Biografi - Biography

Høvding og Lendmann.
Født mellom 960 og 975.
Død mellom 1027 og 1028.

    Erling var en mektig herse over landet fra Sognefjord til Lindesnes og var den gjeveste av alle lendermenn i Norge. Han førte et stort hus med mange menn i sin tjeneste, såvel hjemme som i hærferd.

    Han var med kong Olav Trygvesson på toget til Vendland.

    I begynnelsen kjempet han mot Olav Haraldsson, men etter slaget ved Nesjar kom det til forsoning, hvorved Erling måtte gi avkall på endel av sine len. Det ble senere brudd mellom ham og kongen. Erling reiste da til kong Knud i England. Da han kom hjem, prøvde han å overraske kongen da denne skulle fare fra Viken til Trondheim. Men Erling var uheldig og ble selv overrasket. I en trefning ved Tungeøyene ble Erling overvunnet og måtte overgi seg. Kongen hånte ham, og han ble drept av sin frende og fiende Aslak Fitjaskalle. Dette ble senere skjebnesvangert for kongen. 1

    Fra «I balansepunktet - Sunnmøres eldste historie»:
  «Erling Skjalgsson på Sola og sønene hans, høyrde og til kongen sine fiender. Denne slektsgruppa var såleis sentral på begge sider i kampen om kongsmakta fram mot 1030. På litt sikt er det Torberg si linje som fører fram, han får då og dottera Tora gift med kong Olav sin bror, Harald Hardråde. Tora var mor til Olav Kyrre (Bergen bys grunnleggjar) som dei seinere norske kongenes ætta frå. Kongsætta var såleia óg ei grein av amungaætta.» 2

    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
  «54. På Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjel, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten på Hordaland.

    Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
  «22. Det har alltid vært sagt at Erling var den gjeveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid: Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson.»
  «120. Nu skal vi fortælle om det, som vi før har vendt os fra, at Erling og hans søn Skjalg lagde sine raad om denne vanskelighed, og det blev da med Skjalgs og hans andre sønners opeggelse endelig aftalt, at de samlede mænd og skar hærpil op; det kom da snart en stor hær sammen, og de skaffede sig skibe; det blev da holdt mandtal, og det var nær 1500 mænd. De fór med den hær og kom om søndagen til Ågvaldsnes paa Kårmt og gik op til gaarden med hele flokken og kom paa den tid, da evangeliet var læst; de gik strax op til kirken og tog Asbjørn; lænkerne blev brudte af ham. Men ved dette gny og vaabenbrag løb alle de ind i kirken, som før var ude; men de, som var i kirken, saa alle ud undtagen kongen, han stod og saa sig ikke om. Erling stillede sin hær op paa begge sider af den vei, som laa fra kirken og til stuen. Men da hele messen var sunget, gik kongen strax ud af kirken; han gik da først frem i mandgaren, men siden hans mænd, den ene efter den anden.»

"

Kong Olav Haraldson går mellom manngardene fram til Erling Skjalgsson. (Illustrasjon til Sagaen om Olav den hellige i Heimskringla, tegnet av Erik Werenskiold.). (Wikipedia).

    «Saasnart han kom frem til døren, gik Erling frem foran døren, bøiede sig for kongen og hilste ham. Kongen svarede og bad Gud hjælpe ham. Da tog Erling tilorde: "Saa er mig sagt, at min frænde Asbjørn har gjort en stor misgjerning, og er det ilde, konge, om det er skeet saa, at I er misfornøiet. Nu er jeg derfor kommen for at byde forlig og slige bøder for ham, som I selv vil have, for at modtage til gjengjæld hans liv og lemmer og landsvist." Kongen svarer: "Saa synes det mig, Erling, som om I nu vel tykkes at have magten i Asbjørns sag; jeg ved ikke, hvorfor du lader saa, som om du skulde byde forlig for ham; jeg tænker, at du har draget sammen en hær af mænd, fordi du nu ønsker at raade mellem os." Erling siger: "I skal raade, og raade saa, at vi skilles forligte." Kongen sagde: "Tænker du at skræmme mig, Erling? har du derfor saa stor hærstyrke?" "Nei," siger han. "Men hvis andet ligger under [siger kongen], saa kommer jeg ikke til at fly." Erling siger: "Ikke trænger du at minde mig paa det, at vore møder hidtil har været slige, at jeg har havt faa folk imod dig; men nu skal det, som jeg har i sinde, ikke skjules for dig, at jeg vil, at vi skal skilles forligte; eller ogsaa venter jeg, at jeg ikke vover flere møder mellem os." Erling var da rød som blod i ansigtet. Da gik biskop Sigurd frem og sagde til kongen: "Herre, jeg byder eder at lyde for Guds skyld at I forliger eder med Erling efter det, han byder, at denne mand faar have liv og lemmer, men I raader alene for alle vilkaar." Kongen svarer: "I skal raade." Da sagde biskopen: "Erling, giv kongen slig sikkerhed, som han liker; siden skal Asbjørn gaa til grid og give sig i kongens vold." Erling stillede sikkerhed, men kongen tog imod den. Siden gik Asbjørn til grid, gav sig i kongens vold og kyssede kongen paa haanden. Derpaa vendte Erling sig bort med sine mænd; det blev da ingen hilsning af. Derefter gik kongen ind i stuen og Asbjørn med ham; siden afgjorde kongen hele forliget og talte saa: "Det er ophav til vort forlig, Asbjørn, at du skal give dig under den landslov, at den mand, som dræber kongens tjenestemand, skal tage paa sig den samme tjeneste, hvis kongen vil. Nu vil jeg, at du skal overtage den aarmandsstilling, som Sel-Tore har havt, og raade her for min gaard paa Ågvaldsnes." Asbjørn siger, at saa skulde det være, som kongen vilde; "dog maa jeg først fare til min gaard og stelle for den." Kongen lod sig det vel like; han fór derfra til et andet gjestebud, der det var gjort istand til ham, men Asbjørn gjorde sig da rede til at fare med sine følgesmænd. De havde ligget i lønlige viger hele den tid, Asbjørn var borte; de havde speidet efter, hvad det var i veien med ham, men vilde ikke fare bort, før end de vidste, hvad det vilde blive til. Siden gav Asbjørn sig paa færd og stansede ikke om vaaren, før end han kom nord til sin gaard. Han blev kaldt Asbjørn «Selsbane». Men da Asbjørn havde været hjemme en kort tid, mødtes han og hans frænde Tore, og de taltes ved. Tore spørger da Asbjørn nøiagtig ud om hans færd og alle hændelser, som der havde tildraget sig, men Asbjørn fortalte alt, som det havde gaaet. Da siger Tore: "Det tykkes dig vel nu, at du har hevnet den skam, at du blev ranet i høst?" "Saa er det," sagde Asbjørn, "eller hvad tykkes dig, frænde?" "Det skal jeg snart sige", svarede Tore, "at den forrige færd, du fór syd i landet, var meget skjæmmende, men den stod dog til at bedre; men denne færd er en skam baade for dig og for dine frænder, om det skal have fremgang, at du blir kongens træl og jevning med den værste mand, Tore Sel. Gjør nu saa mandig, at du heller sidder paa dine eiendommer her; vi, dine frænder, skal yde dig saadan støtte, at du aldrig siden kommer i slig klemme." Asbjørn fandt dette rimeligt, og før end han og Tore skiltes, blev dette raad stadfæstet, at han skulde blive siddende paa sin gaard og ikke siden fare til kongen eller gaa i hans tjeneste; og saa gjorde han og sad hjemme paa sine gaarder.» 3

    Fra norsk Wikipedia:
  «Erling Skjalgsson (* trolig mellom 960 og 975 - † 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han var bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune. Som svoger til Olav Tryggvason var Erling blant Norges mektigste menn.
    Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger.

    Familie.
    Erlings familiebakgrunn er lite kjent. Morens navn er ukjent.
    Theodoricus skrev ca. 1180 at han var sønn til Skjalg. På 1220-tallet hevdet Snorre at hans far var Torolv Skjalg. Ordet skjalg kan bety skjeløyd.
    Det er mulig at Snorre forsettlig ga feil opplysninger for å kunne koble den norske kongefamilien til den danske Skjoldungætten.
    Erling kan ha vært gift to ganger.
    Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i et første ekteskap. Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om.
    Erling giftet seg etter 995 med Astrid, som var søster til Olav Tryggvason. Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, ikke heller om hun var Olavs hel- eller halvsøster.
    "Fagrskinna" forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene. Snorre mente at Erling og Astrid hadde seks barn. Barnas fødselsår er ukjent.
    De barna som "Heimskringla" omtaler er:
Aslak Erlingsson gift med Sigrid eller Gunhild Sveinsdatter – datter til Ladejarlen Svein Håkonsson,
Skjalg Erlingsson,
Sigurd Erlingsson,
Lodin Erlingsson,
Tore Erlingsson,
Gjertrud Erlingsdatter og
Ragnhild Erlingsdatter, gift med Torgeir eller Torberg Arneson.
    Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane.
    Hans datter, Ragnhild, hadde datteren Tora Torbergsdatter. Hun var Harald Hardrådes "medhustru", og mor til Olav Kyrre. Derved nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson.
    Et senere tillegg til "Fagrskinna" ("Arnmødlingatal") og "Tåtten om Eindride og Erling", gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige.

    Erlings bosted.
    Vi har ikke tilstrekkelige kilder til å slå fast nøyaktig hvor Erling bodde.
    "Fagrskinna" viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet, har han nok bodd der. Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt á) Sola, – så han kan ha flyttet til Sola senere.
    Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om hvorvidt han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola – som en setegård eller hovedgård.
    De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skjalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i "Heimskringla" om at Aslak Erlingsson bodde "øst på Sola". Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om "Heimskringla" her har noen historisk kildeverdi som en detaljert stedsangivelse er også uvisst.
    Peder Clausson Friis († 1614) har i sin oversettelse av "Heimskringla", ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i "byen". Teksten på gammelnorsk er "til bæjar", som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om han har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst.

    Politisk virksomhet.
    Erling og Olav Trygvasson – 995-999.
    Etter at Olav Tryggvasson var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling.
    I følge "Fagrskinna" fikk Erling som ombud alt land som Olav kontrollerte på Østlandet, men i følge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert.
    Erling Skjalgsson skal ha vært i følge med Olav Tryggvason før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget. Slaget fant sted i år 999 eller 1000.

    Erling og Eirik jarl Håkonson – 1000-1014.
    I "Fagerskinna" omtales Erling Skjalgsson som lendmann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendmann. Lendmann var en vasalltittel for personer som hadde fått et område å administrere av kongen, herunder å kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. "Heimskringla" forteller at Erling måtte dele den veitsle han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingsson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var. Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane.
    Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling "herse" i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud.

    Erling og Olav Haraldsson – 1015-1028.
    Erling forsøkte å holde seg på god fot med den nye kongen Olav Haraldsson (konge av Norge 1015-1028), men forholdet ble konfliktfylt.
    Den legendariske "Olavssagaen" og "Fagerskinna" sier at han var lendmann, men ikke over hvilket område. I følge "Heimskringla" fikk Erling igjen kontrollen over området fra Sogn til Lindesnes, men det er ingen kilder som bekrefter dette.
    Knud den Store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson. Ifølge "Heimskringla" skal Erling ha reist til England for å få Knud den Stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knud eller de norske stormennene som tok initiativet.»

"

«Erling Skjalgssons død» (Illustrasjon av Peter Nicolai Arbo (1831–1892)). (Wikipedia).

  «Den siste striden mot Olav Haraldsson.
    I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til "Theodoricus monachus" at det trolig var før Knud den Store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om "Heimskringlas" kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knud den Store, og så forlatt landet enda en gang. "Heimskringla" forteller at slaget stod Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter dette.
    Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer slaget i Soknasundet. "Heimskringla" mente det var innenfor Bokn. Soknasundets plassering kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til "Sigvatr Þórðarson" i "Flokkr om Erlingr Skjalgsson".
    De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som
  "der var en hard kamp utenfor Tungenes" (vers 2),
  "Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes" (vers 3) og
  "etter kampen her ved Utstein" (vers 5).
    Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden.
    "Theodoricus monachus" mente at det var et sjøslag. Finnur Jonssons oversettelse av "Sigvatr Þórðarsons" kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand:
  "Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn".
    "Fagrskinna" og "Ågrip" forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Da sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: "Nå hogg du Norge ut av hånden min", og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. "Theodoricus monachus" forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting.»

"

Minnesteinen tegnet av Bernhard Fredrik Hanson, da den sto i Steglebakken i mai 1852. Utformingen av minnesteinen med vinkelhaken (også kalt sparre eller chevron) har klare likheter med flere steinkors i Tyskland.(Foto: Arne Kvitrud, 2011). (Wikipedia).

  «Ettermælet.
    Minnesteinen.
    Minnesteinen er vanskelig å tolke da steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Den tolkningen som en i dag viser til, er den Aslak Liestøl la fram i 1953. Liestøl har ikke kunnet lese hele teksten og har ekstrapolert noe. Hans tolkning av teksten er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst:
        "ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN
          IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF.»
        «Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre,
          som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav.»
    Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum.
    Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag.
    Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om Stavangers alder argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.

    Snorre Sturlasson om Erling Skjalgsson.
    Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlasson mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok "Heimskringla", et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson til tross for at han var motstander til Olav Haraldsson. Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag.
    Snorre skriver blant annet i "Olav Tryggvassons saga" i "Heimskringla" at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild.
    Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller "Heimskringa" at Olav ga jarletittelen til Erling, men at han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring til hvorfor han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden.
    Snorre skriver at han var kristen og at han løslot treller. Han skal alltid ha hatt nitti frie menn eller flere med seg. I møte med jarlene hadde han to hundre mann eller flere med seg. Han eide store krigsskip med 30 rom.
    Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst.
    Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, en desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Motstander av dette var først og fremst Olav den Hellige, som kjempet for et sentralisert norsk monarki. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi "Konge mellom jarlar" har fått en "spekulativ karakter".» 4