Biografi - Biography

Fogd / Berghauptmann / Borgermester.
Levde fra 1600 til 1646.

    Otte nevnes første gang 05.01.1617, han kalles da skipper fra København. Han kom antagelig fra Syd-Jylland.

    Han hadde følgende barn (minst):
Hans, Leutenant ved Trondhjems Nasjonale Infanteriregiment fra 01.05.1644 til 01.12.1649.
Inger, gift med fogden Mads Pedersen Søegaard.
    Styrmann Otte Ottesen fra Trondheim, som satt på Nordeidet og var gift med Anne Christensdatter Bloch i hennes 2. ekteskap, var antagelig også en av hans sønner.

    Otte hadde en søsterdatter Engel som ble gift med Johan Gran.

    Allerede leidanglisten fra midt i 1500-årene viser at det var mange utenbys fra som søkte til Trondheim. Innflytning var en forutsetning for at folketallet i en by skulle øke, og det må vi tro Trondheim gjorde. En by som var henvist til sin egen naturlige folketilvekst, ville oppvise synkende innbyggertall. Innflytterne var nordmenn og svensker, få andre. Det er ikke trolig at de brakte med seg kapital, nytt initiativ eller annet som kan få oss til å se varige spor etter dem. Anderledes blir det med innvandringen fra 1600. Fra da av og til langt ut i 1800-årene skulle det bli innvandrere og deres etterkommere som satt sterkest preg på utviklingen i alle norske byer. Og de fleste av innvandrerne var tyskere og dansker. Svært mange kom fra de to hertugdømmene Slesvig og Holstein. Alle de som gjør seg mest gjeldende i trelasthandelen i Trondheim de første ti-årene av det nye hundreåret, er innvandrere.
    De varene borgerne i Trondheim hadde å utføre oppgis i listene som trelast og fisk - tørrfisk, saltfisk og sild. Dertil kom tjære og skinn, det siste fra Jämtland, ofte over Levanger marked. Eksportørene av fisk i alle former er mange. Derimot er det få som sender trelast ut av byen. Fra 20-årene samles eksporten av dette produkt gradvis på få hender. Ved siden av Noquer er det Otte Lorch, Caspar Schøller, Henrik Sommerschield, Alexander Samson og noen andre, i alt 8-9 navn går igjen. Fra 20-årene blir denne form for handel mindre vanlig. Befraktning avløses av direkte salg av trelast til hollenderne. Dette vitner først og fremst om at farten fra Trondheim til Holland med trelast kommer inn i mer faste former. Skutene leies fra Holland. Dermed må vi regne med at den primære delen av farten, trelasteksporten til Holland, er ordnet på forhånd. Men samtidig må vi søke etter grunnlag for dette i byen selv. En ting er at borgerne skaffer seg egne skip. Først Noquer i 1616, som da eier et skip på 45 lester. Det går i ballast til byen og fører ut trelast. To år etter har han et skip på 60 lester, samme år står også Otte Lorch og Alexander Samson oppført med hvert sitt.

    Otte var fogd i Orkdal fra 1624. Ifølge Orkdalsboka var han nok den værste «futen» bygda hadde hatt. Han var fogd her til 14.03.1633, da han ble avskjedet etter klager fra bøndene. Det viste seg at han hadde utnyttet sin stilling til å skaffe seg økonomiske fordeler (NRR bind V side 500).

    I 1632 kom det melding om rike kopperfunn i Kvikne i Østerdalen. Denne vakte slik glede at kongen lot holde en «takksigelsesdag» for bergverkene, slik skikken var på den tiden. Det blir fortalt at funnet ble gjort i 1629, og tradisjonen i bygda vil vite at finneren var en «Gammel-Nils» som senere «itte kunn' finne att romme». Kvikne var den gang et anneks til Tynset.
    Otte ble tilsatt som berg- og proviantskriver ved verket i 1633. Fra 1632 hadde Hans Pedersen vært bergskriver, han reiste nå fra verket.
    I 1634 ble inspektøren for jernverkene, den danske adelsmannen Iver Prip til Søgaard (på Øland i Limfjorden, Danmark), styrer for Kvikne kopperverk med titelen berghauptmann for Norge. Den offentlige bergstyringen hadde vært uten håndhever etter 1632, da berghauptmann Johan Diegel døde. Nå var partisipantene ved Kongsberg Sølvverk lei av all den innblanding i verksdriften som den kongelige berghauptmannen tillot seg, som om han skulle være direktør ved verket. Noen av disse tilhørte høyadelen, og da kong Christian hadde tapt mye prestisje etter krigen i Tyskland, satt de seg nå imot utnevningen av en ny berghauptmann med bostad på Kongsberg. Kongen utnevnte derfor foreløpig en berghauptmann for Det Nordenfjellske, med bosted i Kvikne. Bergmesterembetet for Sør-Norge ble i mellomtiden styrt av geschworneren og bergskriveren ved sølvverket. Det var på den tiden 6 eller 7 bergverk, 1 sølvverk, 1 kopperverk og 4-5 jernverk.
    Kvikneverket lå i Akershus len, men av praktiske grunner ble det fra 1639 regnet til Det Nordenfjellske, med lensherren i Trondheim som inspektør. Med stiger, kulbrennere, berggeseller, bergknekter, smeltere, hytteknekter, røstvendere med knekter og faste kjørekarer var det i 1634-35 i alt omkring 60 mann ved verket.
    Alt i 1639 var skogen i Kvikne utsatt for slik rovdrift at det var tale om å bygge smeltehytte i andre og mer skogrike strøk. En mengde kongebrev til Urne, Parsberg og Prip handlet for det meste om hvordan man skulle skaffe røste- og kullved til bergverket «Gabes Godes» (Guds gave). Det var i det hele slik mangel på ved at selv en bygd så langt bort som Solør fikk leveringsplikt til kopperverket. Det var også på tale å bygge ei hytte i skogsstrøket nede mot Tynset, etter fremlegg fra Iver Prip. Dette ble vraket, i stedet godtok de et annet forslag fra bergskriver Lorch om å legge det nye hyttekomplekset ved gården Lille-Innset. Kongen var også misfornøyd med det overslag for driften som Prip kom med. Det nye hytteverket kom til å ligge 24 km. nord for det nåværende Yset, 30 km. fra gruva. Våren 1640 kom det ordre om at Breivadhytta og de andre hyttene skulle flyttes til Innset. Ved Innset ble det nå etter hvert bygd 3 smeltehytter og garhytte, røstehus, kullhus, kopperbu, materialhus osv. på begge sider av Orkla, med en dam med brygge tvers over elva.
    Forholdet mellom berghauptmannen og bergskriveren var ikke det beste, de hadde begge ett og annet å si om hverandre. Prip dro seg derfor tilbake til sine jernverks-interesser. Bergskriver Otte Lorch ble nå utnevnt til berghauptmann Nordenfjells, og samtidig til styrer av Kvikne-verket fra 01.01.1640. Men han var alt i funksjon fra 22.10.1639, da Prip fikk ventebrev på Reins kloster ved Trondheimsfjorden. Otte gikk straks i gang med hytteanlegget i Innset og viste seg snart å være en virksom herre med mange ideer. Han bygde om gårdene Innset og Holte så de ble høvelige styrerbosteder og gruvedriften ble under hans styre intensivert. Han økte produksjonen til 800 skpd. i 1640, 700 i 1641 og 835 i 1642, i gjennomsnitt 778 skpd. årlig. Driftsutgiftene var under Prip i årene 1637-39 53.748 rdl. Under Otte steg de i årene 1640-42 til 98.823 rdl. Tar en hensyn til de 20.000 daler til Innset hytte, ga verket under Otte det samme rene nettooverskudd som tidligere, nemlig omkring 15.000 rdl. Otte gir selv et oversyn over 3-årsdriften. Gruven måtte bli dyrere etter hvert som en kom dypere ned i fjellet. Den primitive malmkjøringen og vannlensing med hester opp for et skråplan med en stigning på 1:2.7 ble dyr i en gruve uten skikkelig luft-tilførsel.
    Det viste seg altså at Otte ikke fikk større overskudd selv om produksjonen var større. Iver Prip fikk derfor rett i sin vurdering av hovedgruva, og hva denne ved rasjonell drift ville yte. Kongen ga derfor den nye statholderen Hannibal Sehested ordre om å redusere kopperproduksjonen til 600 skpd. Senere på året 1642 oppnevnte han en kommisjon av høye embetsmenn som skulle gi en uttalelse om bergverkets stilling og den fremtidige driften. Denne ble fremlagt samme år og gikk ut på at et overskudd på 15.000 rdl, eller 36 % av bruttoinntekten, ved en produksjon på 600 skpd. var meget bra. Ville en ha større utbytte måtte produksjonen økes. Otte hadde forsøkt med en produksjon på 800 skpd. med dårlig resultat. Nå tilbød Prip seg å forsøke å få produksjonen opp i 800 skippund med et netto overskudd på 24.000 rdl. om de sikret ham et årlig innskudd på 24.000 rdl. Kommisjonen anbefalte dette og forslaget ble fulgt. Otte sluttet i sin stilling ved utgangen av året og ble borgermester i Trondheim.
    Kongen var misfornøyd med Parsberg og Otte. Disse hadde nemlig seg imellom gjort en avtale for 10 år om levering av kull til verket. Overberghauptmann Lüttichau hadde gjort kongen oppmerksom på at denne avtalen fordyret hyttedriften. Den gamle kull-prisen som var 3 ort pr. læst levert ved hytta, kom nå opp i 3½ ort, og denne nye prisen krevde nå også den største kull-leverandøren, presten Hans Lauritzen. Lensherren Oluf Parsberg kom derfor i unåde hos kongen, og ble i 1643 forflyttet til Båhuslen.

    I 1636 fikk lensherren Oluf Parsberg og futene Caspar Schøller, Morten Lauritzen, Otte Lorch og Jens Friis brev på skattefrihet for fire år for et nytt kobberverk på Ytterøya i Nord-Trøndelag (NRR bind VII side 176). De fire futene kalles i brevet borgere og innbyggere i Trondheim, så de er kanskje ikke futer lenger. Noen år tidligere ble Innset kobbergruver åpnet, men de gikk for kongens regning, og byens eneste fordel av verket var den økte handelen det må ha gitt opphav til. Vi vet lite om denne handel, men den førte i alle fall til markedet på Orkdalsøra fra midt i 30-årene.

    I tiden 1635 til 1637 var Otte lensherrens skriver og fullmektig på Trondheims gård (Lensregnskap Trondheim len 54.4 og 56.5). 18.09.1639 fikk han en attest fra lensherren for å ha vært skriver på Trondheims gård i 2 år (Lensregnskap Trondheim len 1639).
    04.11.1636 kalte han seg «nå forordnet borgermester», trolig hadde han da nettopp blitt utnevnt. Han nevnes i kildene som borgermester flere ganger, bl.a. 12.03.1637 (NRR bind VII side 239) og 15.06.1637. Siste gang han nevnes i kildene som borgermester var 03.02.1639 (NRR bind VII side 487). Ifølge Ludvig Daae søkte han avskjed som borgermester i Trondheim 02.09.1639.
    I 1637 fikk Otte, som da var berghauptmann der, og borgermester Anders Helkand Kongens privilegium for å starte en reperbane i Trondheim. De skulle ha plikt til å forsyne byen med alt tauverk som trengtes for samme pris som ellers var gjengs. Denne første reperbanen i Trondheim ble anlagt på Kalvskinnet. Kalvskinnet var dengang et jordbruksområde utenfor byen, og tilhørte Kronen. Det ble betalt en årlig landskyld på 'et spand' for leie av en tomt som var sju alen bred (drøyt fire meter) og lå på sørsiden av veien fra Skansen, den nåværende Kongens gate. Reperbanens tomt strakk seg til kommissær Tønders hage, som lå like nord for Hospitalskirken. Sju alen var en normal bredde for en reperbane, tilstrekkelig til at to mann kunne arbeide side om side med å spinne garn. (NRR bind VII side 329).
    I 1638-39 var Otte forvalter av slottsloven mens lensherren var fraværende (Lensregnskap Trondheim len 65.6). Han hadde også vært kemner i byen. 30.04.1653(?) førte han en sak for herredagen om at byen skyldte ham penger fra hans tid som kemner, bl.a. for «elveskatten».
    I årene 1638-1641 hadde han 100 spd. av drengehusets penger på rente hos seg.
    12.03.1639 fikk han og Anders Helkand monopol på salg av vin og brød til alle kirkene i byen og lenet (NRR bind VII side 512).
    Han ble berghauptmann 22.10.1639 og kaltes da «forrige borgermester» (NRR bind VII side 607).
    I 1639 fikk Otte også tillatelse til å starte et saltsyderi (salpeterverk) i Hommelvik sammen med Madts Christensen (Pederssøn Skriver?) (NRR bind VII side 613). De skulle selv bekoste utgiftene til sapeterhytten, men bøndene skulle, så lenge til verket kom i gang, føre fram jorden uten betaling.
    06.06.1640 fikk han bevilling på kirketiendene fra Sakshaug kirke (NRR bind VII side 730).

    Han fikk avskjed som berghauptmann i 1641 pga. rot med regnskapet. I lensregnskapet for året 1641-42 ble det opplyst at han var anholdt og ført til København av 3 personer.

    Otte samlet seg et stort jordegods som han ved makeskifte konsentrerte i området Børsa og Orkdal. Han byttet til seg kronens gårder Melingen (Børseskogen) og Hof (Orkedal). Han nevnes også i tollistene som befrakter og som deltager i sildefisket i Bjugn.

    Anders Helkand ble tolder i Trondheim i 1631, byfogd i 1633, overformynder i 1637 og rådmann i 1639. I 1637 fikk han bevilgning på et sagbruk som hans hustrus søster hadde hatt. I 1639 fikk han bevilgning på kobberverk ved kobbergruvene i Singsås, Gauldal og Stjørna. I 1643 ble han kirkeverge ved Domkirken.

    Når det gjelder borgernes tilegnelse av jord, står Caspar Christophersen Schøller i en særstilling. I 1646 har de øvrige borgere i byen ubetydelig mer jord i lenet enn de hadde i 20-årene, vel 90 spann. De to eneste menn som eier jord av betydning ved siden av Caspar var Lauritz Bastiansen Stabel med ca. 42 spann og Otte med vel 10 spann. Otte var nå en gammel mann. 1