Levde fra 1135 til 1160.
    Sverres mor, Gunhild, var norsk og av god bondeætt på Vestlandet. I «Norges Historie» av Ebbe Hertzberg og Alexander Bugge antas hun å være fra Sylte i Norddalen ved utløpet av Valdalselven. Hennes bror het Nikulas Sultan (fra Sultar?, rimeligvis Sylte).

    Gunhild var Sigurd Munds frille. Hun ble senere gift med en mann fra Færøyene som het Unås Kammaker. Hun dro etter hans død på pilgrimsferd, og da hun kom hjem fortalte hun Sverre, etter pavens befaling, at Sigurd Mund var hans far. 1

    Fra «Norsk biografisk lekiikon»:
  «Kongsmor. Foreldre: Ukjente. Gift med kammakeren Unas. Mor til kong Sverre Sigurdsson (1151?-1202).
    Gunnhild er bare kjent gjennom de knappe opplysningene som er kommet inn i Sverres saga fra kongen selv. Hovedproblemet i hennes historie er om hun virkelig hadde det forholdet til kong Sigurd III Haraldsson (Sigurd Munn) som Sverre påstod han var resultat av.
    I en tale til en stor leidangshær fra Hålogaland, Trøndelag og Vestlandet 1197 fremholdt Sverre at mange der kjente morens ætt, som han skal ha regnet opp i alle grener, uten at sagaen forteller nærmere om den. Mange som ikke visste det før, oppdaget da angivelig at de var i slekt med Sverre. Gunnhild hadde etter dette slekt vest og/eller nord i landet. Ettersom hun og Sverre står oppført for seg i en samling gamle ættetavler fra Sunnmøre som ble skrevet av på 1600-tallet, kan hun ha ættet derfra.
    Gunnhild ble gift med en kammaker fra Færøyene som het Unas og var bror til presten Roe, biskop på Færøyene fra 1162. Paret holdt antakelig til i Bergen, og det var helst der Sverre ble født. Med Unas fikk hun senere sønnen Hide og flere døtre som ikke er navngitt i sagaen.
    Sverre gikk under oppveksten for å være sønn av Unas. Fem år gammel ble han sendt til Færøyene for å fostres av Roe, som etter hvert satte ham i prestelære. Da Sverre var 24 år gammel, kom Gunnhild til Færøyene og fortalte ham at han var sønn til kong Sigurd Munn. Hun hadde da vært på pilegrimsferd til Roma, der hun hadde betrodd en skriftefar at hun hadde en sønn som ikke visste at faren var konge. Saken ble lagt frem for paven, og Gunnhild ble i skriftemålet pålagt å la sønnen få vite om sin rette far.
    Hun figurerer også sammen med Sverre i noen angivelig færøyske sagn som den danske presten J. H. Schrøter publiserte 1849-50. De er avslørt som klart uhistoriske av Gustav Storm, og kan ikke brukes til å utfylle de knappe sagaopplysningene om Gunnhilds liv.
    Etter dette forsvinner Gunnhild ut av sagaen.

    Det er vanskelig å tro på alt Sverres saga forteller om hans mor. Kronologien er ikke uproblematisk. Etter sammenhengen var det 1175 Gunnhild fortalte Sverre om hans rette opphav, og han skulle etter dette være født 1151. Samtidig forteller sagaen at en av hans yngre søstre ble gift med en Svina-Stefan og med ham fikk sønnen Peter Støyper, kanskje identisk med den Svina-Peter som i Sverres saga opptrer som en fullvoksen mann 1184. Peter var i så fall født minst 20 år tidligere, og da må Gunnhild ha nedkommet med hans mor før Sverres angivelige fødsel 1151. Dette åpner muligheten for at Sverre var eldre enn sagaen utgir ham for, og da skal det ikke mange år til før det blir tvilsomt om han kunne være sønn av Sigurd Munn, som var født 1133.
    Det mest utrolige i Gunnhilds historie er likevel hennes Roma-ferd. Den krevde trolig bedre økonomi enn sagaen gir inntrykk av at hun hadde, og det er fremfor alt vanskelig å tro at hun fikk en slik pavelig reaksjon på sitt skriftemål som sagaen påstår, blant annet fordi det i første halvdel av 1170-årene var paveskisma og den regulære paven, Alexander III, oppholdt seg utenfor Roma. Det er også litt av et tankekors at Gunnhild skulle holde tett om sønnens virkelige avstamning like til han var 24 år gammel.
    Ikke underlig da at mer enn én historiker har nektet å tro på historien om Gunnhilds forhold til Sigurd Munn og Sverres påståtte avstamning. Bevislig umulig er historien likevel ikke, og andre historikere har gjort sitt beste for å forlike den med virkeligheten. Til syvende og sist er det bare å innrømme at spørsmålet om Gunnhilds forhold til menn og Sverres avstamning på farssiden ikke lar seg etterprøve.» 2

"

Titelfrise til Sverres saga (1914-utgaven).

    Fra Snorre Sturlasson: «Sverres saga»:
  «1 Biskop Roe var i den tid i Færøene; hans bror kaldtes Unaas Kambare. Unaas fik en norsk hustru, som het Gunnhild. Det var i den senere del av Harald Gilles sønners, Inges, Sigurds og Øysteins dage. Gunnhild fødte snart en søn, som fik navnet Sverre og blev kaldt søn av Unaas [1151]. Før denne guts fødsel aabenbartes store drømmer, som jevnlig kan hænde forut for store tidender. Hans mor Gunnhild fortalte en drøm, hun hadde hat før hans fødsel. Det tyktes hende, at hun var i et herlig lofthus og syntes, hun skulde føde det barn, som hun gik med. Men hendes tjenestekvinde sat for hendes knær og skulde ta imot barnet, saasnart det blev født. Og da det tyktes hende, som om barnet var født, kom det en stor rædsel over den kvinde, som sat over hende, saa hun ropte heftig paa hende og sa: «Gunnhild min, du har født et underlig foster, forfærdelig at se til». Og tre ganger ropte hun med de samme ord. Men da hun hørte kvinden rope saa ofte det samme med skjælvende røst, blev hun nysgjerrig efter at se, hvad for foster det vel var, hun hadde født; det syntes hende, som det var en sten, meget stor og snehvit av let, men den glødet saa sterkt, at det gnistret allevegne av den som av et gloende jern, naar man blaaser sterkt paa det i essen. Men hun sa saa til tjenestekvinden: «La os gjemme dette foster omhyggelig, saa at ikke nogen faar se det, ti det vil tykkes underlig for de fleste, som faar se det.» Siden syntes det hende, som om de to tok stenen og la den i en stol og hyllet den med et fagert klæde. Men da de hadde dækket stenen, saa fløi dog gnistene allevegne gjennem klædet og rundt om i lofthuset. De blev da meget fælne over den rædsel, som stod av stenen, og siden vaaknet hun av denne drøm. Unaas og Gunnhild hadde en søn, som het Hide, og en datter, som blev gift med Svine-Stefan; deres søn var Peter Støyper; desuten hadde Unaas og Gunnhild flere døtre. Sverre var fem vintre gammel [1156], da han fór fra Norge vester til Færøene, og siden var han der hos biskop Roe, som fostret og opfødde ham. Biskopen satte ham til boken og gav ham vigsler, saa at han blev viet til prest. Men da han var fuldvoksen av alder, lempet han sig litet efter prestemænds værdighet og var stridig og voldsom. Han blev usams med Brynjolv, søn av Kalv Sendemand, som da hadde kongens syssel der paa øene. Sverre hadde slaat en mand, men Brynjolv og hans følge overfaldt ham i hans hjem, men han kom unda alene, og det var kommet saa nær med dem, at han løp unda ind i en stue og gjemte sig. En kone gjemte ham i en ovn og satte en helle foran ovnsaapningen og gjorde siden ild op utenfor. De lette efter ham over hele stuen, men fandt ham ikke. I mangt tyktes nu siden de mænd, som visste, hvad mand han blev til, at ha set tegn til, at han hadde store evner.»