Biografi - Biography

Markgreve.
Født omkring 1010.
Død 1075.

    Markgreve av saksisk Ostmark 1034-1075.

    Bent og Vidar Billing Hansen angir i «Rosensverdslektens forfedre» at markgreve Ernst av Østerrike først var gift med Dedo's datter Adelheid, at hun var mor til Leopold II, og at han annen gang var gift med Svanhilde.

    Mogens Bugge oppgir i «Våre forfedre» kun at han var gift med Svanhilde og at hun var av ukjent herkomst.

    Wettinslekten var en tysk adelsslekt i det som nå er Østre Tyskland. Grevskapet Wettin og markgrevskapet Meißen var begge deler av det tysk-romerske riket. 1

"

Slottet Eilenburg i saksisk Ostmark i 1650 (Caspar Merian (1627-1686)). (Wikipedia).

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Markgreve Dedo (* ca. 1010 - † oktober 1075) var som Dedo II greve av Wettin fra 1034, greve på Eilenburg slott, greve av Gauen Siusili, Serimunt og Nizizi og fra 1046 som Dedo I, markgreve av Saksisk Ostmark (Mark Lausitz) og greve av sydlige Schwabengau.
    Han kom fra den aristokratiske Wettin-familien og var den andre sønnen til markgreve Dietrich I (* ca. 990 - † 1034),
    Hans mor var Mathilde († 1014), datter til Eckard I, markgreve av Meißen og Suanehild av Sachsen, datter til Hermann Billung, hertug av Sachsen og Oda.
    Han var bror til biskop Fredrik I av Münster og greve Thimo av Wettin.

    Dedo ble ifølge "Altaicher Annalene" fra 1046 tildelt to markgrevskap, Lausitz og Thüringen, av keiser Henrik III. Senere kom de til å danne en enhet, men på midten av 1000-tallet var det fortsatt to ulike makt- eller forvaltningsområder.

    I 1069, før det saksiske aristokratiske opprøret begynte i 1073, brøt det ut en væpnet konflikt mellom den saliske kong Henrik IV og Dedo, der Dedo med makt forsøkte å ta gods i besittelse, inklusive kongelig gods. I tillegg kan konflikten med kongen også knyttes til spenningen mellom de østsaksiske adelsmennene og de saliske som antydet i Altaicher-annalene, fordi de følte at deres rettigheter var begrenset. Som svar på Wettinernes handlinger samlet Henrik IV en hær og ledet den gjennom Thüringen og Sachsen. Dedo fikk i denne konflikten hjelp av ektemannen til hans stedatter Adelheid, Adalbert II av Ballenstedt.
    Etter å ha erobret de to slottene Burgscheidungen og Beichlingen, der Dedo hadde plassert mannskap innså markgreven situasjonens håpløshet og overga seg. Kongen tok ham til fange og han måtte overgi omfattende besittelser. Dertil ble han avsatt og hans sønn, Dedo III, utnevnt til markgreve av Lausitz. Etter attentatet på Dedo III samme år, ble Henrik IV og Dedo II forsonet og han fikk tilbake markgrevskapet.
    I 1073 reiste fyrstene av Øst-Sachsen seg mot Henrik IV, Dedo var en av dem. Basert på erfaringene fra 1069 var han imidlertid en av de mer moderate fyrstene og forsøkte i Goslar å dempe sinnet mot Henrik IV blant de tilstedeværende fyrstene. Allerede før freden ble sluttet i februar 1074, ser det ut til at Dedo har skiftet side, for da kampene startet igjen, holdt han seg utenfor. I 1075 tok han på vegne av kongen på seg beskyttelsen av den russiske storhertug Isjaslav I, som oppholdt seg i Sachsen. Likevel måtte han stille sin sønn, som senere ble markgreve Henrik I, som gissel.

    Dedo var 1. gang gift med Oda, enke etter Vilhelm III av Weimar og datter til Thietmar, markgreve av Lusatia fra 1015 til 1030.
    I 1068 giftet han seg 2. gang med Adela, et barnebarn til Lambert I av Löwen. Hun var enke etter markgreve Otto I av Meißen. Han var sønn til Dedos første hustru Oda ihennes første ekteskap med Vilhelm III av Weimar.
    Adela og Dedo hadde barna:
Henrik I († 1103), markgreve av Meißen og Lausitz, gift med Gertrud den yngre av Braunschweig,
                                                                                                       datter til markgreve Ekbert I av Meißen.
Konrad, angivelig drept av Wende.

    Dedo døde i 1075 etter lang tids sykdom.»

"

Inndeling av Saksisk Ostmark i 965. Nordmark, markgrevskapet Lausitz, markgrevskapet Meißen, markgrevskapet Merseburg og markgrevskapet Zeitz (utstrekning i årene 965-983). (Wikipedia).

    Fra svensk Wikipedia (oversatt):
  «Saksisk Ostmark (tysk: Sächsische Ostmark) var et markgrevskap og grenseland innenfor Det hellige romerske rike mellom 10. og 12. århundre. Begrepet "Ostmark" kommer fra det latinske begrepet "Marchia Orientalis" og kunne opprinnelig enten referere til en region opprettet på den østlige grensen til hertugdømmet Sachsen eller en annen region på den østlige grensen til hertugdømmet Bayern, den bayerske Ostmark, motsvarende det som senere ble Østerrike.
    Saksisk Ostmark ble skapt fra det store "Marca Geronis" (Geromark) etter at markgreven Gero I "den Store" døde i 965. Hans områder ble delt ved etableringen av Nordmark mellom elvene Elbe og Oder, mens det øvrige Øst-Sachsen bestod av det sørlige territoriet mellom Saale og Bóbr, omtrent tilsvarende den moderne tyske delstaten Sachsen. Keiser Otto I innsatte Odo I som markgreve.
     Samtidig ble markgrevskapene Meißen, Merseburg og Zeitz opprettet i den sørlige halvdelen av Ostmark.
    I 1002 mistet Odos etterfølger, Gero II, den østlige delen av Ostmark til Boleslaw I av Polen, men Boleslaws sønn Mieszko II ble tvunget til å returnere det erobrede territoriet til keiser Konrad II i 1031.
    I 1046 arvet Dedi I fra huset Wettin Ostmark, og hans sønn og etterfølger Henrik I mottok markgrevskapet Meißen som forlening av keiser Henrik IV i 1089. Begge markgrevskapene forble under administrasjonen av huset Wettin og ble senere kjernen i senmiddelalderens Sachsen.» 2