Ragnhild ???

       
   
Gift Oluf Trondsen Torp. Født mellom 1545 og 1550 på Opsahl, Folkenborg, Eidsberg (ØF).
Død omkring 1618 på Torp, Tosebygda, Trøgstad (ØF).
??? Olufsdatter.

Biografi - Biography

Levde 1572.
Levde fra 1591 til 1622 på Torp, Tosebygda, Trøgstad (ØF).

    Ragnhild og Oluf hadde følgende barn (minst):
Ca. 1587: Trond, til Lund i Trøgstad, Vestby i Enebakk, Grevegg og Bøkkelstad i Trøgstad,
                            gift med I. Gunhild Arvesdatter, II. Mari Olufsdatter, døde i 1659.
En datter gift med Helge Slitu.
Eli, gift med I. Lauritz Torgautsen Nordre Rom i Askim, II. Hans Alfsen Nordre Rom og Tomter.

    I 1618 er Oluf død og Ragnhild har overtatt Torp. Landskatten Martini det året viser:
«Ragnild Thorp Ehr Eigendis
  Udj Torp ibidem och Huidsteen Sammesteds Thunge 2 pd.
  Udj Slittu i Esberig Sogen Thunge 1 pund.»

    I 1620 skattet Trond Vestby for 12½ lispund i Fossum, men ikke lenger i 1623. Ragnhild Torp satt i 1622 med de samme partene som fire år tidligere. Året etter ble Torp overtatt av Christen Sylliaas i Enebakk. Han var gift med Randi Amundsdatter. Hennes far, Amund Thoresen Berger i Trøgstad, sto i 1623 med 1 skippund i Torp, som han må ha tilpantet seg fra Ragnhild.

    Henrik Hansen Sletner i Eidsberg måtte i 1621 bøte 2 daler for en dom han ikke hadde etterfulgt til fordel for Lauritz Torp, som trolig var identisk med Eli Olufsdatters ektemann Lauritz Torgautsen. I likhet med Oluf Torp eide den rundt 75-årige Henrik parter i Slitu og Laslet, og han kan ha vært beslektet eller besvogret med den noenlunde jevnaldrende Oluf. Rettssaken mot Lauritz må ha hatt sammenheng med skifteoppgjøret på Torp.

    Olufs svigersønn Lauritz Torgautsen Nordre Rom sto i 1624 med 7 lispund i Torp og Hvitsten og 5 lispund i Vegarud, begge parter odelsgods. Etter daværende lov var hevds- og løsningstiden 30 år, og disse partene hadde således vært i slektens eie senest fra 1594. Lauritz Torgautsen døde allerede rundt 1630, og Eli Olufsdatter giftet seg med Hans Alfsen.

    Som sønn av en av de rikeste bøndene i Trøgstad var Trond Olufsen et godt parti, og rundt 1612 inngikk han ekteskap med Gunhild Arvesdatter, enke etter Lars Lund i Vesterfjerdingen i Onsøy. Det ble holdt skifte etter Lars 03.05.1613, og da opptrådte Trond Lund som Gunhilds nye ektemann. Barna fikk 1 skippund i Grevegg i Trøgstad og 1 skippund 5 lispund i Vestby i Enebakk, mens Gunhild fikk samme part i Vestby.
    Trond og Gunhild flyttet snart til Enebakk. I 1615 står Trond Vestby oppført med 1 skippund 8 lispund i Vestby og 1 skippund i Grevegg, han hadde dermed bygselen i Vestby.
    Trond var åpenbart eneste sønn, og kunne ha overtatt Torp ved farens død. Det er vanskelig å spekulere i hans motiver, men sannsynligvis var det mer fristende å sitte på sagbruksgården Vestby til tross for at det snart kunne oppstå problemer. Han var bare giftingsmann, og stesønnen Jens Larsen nærmet seg raskt myndighetsalderen.
    Trond Vestby ble i 1615 stilt for retten, da han hadde revet ned skigarden for Oluf Lerskallen i Aker, og latt hestene sine beite ned enga der. Retten fant at Oluf og hans hustru i sin fattigdom var blitt «meget slemmeligen och Tiranscheligen medhandlet», og Trond ble «for slige hanns wloulige Bedrifft» dømt til en bot på hele 80 daler. Aslak Randem hadde vært med ham, men slapp med 20 daler. På denne tiden fikk Trond og Gunhild sitt eneste kjente barn, sønnen Lars. Gunhilds eldste barn var trolig født et par år før 1600, og selv var hun sannsynligvis født rundt 1575.
    Til Vestby hørte på denne tiden to sager. Kong Christian IV la ved denne tiden ned forbud mot sagdrift med mindre damstokken sto på odelsjord, og eieren selv hadde tømmerskog. «Ulovlige» sager skulle nedlegges straks. I september 1616 ble alle de 14 sagene i Enebakk besiktiget. Trond drev selv den ene Vestbysaga, som sto på hans egen jord. Da han også hadde tilstrekkelig skog, kunne han fortsette sagdriften. Den andre Vestbysaga ble brukt av Iver Gulbrandsen, en borger fra Oslo. Han mistet retten til videre bruk, siden han ikke var odelsmann. Det nye regelverket ble imidlertid aldri satt ut i livet. To år senere betalte Trond skatt av 40 tylfter sagtømmer, Hvor mye han egentlig skar på saga er uvisst. Kildematerialet fra 1600-tallet har utallige eksempler på at skattesvik langt fra er et nyere fenomen.
    Trond pådro seg stadig store bøter, og i 1620 ble han og fire andre bønder fra Enebakk dømt til å betale 32 daler til kronen. De skulle vokte over Aslak Randem, «en Mannddraber», og Aslak hadde klart å rømme. Han var identisk med Tronds følgesvenn fra skigardsaken i Aker 5 år tidligere.
    I 1624 skattet Trond bare for halve Grevegg. Stesønnen Jens Larsen hadde kommet til skjels år og alder, og hadde overtatt Vestby der han nå eide 1 skippund 3 lispund. En senere rettssak tyder på at forholdet mellom de to ikke var udelt hjertelig. Trond valgte å flytte til Grevegg. Her bodde han da han 01.12.1627 pantsatte sin arvepart i Fossum til lensmann Even Ingemundsen Lekum i Eidsberg på 100 år for 70 riksdaler. Brevet var på pergament med 5 hengende signetter, og er dessverre gått tapt.
    Trond skattet ikke lenger for jordeiendom av noe slag, heller ikke i båtsmannsskattelistene fra midten av 1630-årene som registrerte all eiendom uansett størrelse. Åpenbart hadde han pantet bort alt sitt gods.
    Sønnen Lars Trondsen Grevegg bekreftet 12.02.1639 overfor Even Lekum at pantebrevet på parten i Fossum fortsatt skulle stå ved makt. Lars var Tronds eneste sønn, og hadde ved denne tiden inngått ekteskap med Johanne Hansdatter Riser. At han nå også undertegnet dokumenter som vedrørte Grevegg, tyder på at Trond hadde opplatt gården til ham. Trond kan likevel ikke ha vært stort over 50 år ved denne tiden.
    Ifølge koppskattelisten av 1645 var det Lars som var oppsitter på Grevegg. Hans far og mor, altså Trond og Gunhild, bodde på gården sammen med to piker og tre husfolk. Gunhild døde ikke lenge etter, for i august 1649 giftet Trond seg med Mari Olufsdatter og flyttet til Bøkkelstad.
    Trond var da over 60 år gammel, mens Mari Olufsdatter neppe var stort eldre enn Tronds sønn. Hun var etter alt å dømme enke etter Kield Bøkkelstad, som døde i 1648, 70 år gammel. Kield eide 13¼ lispund i Bøkkelstad i 1647, og hadde hatt bygselen i gården. Trond og Mari fikk en datter i august 1651, som etter sed og skikk ble kalt Gunhild etter hans første hustru. I april 1654 fikk de sønnen Oluf. Bøkkelstads skyld var på 1 skippund, og Trond hadde fortsatt bygselen med 10½ lispund i gården. I 1655 fikk han som «Forarmet» redusert skatt. Nøden må ha vært reell, da Bøkkelstad bare var en av et fåtall gårder i sognet som fikk skattelettelser dette året. Fogdene var midt på 1600-tallet under sterkt press for å skaffe midler til statskassen, og hadde slett ikke for vane å anbefale skattereduksjoner i utide. Tidene var harde, og Trond hadde begynt å trekke på årene.
    På høsttinget i oktober 1655 sto Trond frem og erklærte at det som Peder Mellegaard ville vitne om var løgn. Peder forklarte at Trond tidlig en søndag morgen hadde gått og «larmet» i hans gård, og sagt at han hadde funnet Gunder Asgjerrud sammen med sin hustru. Trond nektet nok en gang for å ha sagt dette, og det kom nesten til håndgemeng. Mot slutten av tinget kom Thore Torp frem og avla ed på at heller ikke han (hun?) visste noe om denne saken. [Trond var på samme tinget innstevnet av Smed Langsæter i en gjeldssak, og det er ikke angitt hvilken av de to sakene Thore Torp ikke visste noe om. Sannsynligvis var det horsaken.]
    «Tron bøchelstad lødzet Peder Melgaard, At det War løgen det hand Wille Wittne, Peder tilstoed At om morgen tillig, da han stod op, naten till Søndag, da gich Troen och larmet i hans gaard, och sagde hand hafde fundet Guner Ascherud hoes quinden Sin tilsamen, Tron det gandsche benechted, oc war hell nær hans hofuet m: hanom at dragis // bleff Afftalt».
    Gunder Hansen Asgjerrud var gift og hadde barn. Han var etter all sannsynlighet identisk med Gunder Hansen Riser som døde i 1660, bare 30 år gammel. Altså var han over 40 år yngre enn Trond. At han var bror til Lars Trondsens hustru, Johanne Hansdatter, gjorde neppe saken bedre.
    Om Peders vitnemål var riktig, hadde Gunder og Mari Bøkkelstad som gifte personer bedrevet såkalt dobbelt hor. De gjeldende straffereglene skrev seg helt tilbake til 1539, da det ble bestemt at første gangs hor skulle straffes på ytterste formue og annen gangs hor med formuesstraff og forvisning fra landet. Ved tredje gangs forseelse skulle mannen halshogges, og kvinnen stappes i en sekk og druknes. Hvor alvorlig den tids samfunn så på hor mellom gifte personer sees best ved at Kong Christian V's Lov så sent som i 1667 førte disse middelalderlige bestemmelsene videre.
    I denne saken sto påstand steilt mot påstand. Om vi likevel velger å tro på Peders ord, hadde nok Trond angret på det han hadde sagt etter at den verste opphisselsen hadde lagt seg. Mari risikerte nå å bli stemplet offentlig som ekteskapsbryterske og dømt fra sin ytterste formue, og selv ville han bli gjenstand for allmuens spott på tinget. Skilsmisse var vel lite ønskelig, da det var Mari som hadde retten til gården. Bedre kunne det være å blånekte for det hele. Det var åpenbart bare Peder som hadde hørt beskyldningene han hadde kommet med, og som det het i tingfarebolken: «En mands vidne er som ingen vidne». Om Trond nå hadde resonnert slik, fikk han det som han ville, saken ble ikke videreført i rettsapparatet. Ordene «bleff Afftalt» i slutten av referatet kan bety at han inngikk forlik med Peder.
    Trond hadde nok imidlertid sett bedre dager, hånfliren gikk nok en høy gang rundt om i bygda med vittigheter om hvorvidt han kunne være far til sine barn med Mari. Bygdefolkets dom lot seg neppe diktere av lovens krav om to vitner.
    Trond lot seg imidlertid ikke knekke av fattigdom og forakt, og betalte igjen full skatt i årene 1656 til 1658. I 1658 brøt det ut krig med Sverige, og samme år får vi vite at Trond hadde to hester, ni kyr, fem sauer og en gris. Isolert sett vitner ikke en slik opplysning om fattigdom, men kvaliteten på besetningen kan ha vært så som så. Det rådet mye sykdom blant husdyra midt på 1600-tallet.
    Trond døde i april 1659 på Bøkkelstad, angitt å være 72 år gammel. Gamle mennesker ble ofte tillagt for høy alder i dødslistene, men her ser det ut til å stemme ganske bra. Halve Bøkkelstad lå øde dette året, og Mari fikk skattereduksjon for den halvdelen i gården hun hadde brukt.
    Sørgeåret var knapt avrundet da Mari giftet seg med Mons Halvorsen. Han var omtrent 26 år gammel, nærmere 50 år yngre enn Trond. Mari hadde nok et sterkt behov for en yngre manns krefter i gårdsarbeidet, men døde selv i mai 1666, 56 år gammel. De to barna til Trond og Mari hører vi ikke mer om, trolig døde de i sped alder. 1

 

  1. Gårdshistorie for Eidsberg og Mysen, Bind I, side 266. Kari Elisabeth Raanæs Herland og Inger Johanne Bredeg Karlsrud: Karlsrudslekten fra Trøgstad (1998), del II ved Jon Anjer, side 532, 582. Sten Høyendahl: «En trøgsting på 1600-tallet fra vugge til grav», Runar nr. 1/2003, side 12-18.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index

Om du har kommet til denne siden uten at det er en oversiktsramme til venstre,
vennligst TRYKK HER for å komme til min hovedside.

If you have entered this page without a Menu Bar Frame on the left of the screen,
please PRESS HERE to get to my main page.

Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2011-05-23