Biografi - Biography

Lendmann.
Død omkring 1190.

    Fra Mogens Bugges «Våre forfedre»:
  «Simon Kaaresson († 1190) var sønn til Kaare på Alna i Vikebygd på Sveen i Syd-Hordaland. Faren ble kalt "Alna-Kare" eller "Smør-Kaare" og var en meget rik og mektig mann.
    Simon var høvding for varbelgerne. Han synes å ha vært sjelen i den første reisning mot kong Sverre i 1185. Sto vinteren 1189-90 i spissen for en ny flokk, dro våren eller sommeren 1190 nord til Viken og søkte inn til Tønsberg. Men Tønsbergmennene utrustet skib og innhentet Simon og hans menn. Han og varbelgernes konge ble drept ved Bristein.
    Gift etter 1179 med Margrete Arnesdatter.» 1

    Fra Lars Løbergs «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571»:
  «Stormannen Andres Simonsson (* ca. 1184 - † 1218), var sønn av den i sagaen omtalt som godsrike Simon Kåresson fra Orre på Jæren.

    Simon († 1189) var gift med Margrete, datter til Arne Kongsmåg på Ståreim og den vidløftige Ingrid Ragnvaldsdotter, svensk fyrstedatter og norsk dronning. enke etter Harald Gille († 1136).» 2

    Fra norsk Wikipedia:
  «Simon Kaaresson († 1190) var en norsk lendmann i borgerkrigstiden. Simon er kjent som en av lederne for "vårbelgene", en flokk som gjorde opprør mot kong Sverre Sigurdsson, og som far til baglerkongen Filippus Simonsson (konge 1207-1217).

    Simon var gift med Margrete Arnesdatter, datter til Arne Kongsmåg og Ingerid Ragnvaldsdatter (norsk dronning og tidligere gift med kong Harald Gille). Med Margrete hadde Simon sønnene Filippus og Andres.

    I 1180- og 1190-årene oppstod det mange reisninger mot kong Sverre. I 1185 ble Jon Kuvlung – en påstått sønn til Inge Haraldsson (norsk konge 1136-1161) – kongehyllet, og Simon var blant høvdingene i flokken hans. Denne flokken kaltes "kuvlunger". Jon ble drept i Bergen i 1188, og Simon og flere av de andre stormennene reiste til Danmark for å søke støtte der. Her fant de en gutt som angivelig skulle være sønn til Magnus Erlingsson (norsk konge 1163-1184), og tok ham med til Norge som kongsemne. Simon ble nå lederen for dette nye opprøret, og flokken hans kaltes "vårbelger". Vårbelgene kom til Tønsberg sommeren 1190, men bymennene og bøndene der rustet seg til kamp slik at Simon og mennene hans ikke turde å angripe. De reiste derfor videre til Østfold, hvor det kom til et slag utenfor Hvaler. Her ble Simon, de fleste av mennene hans og kongsemnet deres drept.» 3

    Fra Snorre Sturlassons «Sverres saga»:
  «114. Simon Kaaressøn og Ølve av Gudrann og de flokkehøvdinger, som hadde været hos kuvlungene, hadde faret syd til Danmark; men en fór øster til Marker og dvælte der sommeren [1189] efter. Men da det led paa vinteren, søkte de til Danmark og fandt der Simon Kaaressøn; han hadde med sig en søn av kong Magnus Erlingssøn. De reiste da straks en flok og fik mange folk. De fór om sommeren [1190] nord i Viken og hadde 16 skibe. De fór med voldsomhet og rante baade bønder og kjøbmænd, og fór saaledes vestover gjennem Viken. Derpaa seilte de ut over Folden og nord [vest] til Agder og rante der; de søkte saa ind mot Tunsberg. Eirik jarl var oppe i landet, og det var ikke mange birkebeiner i Viken. Men da tunsbergmændene spurte disse tidender, skaffet de sig skibe – de hadde nogen langskibe og byrdinger – og la skibene foran bryggerne; derpaa fordelte de folk paa skibene og rustet sig til at verge byen. Den flok, som Simon hadde, kaldte folk vaarbelger. Og da Simon spurte, hvad tunsbergmændene holdt paa med, og at de samlet folk, da trøstet han og hans mænd sig ikke til at fare dit, men seilte tilbake øster over Folden. Nu fik tunsbergmændene vite dette; da løp de paa sine skibe og satte efter vaarbelgene; for deres hær raadde Torlak Ulvgestssøn, Ulv Svarte og Aasleiv bonde. Simon og hans mænd fór nu østover for at komme unda, men tunsbergmændene fór efter dem og fandt dem syd ved Tristein. De la straks imot dem, og det blev der en stor og haard kamp; bønderne hadde større og bordhøiere skibe. Og da denne strid hadde holdt paa en stund, snudde mandefaldet sig imot vaarbelgene, og deres skibe ryddedes. Dette møte endte saaledes, at der faldt Simon Kaaressøn, Ølve av Gudrann og de fleste av deres hær, saa at kun faa kom unda. Paa det skib, som Simon Kaaressøn hadde styrt, fandt de nede under tiljerne i forrummet Vikar, vaarbelgenes konge, han var faa vintre gammel; de dræpte ham straks. Tunsbergmændene fik i denne færd megen hæder og meget gods, og fór derefter hjem.» 4