Olderico Manfredi II av Torino
-1034?
Greve, markgreve.

>
ff
Arduin III den Skallede av Torino. Død omkring 977. Markgreve.
  mf
Adalbert Atto av Canossa. Død 13.02.988. Markgreve.
 
f
Manfred I av Torino. Død omkring 1000. Markgreve.
m
Prangarda av Canossa. Død etter 991. Grevinne.

Olderico Manfredi II av Torino. Død anslått 29.10.1034. Greve, markgreve.
Gift 1014 Bertha av Milano. Markgrevinne.
Født omkring 997.
Død omkring 1040.
Adelheid av Susa. Grevinne.
Født omkring 1015.
Død 19.12.1091.

Biografi - Biography

Greve, markgreve.
Død anslått 29.10.1034.

Levde 992.
    Olderico Manfredi var greve av Susa, Torino og Asti.

    31.07.1001 bekrefter keiseren hans embetsinnsettelse som «Oldericus marchio, qui Mainfredus nominatur». Han var også greve av Parma og Piacenza. Etter Arduins død i 1015 kom han i besittelse av Ivrea.

    Han var forøvrig en meget betydelig person, både som markgreve og i politisk henseende. Om dette berettes det utførlig i «Jahrbücher des Deutschen Reiches unter Konrad II» av Harry Breszlau hvor hans stamtavle også er gjengitt.

    Han nevnes siste gang 07.03.1033 og døde «29. oktober kort før 23. desember 1035». Hans dødsdag må vel da ha vært 29.10.1035.

    Ifølge et dokument av 29.12.1037 hvori hans gemalinne, som fortsatt levde, nevnes, hadde han og Bertha stiftet klosteret St. Giusto i Susa. 1

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Olderico Manfredi II (eller Manfredo Udalrico) (nevnt 992 - † 29. oktober 1033 eller 1034) var markgreve av Marca di Torino og av Susa ved begynnelsen av 1000-tallet.
    Han ble født i Torino som sønn til Manfred I av Torino († ca. 1000) og Prangarda av Canossa († etter 991), datter til Adalbert Atto av Canossa.

    Da hans far døde ca. år 1000 arvet Olderico Manfredi det enorme "Marca di Torino" sentrert om Torino, opprettet fra besittelsene til hans forfader Arduin Glaber († ca. 977). Et keiserlig diplom, datert 31.07.1001, viser at keiser Otto III bekreftet Ulric Manfreds besittelser og ga ham flere privilegier for hans trofaste tjeneste.
    Han var den siste mannlige markgreven fra Arduinid-dynastiet.

     Olderico Manfredi giftet seg med Bertha senest i 1014 (det året bekreftet keiser Henrik II deres felles donasjon til klosteret Fruttuaria).
    Med Bertha hadde Ulric Manfred tre døtre.

    Hans datter. Adelaide, arvet det meste av hans eiendommer.
    Gjennom ekteskap med Adelaide (ca. 1045) ble Otto av Savoye, en yngre sønn til greve Humbert I av Savoye, markgreve av Torino. Deres etterkommere skulle senere bestå av huset Savoye som styrte Sardinia og Italia.

     Olderico Manfredi begynte umiddelbart etter at han arvet sin far å konsolidere sin makt overfor Arduin av Marca d'Ivrea på den ene siden og Henrik II på den andre. I kampen om "regnum Italicum" (kongeriket Italia) vant han seg mye territorium på bekostning av Marca d'Ivrea.

    To privilegiebrev utstedt av Olderico Manfredi og hans hustru Bertha (et salg til presten Sigifred, sønn til Adalgis i 1021 og en donasjon til klosteret St. Solutore i Torino i 1031), gir et godt inntrykk av byene og grevskapene som Olderico Manfredi kontrollerte, og som inkluderte: Torino, Ivrea, Albenga, Ventimiglia, Auriate, Tortona og Vercelli.»

    "
Magna Carta var et dokument («Charter», «privilegiebrev» eller «frihetsbrev») som en uvillig konge måtte signere for gi borgerne visse friheter eller rettigheter i 1215. (Wikipedia).

  «Et "Charter" er en engelsk betegnelse for "privilegiebrev" (eller "frihetsbrev"). Privilegiebrevet var en skriftlig fullmakt utstedt av kongen eller statsoverhodet. I privilegiet overførte utstederen kronens rett (regale) til en bestemt person, gruppe, by, universitet, land eller institusjon mot vederlag, som regel for å drive en eller annen form for virksomhet eller utnytte naturressurser. Privilegiebrevene inneholdt også bestemmelser om hva kronen skulle få i kompensasjon for privilegiene, vanligvis skatt eller utlegg, og begrensninger i virksomheten. Privilegiebrevene, som var arvelige, skapte monopol og ble en måte for staten å kontrollere næringsutviklingen og ressursforvaltningen.
    Charter kan i enkelte tilfeller også bety "lån av penger" (jfr. gjeldsbrev). Begrepet er avledet fra en ordrot som betyr "papir". Et charter er et juridisk bindende dokument.

    I alle krigene mellom Arduin og Henrik unngikk Olderico Manfredi forsiktig enhver konfrontasjon med de to lederne og utvidet gradvis sine territorier med våpen (han var i krig med markgreven av Toscana, Bonifatius III, i 1016) og ved å øke sin autoritet innenfor hans egne domener. I 1024, etter Henrik II's død, motsatte han seg valget av Konrad II og inviterte i stedet Vilhelm V av Aquitania til å ta den italienske tronen, men til ingen nytte.

    Olderico Manfredi hadde et palass i Torino, men som mange andre middelalderherrer levde han et omreisende liv. Han flyttet fra slott til slott for å opprettholde sin kontroll og for å effektivisere administrasjonen av hans domener.
    Det sies ofte at Olderico Manfredi's datter Adelaide forlot Torino som hovedstad og bosatte seg permanent i Susa. Dette er feil. Adelaide er dokumentert langt oftere ved markgrevepalasset i Torino enn noe annet sted.

    Omkring 1028 aksjonerte Olderico Manfredi sammen med sin bror, biskop Alric av Asti, erkebiskop Aribert av Milano og biskop Landulf av Torino, for å undertrykke en kjettersk bevegelse som hadde utviklet seg ved Monforte.
    Olderico Manfredi befestet landsbyene Exilles og Bardonecchia.

    Olderico Manfredi restaurerte den gamle kirken Santa Maria Maggiore i Susa og Novalesa kloster. I mai 1028 grunnla han sammen med sin hustru, Bertha, klosteret Santa Maria i Caramagna.
    Året etter, i juli 1029, grunnla han sammen med sin hustru og broren, biskop Alric av Asti, benediktinerklosteret i St. Giusto i Susa, som huset relikviene til den hellige Justus av Novalesa.
    Kirken til San Giusto-klosteret er nå Susa-katedralen.

    Han døde i 1033 eller 1034 og ble gravlagt i katedralen i Torino.» 2

 

  1. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935. Prof. Fritz Curschmann: Zwei Ahnentafeln (Friedrich I und Heinrich d. Löwen). Harry Breszlau: Jahrbücher des Deutschen Reiches unter Konrad II. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 332. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 96.
  2. Wikipedia.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2022-09-26