Snefrid var datter til finnen Svåse.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«25. En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplandene, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døren mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse ba ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken, enda noen av hans menn rådde til og andre ifra. Da han kom dit, sto Snefrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og hånden hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med én gang, samme natten. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snefrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk fire sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg (langbein), Gudrød Ljome og Ragnvald Rettelbeine. Så døde Snefrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å levne opp igjen. Slik gikk det tre år; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal. ...» 1