøgård ha inngått i den gamle storgården Bodin, men det ser ut til at en alt tidlig etter trosskiftet fikk inndelingen i en geistlig og en sivil «embetsgård». Det er bare få av sogneprestene i bygda i katolsk tid vi vet navnene på, men 08.07.1321 deltar sira Erlend på et møte i Vågan i Lofoten mellom erkebisp Eiliv og presteskapet nordpå, og da erkebisp Aslak Bolt var på visitas i Bodin i midten av juni 1432, het den lokale sognepresten Jon Niklisson (Nikolausson). Dessuten kjenner vi Bodin-presten som - i likhet med så mange embetsbrødre - ser ut til å ha gjort tjeneste både som den siste katolske og den første protestantiske geistlige i bygda. For alt i 1536 var Jens Tykesson sogneprest i Bodin og en av erkebisp Olav Engelbrektssons betrodde menn - samtidig som Anders Normann i 1722 kaller Jens «1ste Sogne Præst til Bodoe=gield».
    Men om gammelpresten fikk fortsette, betydde endringene i 1537 kroken på døra for den «filialen» Elgeseter kloster ved Trondheim etter alt å dømme hadde etablert i bygda. Det ser ut til at det lokale klostersamfunnet hadde drevet Jensvoll, og jorda der ble nå lagt direkte under Kronen. Men stedsnavnet Klosterenga tyder på at munkene hadde hatt også et annet fotfeste i området, og når Klosterenga senere kom til å følge Prestgården, kan det derfor ha sammenheng med hendelsene i tilknytning til reformasjonen.
    Jens Tykesson døde trolig ikke så mange årene etter trosskiftet. Alt i 1540 blir nemlig trønderen Hans Simonsson nevnt som medlem av domkapitlet i Trondheim og sogneprest til Salten. Men om Hans flyttet til Bodø, er et åpent spørsmål. Da den nye jordeboka over Bodø kirkes eiendommer blir satt opp pinsedag i 1547, er nemlig Trondheimsbispen Torbjørn Olufsson Bratt og sogneprest Michel Olufsson til Gildeskål de eneste geistlige som blir nevnt. Om dette betyr at Hans Simonsson var død så tidlig som i 1547, er ikke godt å si. Det som ser ut til å være klart, er at det ikke kom noen ny sogneprest til Bodø for Mogens Olufsson fikk embetet en gang i løpet av perioden frem til 1554. Han blir da nevnt som kannik og sogneprest til Salten.
    I manntallet for skipper- og styrmannsskatten i 1567 står oppført «Her Mogenns y Saltten schipper till sin halffuue fractt xiij v 1 pd». Med andre ord: Mogens Olufsson er den første vi helt sikkert kan plassere i den lange rekke av Bodø-prester med engasjement i fartøysdrift. Når Mogens står som «skipper til halve frakta», må det bety at han eide skuta og også halve fiskelasta. Og for det skulle altså presten betale 13 våger 1 pund i skatt. Sammenligner vi med andre oppgaver i 1567, ser vi for eksempel at Gildeskål-presten måtte ut med litt mer, men han eide hele ladningen selv. Det skulle tyde på at Mogens Olufsson etter forholdene hadde et stort fartøy. Siden sognepresten opptrer som skipper, var han dessuten sikkert en «drivar» også som bonde. Denne sammenheng blir bekreftet gang på gang fremover i tiden.
    Men engasjementet i næringsdrift betydde ikke at Mogens Olufsson var noen dårlig prest, skal vi tro en samtidig kilde. I reformatsen 1589 heter det at Mogens måtte få betjene Skjerstad ved en kapellan «anseendis handz alderdom oc fremfarne gode tieniste, som hand i sitt kald giort haffuer, oc effter sin besynderlig wellerdhed oc troskaff her effter kan giøre». Mogens Olufsson hadde da sittet som sogneprest til Bodø i rundt 40 år, og trolig døde han i kallet ikke så lenge etter. Av Mauritz Raschs notater fremgår det i alle fall at den senere Rødøy-presten i 1595 var blitt kapellan hos Mogens' etterfølger, Hans Olufsson, og dermed er vi fremme ved en epoke da vi får langt flere opplysninger om sogneprestene i bygda.

    I prestehistorien for Bodø har Hans Olufsson kommet i skyggen av ettermannen, Hans Lauritzson Blix. Men på minst ett felt er «gamle herr Hans», som han gjerne kalles i senere kilder, helt klart en forløper for den yngre navnebroren. Som jordbruker markerer nemlig Hans seg som en virkelig «stordrivar». Og det som frem for alt gjør at presten fortjener denne karakteristikk, er at han en periode drev både Prestgården og Bodøgård. Dette fremgår i tilknytning til tvisten mellom Hans Lauritzson Blix og Preben von Ahnen. 02.08.1653 vitner nemlig «unge herr Hans» at da Bodøgård i sin tid var blitt utlagt til «residens» for lensherren, «maate Præsten Nødvendelig legge tvende Bordholds Iorder (Waagøen og Kløvereng) under Præstgaarden, og deres Mark og ud Eng under Fæefoed...».
    Hans betalte neppe fulle leilendingsavgifter av Bodøgård. Her har vi støtte i de nærmere omstendighetene omkring den hendelse som vitneprovet i 1653 viser til. For en tid etter at Hartvig Knudsson Bille i 1604 kom til Bodø som ny lensherre over Nordlandene, «valgte» han Bodøgård til residens - uten at det var snakk om at presten skulle ha noen erstatning av Kronen. Når Hans Lauritzson Blix vitner at forgjengeren hadde hatt Bodøgård til «Bøxel», må det skyldes at en ikke lenger husket hva slags leieavtale det dreide seg om. Derimot hadde Hans tydeligvis bygslet halve Jensvoll på vanlig måte. I tilknytning til at Jensvoll i 1606 ble futegård, hører vi nemlig at Bodø kirke før «hadde hatt» halve jorda og nå måtte få erstattet tapet.
    Hans satt altså med bruksretten til både den egentlige Prestgården, Bodøgård og halve Lensvoll. At han søkte å kompensere tapet av Bodøgård og parten i Jensvoll, tyder på at presten hadde greid å drive det hele effektivt. Hans skulle da også langt på vei lykkes i å bygge opp et nytt «jordbruksimperium». Etter Kløvereng og Vågøya kom turen til Alstad. Der blir det nevnt en leilending siste gang i 1610. Så tar sognepresten over driften. I 1653 hører vi at Alstad «for samme aarsags Skyld som Waagøen skal være lagt under Præstegaarden til Brug, og tilforne af Bønder besæt». Og det er fullt mulig at Hans nådde enda lenger. Hans kone, Kjersten, ser ut til å ha vært en slektning av lensmannen Trond Olsson på Ytter-Hærnes, og siden det ikke blir nevnt noen ny bruker der de første årene etter at Trond i 1619 flytter fra bygda, er det mulig at sognepresten skaffet seg bruksrett til Ytter-Hærnes også. For Kjersten skulle som enke flytte dit. I alle fall: «Gamle herr Hans» må ha vært en jordbruksadministrator av de sjeldne og står som skaperen av hovedgrunnlaget for Bodø-prestenes gårdsdrift generasjoner fremover i tiden.
    Når det gjelder engasjementet i fiske og frakting, har vi ikke tilsvarende sikre opplysninger, men det er vanskelig å tenke seg annet enn at det var en prestejekt i bygda også i Hans Olufssons tid. Og i det minste kan vi slå fast at Hans hadde sjøhus stående der ettermannen skulle komme til å ha sine. For 02.08.1653 skriver Hans Lauritzson Blix at når det gjaldt sjøhusene han eide «me' Bodøsjyen» - på Bodøgårds grunn - «da haver Præstegaarden imod 100 aars Tiid fuldt og nydt den samme Plads ved stranden». Tar vi dette utsagnet bokstavelig, hadde disse tomtene fulgt prestene i bygda helt fra Mogens Olufssons embetsperiode. Siden vi dessuten vet at «unge herr Hans» hadde jektesett «me' Bodøsjyen», kan også det ha blitt anlagt av presten og skipperen Mogens. Og med det for øye blir det særlig vanskelig å tenke seg at ikke også den nærmeste etterfølgeren skulle ha tatt opp fartøysdrift. Men uansett om Hans var like mye av en «drivar» på hav som på land: I og med at han fikk lensherren til nabo, ble det etablert et nytt maktsentrum i bygda. For på samme måte som Hans måtte gi fra seg Bodøgård, måtte han litt senere avstå Vindlausåkeren til Hartvig Bille for å få beholde «sjyvejen» sin, som nå gikk over naboens grunn.

Hans døde høsten 1621.

Det følgende året flyttet ettermannen inn i Prestgården, og dermed står vi overfor en av hovedpersonene i Bodøs prestehistorie, Hans Lauritzson Blix. Jämtlendingen Hans var ikke mer enn 26 år da Christian IV lot ham få et av de rikeste sognekallene nordpå, og dette hadde en helt bestemt bakgrunn. Hans hadde før vært farens kapellan i hjembygda Lövön, og da svenskene rykket inn i Jämtland, hadde både far og sønn flyktet til Trondheim. Dermed hadde de gitt prøve på en lojalitet som danskekongen visste å verdsette - og belønne. Om Christian IV hadde møtt den unge teologen, spilte nok også det inn for den «kongelige nåde». For etter alt vi får vite om Hans Lauritzson Blix, må han ha vært både en usedvanlig våken og målbevisst kar og en energibunt av de sjeldne. Og ikke mange år etter at nypresten hadde kommet til Bodø, er det klart hva han i praksis sikter mot, å skape en sosial og økonomisk maktposisjon for seg selv som ingen geistlig i Salten hadde hatt etter reformasjonen. 1