Biografi - Biography

Fogd.
Født mellom 1580 og 1590.
Levde 1618 på Jensvold, Bodin, Salten (NO).
Levde omkring 1626 på Horsdal, Gildeskål, Salten (NO).
Død omkring 1637 på Horsdal, Gildeskål, Salten (NO).

    Christen Jenssøns herkomst er ukjent.

    Han overtok Salten fogderi i 1618. Dette fremgår av en lagtingsdom fra 1623. Av de nordlandske lensregnskaper ser man da også at det første regnskap over oppebørslene av Salten len som er undertegnet av ham, omfattet tidsrommet St. Hans 1618 - St. Hans 1619.

    Det er trolig at Christen i sin første embetstid bodde på Jensvoll i Bodin, som allerede fra begynnelsen av det 17. århundrede var utlagt som fogdegård og hvor hans etterfølgere i Salten fogdeembete residerte i lange tider. Omkring 1626 bygslet hans kronens tredjepart (2 våger) i gården Horsdal i Gildeskål og bosatte seg antagelig der.
    Gildeskål var den vestligste kommune i det sørligste Salten fogderi. Herredsnavnet er sammensatt av ordet gildi som betyr både gilde, drikkelag og laug, broderskap. Siste leddet er skåli - stue. Vi ville vel være mest tilbøyelig i denne forbindelse å oversette skåli med hall. Navnet er kjent fra flere steder - men det er bare her nord at det er funnet brukt som stedsnavn. Gildi kan vel forklares som en sammenslutning som hadde til formål å hjelpe sine medlemmer i visse høve, og dertil holde en liten fest av og til. Hvilket gilde eller laug som har holdt til i Gildeskål vet man ikke, men historikerne mener navnet skriver seg fra en tid etter kristendommens innførelse. Navnet er kjent første gang fra Aslak Bolts jordebok - ca 1440.
    Horsdal kan være opprinnelig Hareksdalr av mannsnavnet Harekr. Gården ligger under Sandhornet og det er mulig at navnet egentlig har vært Hornsdalr etter fjellet. Den siste tydningen er vel den mest sannsynlige. At en "n" eller en annen bokstav blir borte underveis hender så ofte. Et godt eksempel i så måte er barsel - egentlig barnsøl.

    Så vidt vites er Christen i samtidige kilder kun omtalt ved patronymikon, og det kan heller ikke sees at han selv benyttet noe slektsnavn. Som hans barn kjennes døtrene Anna og Sophia Christensdøtre Bloch og sønnen, hr. Jens Christenssøn Bloch i Hadsel. Sannsynligvis hadde han ikke flere barn som nådde voksen alder. Som bevis for dette kan nevnes den omstendighet at fogdens hovedjord - Horsdal i Gildeskål - med skyld 6 våger, etter hans død ble utlagt til de tre barna i fellesskap etter lovens arveregler, en brorlodd på 3 våger til hr. Jens og søsterlodd på 1½ våg til hver av de to døtrene.
    I 1656 oppføres sønnen Jens med tilnavnet Bloch. Som residerende kapellan til Hamarøy - «hr. Jens Christenssøn Bloch» - makeskiftet han gårdene Østervik og Stunes mot en av kronens gårder (NRR bind XII side 60).

    K. Bloch anslår fødselsåret til mellom 1580 og 90, men anser det sannsynlig at det ligger nærmest det siste årstall. Han bygger dette bl. a. på at fogdens barn trolig er født i 1620-årene (sønnen i 1625). Det ville ikke være noe merkelig eller enestående i at han fikk sitt fogdeembete i en alder av under 30 år. Svigersønnen, den danskfødte Michel Storm, var således bare 27 år da han i 1646 kom til Norge som fogde over Helgeland.

    Fogderiregnskapene for 1633-34 er de siste han har undertegnet. For det påfølgende år er de underskrevet av hans hustru.

    I tidens løp ervervet han seg en del jordegods, i alt ca. 10 våger, fordelt på 10 gårder og gårdparter, alle innenfor hans eget embetsdistrikt, bortsett fra en gård i Senja fogderi. Det er sannsynlig at disse iallfall delvis er ervervet ved arv, helst gjennom hustruens slekt. I ensregnskapene fra 1633-34 og utover til 1638-39 finner man oppført en samling på 5 eiendommer, i alt 3 våger, under tittelen «Christen Jenssøns Mageskifte Goeds som er lagt under Cronen». Det var gårdene Lilandskar i Ofoten fjerding og Indre Fauske, Nes, Misvær og Vestvatnet i Salten fjerding. Formodentlig har fogden makeskiftet disse med den part på 2 våger som kronen eide i Horsdal og som han hadde bygslet siden 1626.

    22.06.1661 skrev hans datter Anne til kongen (se N. S. T. b. Vlll s. 228) for å be om assistanse til å komme i besittelse av
  «min mig ongefehr for 24 aar siden tilfalden fædrene Arff»
som hennes stefar og verge hadde vegret seg for å utlevere. Det fremgår av brevet at moren da var død noe tidligere.

    Det er derfor trolig at Christen døde i 1637 eller senest i 1638.

    Han var gift med Berete Andersdatter, som etter hans død ektet en Christian Christopherssøn. Denne synes etter Christen Jenssøns død å ha fungert som fogd i Salten i to perioder. Han bodde i en årrekke på Horsdal og levde ennå i 1661.

    Kort etter sin tiltredelse i 1618 kom Christen Jenssøn i strid med en del av «almuen» i Folda fjerding i Salten. Han hadde nemlig bare så vidt overtatt fogderiet da han gikk til aksjon overfor alle som han mente drev ulovlig handel. Han delte åpenbart den oppfatning som - under henvisning til kjøpstadsprivilegiene - ble hevdet av borgerne i Bergen og Trondheim, nemlig at nordlendingene var uberettiget til å drive handel. Imidlertid var det aldri lykkes helt å hindre dem i dette. Handel i mer eller mindre lovlige former hadde forekommet i Nordland «fra arilds tid», for en vesentlig del drevet av den mer velstilte del av befolkningen, de såkalte «knaper». Stort sett hadde myndighetene måttet la dette passere. Men den nye fogden var innstilt på å gå strengt til verks; en rekke «Bønder drenge och Bunde sønner», som ble funnet i besittelse av mel eller andre varer som de kunne mistenkes for å ville selge, måtte betale bøter til fogden i form av tørrfisk, og varene ble beslaglagt. En lignende aksjon hadde fogden i Lofoten satt i verk i sitt distrikt. Fogdenes framferd vakte naturligvis forbitrelse blant dem den rammet, og en rekke bønder i Folda fjerding sendte 03.07.1622 en «Supplicatz» til Kongen, med klage over Christen Jenssøn. De beskyldte ham også for å ha pålagt dem skatter og andre tyngsler som de ikke var pliktige til - og dessuten for ikke å gå fram på rett vis under innkrevingen av de lovbefalte skatter. Klagen ble behandlet på den herredag som ble holdt i Bergen samme år under forsete av kong Christian IV selv. Det resulterte i et «kongebrev», datert Bergenhus 29.07.1622. Her ble lensherren, Frantz Kaas, pålagt å undersøke saken «med yderste Flid» og sørge for at fogden, «om han ellers derudinden findes skyldig», skulle «tilbørligen ... stande til Rette».
    Saken ble nå brakt inn for lagmannen over Nordland og Finnmark, Jørgen Henrikssøn (Staur), som behandlet den på lagtinget i Steigen 03.10.1623. Her møtte Christen Jenssøn og 8 av de 12 som hadde underskrevet klagen. Fogden avviste klagemålene og bøndene måtte medgi at han hadde rett på enkelte punkter. De fant det således ikke urimelig at de - når han tre ganger i året holdt ting rundt om i fogderiet - til hvert tinghold bekostet en tønne «Thyds-øel» (tysk-øl) til hans underhold. Men de likte ikke at så meget «andet Selskab, saauelsom dieris eigen grander, Fougden i Ting Reigsen besøger» - og gjorde seg til gode med deres øl! Videre var det uriktig, når det i klagen var nevnt at fogden hadde krevd «jorde-schat» (eiendomsskatt) av dem, til tross for at de bare var leilendinger. Noen slik skatt hadde de ikke betalt, det var ikke kommet inn i klagen «meth dieris Vilge och Vidskab, mens den beschyldning at were en forseelse aff dennom, och allermest aff den som schreff for dennom». Når det gjaldt fogdens beslag av bøndenes mel, fikk de imidlertid medhold i lagmannens dom. Siden fogden her hadde gjort den feil å beslaglegge godset uten lovmål og dom, ble han pålagt «at egiengiffue for:ne Bondesønner och drenge dieris fisch meth hvis schade de derpaa haffuer liidt». Dommen fastsatte også hva fogden lovlig skulle kunne kreve i overvekt når skatter og avgifter ble betalt i fisk. Noe ekstra oppkrevingsgebyr - i form av såkalt skårfisk - skulle bøndene ikke ha plikt til å erlegge.
    Til herredagen i Bergen 1622 var det videre innbrakt klager fra befolkningen i Ofotens «finnefjorder», nemlig en «Supplicatz» av 6. juli fra finnene, dvs. samene, i Tysfjord og Eidefjord (Æfjord) og en av 7. juli fra finnene i Herjangen og Skjomen, med klager over fogd Christen Jenssøn og sorenskriveren i Salten, Peder Bundesen. For fogdens vedkommende gjaldt klagen bl. a. det forhold at han - åpenbart etter ordre - hadde sørget for utskrivning blant samene av 15 mann «till Knegter», dvs. til soldattjeneste, «och maate huer giffue 1 woxen Otterschind thill fougdenn, ellers maate de iche slippe». Denne saken ble etter Kongens befaling behandlet på lagtinget i Steigen 13.04.1624. Også her møtte Christen Jenssøn og hevdet at beskyldningen om oterskinnene var «hannom vrangeligen paasagt». Han hadde ganske riktig utskrevet 15 «Karle» som skulle ha meldt seg til tjeneste for lensherren på Bodøgård. De hadde imidlertid ikke møtt fram, men var «modtuilligen hiemme bleffuen», og ble derfor tilpliktet å bøte hver 1 rdl. etter loven, hvilket også fremgikk av fogdens siste sakefallsregnskap. Fogden fremla for øvrig et «Skudsmaall» som var avgitt på vårtinget på Barøy i Ofoten 03.04.1624 og hvor 12 av de samme finner som hadde fremmet klagen, hadde gitt erklæring vedkommende
  «for:ne Christen Jenssen, at emedelertid och aldt den stund hand haffuer verrit dieris fouget, haffuer hand dennom iche med nogen vpligt, eller nye vseduonlige paalegg besuergit, ey helder i andre maader wforretted emod lougen».
Etter dette og hva som for øvrig var opplyst, avsluttet lagmannen saken med den bemerkning at
  «daa haffuer mand wdj Rette indtet videre derudinden kund[et] forhørre eller foretagge».
Lagmannsavgjørelsen - betegnet «Findernis domb» - som nå oppbevares i Riksarkivet (blant saker fra Danske Kancelli, pk. Nordlandenes, klager 1622-24), ble av lensherren sendt til København. I Kanselliet slo de seg imidlertid ikke til ro med dette. Til tross for at man etter opplysningene i dommen synes å måtte gå ut fra at Christen Jenssøn benektet å ha mottatt de nevnte oterskinn, ble det ved kongebrev av 26.08.1624 til Frantz Kaas truffet den noe overraskende beslutning at han skulle sørge for at skinnene ble sendt «hid neder», dvs. til Kongen, og at fogden i stedet skulle refunderes de 15 rdl. som de uteblitte samer var ilagt i bot.

    Disse sakene må sees som ledd i et større og temmelig alvorlig sammenstøt mellom lensherren og fogdene i Nordlands len på den ene og den stedlige befolkning på den annen side. I begynnelsen av 1620-årene samlet folk seg på forskjellige steder i Nordland til motstand mot de stadig økende krav fra statsmakten og dens representanter. Blant annet sendte bøndene i 1623 to av sine egne - Jens Grøn og Jacob Lund - ned til København der de leverte nye klagemål. Klagene ga foranledning til en rekke, til dels meget skarpe, kongebrev i tiden 1623-26. Brevene inneholder strenge pålegg til lensherren om å påse at det ikke skjedde undersåttene noen urett fra embetsmennenes side. I det nevnte brev av 26.08.1624 sies det at
  «de Fogder, som haver taget Skaarfisk og Overvægt, skulle afsættes og gjengive de, som paaklager, hvad de ubilligen oppebaaret haver, og derforuden aftinge til os efter deres Formue».
Dette ble det nå ikke noe av, Frantz Kaas har vel holdt sin hånd over sine fogder. Hva Christen Jenssøn angikk, hadde han for øvrig selv innhentet skussmål fra almuen i flere av fogderiets distrikter. I Riksarkivet fins således et «Prouffes breff» som på vårtinget i mars/april 1624 for Tjeldsund og Ofoten fjerdinger var blitt avgitt av begge bondelensmenn og 10 lagrettemenn. De uttalte
  «enndregteligen ... at jmedenn och allt denn stundt forbe:te Christenn Jenssenn haffuer paa høybe:te Kong. Maytz. og Welbe:te hanns gode husbondtzs wegnne weredt woris och dette lenns fougedt, daa haffuer hanndt der wdindenn och midlerthiidt jndtill denne och dette wort breffs datou, forhanndlett och schichedt sig jmoedt os alle och huer, rige och fattige, som enn erlige och oprigtige och wellforsiunlige fougedt, medt ordt och gjerninger, paa thingh och steffne, saa och thill lou och retens beførdringh, sammeleedis wdj hanns indtegt och oppebørsell, haade aff høybe:te Kong. Maytz. paabødne schatter och alldt anndenn forschr. Salltenn lenns rettighedtz annamelse och oppebørsell, jndtedt wndertagedt i nogenn maade, saa wj alle och huer for sinn persoenn thaker hannom alldt ehre och gott for hanns christellige och gode omgenngellse saa wj icke medt rette wide eller kunnde forbe:te Christenn Jennssen anndet effter sige eller paathalle, endt dett som enn erligh dannemandt well sømmer och well aannstaar i alle maader».
    Det var jo en virkelig vakker attest og vi får håpe den var ærlig ment og avgitt uten påtrykk.
    Et par av de nevnte kongebrev viser for øvrig at man i Kanselliet nok også har næret en viss engstelse for at bøndene skulle gå for langt i sin «oppsetsighet» overfor fogdene.
    Striden mellom embetsmennene og bøndene satte sinnene i Nordland i bevegelse. Den samtidige kronikør, hr. Mauritz Madssøn Rasch, sogneprest i Rødøy, skriver i sine opptegnelser (1581- 1639):
    «Eodem anno [1624] var der to oprørerske Mennisker ved Navn Jens Grøn og Jacob Lund, som opsætte Almuen i Nordland imod velb. Frantz Kaas og hans Fogeder, hvilke dog blev stillet igjen, og Jens Grøn styrte sin Hals itu i den Aas ved Mjelde i Bodø Fjerding i Saltens Len.»

    I sogneprest Raschs annaler er fogd Christen Jenssøn også nevnt i forbindelse med at hans tjener i året 1626 «sprang ... ud for en Bakke paa Leganger i Gildeskaal Sogn og døde deraf».

    Fra tiden etter 1626 hører en ikke om noen klager på Christen Jenssøn og kjenner ikke mer til hans ernbetsvirksomhet.

    Spørsmålet om Christen Jenssøns opprinnelse, spesielt om han kan antas å ha vært norskfødt eller innvandret fra Danmark, har vært gjentstand for diskusjon.
    S. H. Finne-Grønn hadde i sin tid (NST bind IV side 250-51) antydet at han kunne være sønnesønn av den hr. Jens Christenssøn som var født ca. 1547, fra 1575 var lektor (lesemester) ved Bergen katedralskole, i 1603 ble sogneprest til Eid i Nordfjord og døde ca. 1610.
    K. Bloch skriver om dette (NST bind XXI side 280-81):
    "Selv om muligheten av at Christen Jenssøn var født i Norge vel fremdeles ikke tør utelukkes, må jeg anse det som mest sannsynlig at han var kommet opp fra Danmark. Nettopp på Christen Jenssøns tid - i det dansk-norske lensvesens sluttfase - stod fogdene i Norge på overgangen til å bli kongelige embetsmenn. I et «provsbrev» utstedt i 1624 på vårtinget for Tjeldsund og Ofoten fjerdinger (RA), betegnes således Christen Jenssøn som «Konng. Maytz. fougedt offuer Salltenns Lenn». Men om de enn hadde Kongen som sin øverste herre, var fogdene fremdeles - iallfall delvis - å betrakte som lensherrenes personlige fullmektiger. De var ansatt av lensherrene og i første rekke ansvarlige overfor dem. Lensherrene var regelmessig danske adelsmenn, og det var langt fra uvanlig at de tok danske menn med seg opp til Norge og satte dem til fogder i sine len. Undertiden var det personer som de fra tidligere hadde i sin tjeneste og som de hadde tillit til. Christen Jenssøn er utvilsomt blitt utnevnt av den danske adelsmann Frantz Kaas, som 24. juni 1618 ble lensherre over Nordlandene. Usannsynlig er det derfor ikke at Christen Jenssøn er kommet opp til Nordland i følge med Kaas. Denne skrev seg til Gjerdrup (Gerdrup) og Skovsgaard, sistnevnte eiendom er en herregård i Tapdrup sogn i Nørrejylland, øst for Viborg og ikke så langt fra Hindsted herred, der den store og ganske fremtredende «slekten Bloch fra Arden» hadde sin hjemstavn og hvor en rekke av dens medlemmer var herredsfogder fra første halvdel av det 16. årh. Slekten som var utgått fra storbondestanden, kan spores tilbake til det 15. årh. I Danmark forekommer for øvrig slektsnavnet Bloch så tidlig som i det 13. årh., i Nørrejylland fra første halvdel av 1300-tallet.
    Postmester C. Klitgaard, den kjente gransker av nørrejydsk genealogi, ga i sin tid overfor meg uttrykk for den formodning at navnet opprinnelig kan ha vært brukt som et tilnavn til «en stærk, fastbygget Person af mindre Højde». En slik person kalles på jydsk «en lille fast Blok», smlgn. ordet blokk som betegnelse for et stykke tre, en huggeblokk, en amboltblokk o.l. I betraktning av at de fleste danske slekter av navnet Bloch må antas å være utsprunget av bondestand, antydet Klitgaard at det muligens kan tenkes at slektsnavnet har sammenheng med ordet «Blok-ager», hvilket på dansk betyr «et kort stykke jord» eller «et kort stykke ager». Aage Brask sier i sin bok om «Niels Bloch i Rold og hans nærmeste Slægt» (Khvn. 1947, s. 11): «Navnet hidrører antagelig oprindelig fra Betegnelsen Blok for et Markstykke, en kort Ager».
    Som nevnt kan det ikke sees at Christen Jenssøn i samtidige dokumenter noen gang er blitt omtalt under navnet Bloch, eller at han selv har brukt det. Fogdens eneste sønn, Jens, ble i 1645 - 20 år gl. - immatrikulert ved København universitet under navnet Janus Christierni Blochius. Likeledes ble navnet Bloch brukt av begge fogdens døtre, Anna og Sophia. Av fogderegnskapene for Tromsø for 1688 og 1689 (i RA) fremgår at fogd Lauritz Hanssøn Løfberg ble ilignet konsumsjonsskatt for sin hustru, Anna Christensdatter Bloch, og i liktalen over fogden i Salten, Michel Olufssøn Storm, opplyses at han i 1649 ble gift med Sophia Christensdatter Bloch. Slektsnavnet kan naturligvis tenkes hentet fra morens ætt, men den omstendighet at alle fogdens tre barn brukte navnet synes likevel å gi grunn til å anse det som vel så sannsynlig at det var hans slektsnavn de nyttet. Iallfall helt fram til slutten av det 17. årh. fins tallrike eksempler på at personer som tiIhørte familier med slektsnavn, bare unntaksvis gjorde bruk av det - og gjennomgående nøyde seg med patronymikon. I en artikkel i N. S. T. b. IX s. 169 nevner Henning Sollied «den økede selvfølelse hos de uadelige embedsmenn og velstående handelsborgere, som fulgte med den politiske maktforskyvning i 1660». Som et utslag av denne selvfølelse ser Sollied - formodentlig med rette - den tendens til å anta faste slektsnavn som er så merkbar i dette tidsrom. Slike navn forekom riktignok også tidligere, men det var «forholdsvis få som benyttet dem i det daglige - de var gjerne forbeholdt mere høytidelige anledninger».
    I denne forbindelse kan nevnes at Christen Jenssøns sønn, som altså innskrev seg ved universitetet under slektsnavnet, jevnlig bare ble kalt Jens Christenssøn. Riktignok synes han selv konsekvent å ha brukt slektsnavnet, iallfall fra 1670-årene (jeg har ikke funnet hans signatur fra noe tidligere år enn 1676). Karakteristisk for den usikkerhet som preger hans egen navnebruk er imidlertid de «selvangivelser» han innga i anledning av de ekstraskatter («familie-landhjelpen» og konsumsjons- og folkeskatten) som den pengehungrende statsmakt utskrev i 1670-80 årene. De fins som vedlegg til Nordlandenes amtsregnskaper (i RA). I årene 1676-78 oppfører han seg selv som «Pastor Her Jens Christensøn» og en hjemmeværende voksen sønn som «Hans Jensøn» (og han bruker farens segl, fra 1627, med omskriften Chresten Jenson). Men han undertegner samtidig oppgavene med navnet Jens Christensøn Blok. Fra og med 1681 bruker han formen Block, men i oppgaven for dette år oppfører han ikke desto mindre sin yngste sønn som «Moens Jenssøn Blok» og året etter de to hjemmeværende sønner bare som «Her Jens Jenss:» og «Moegens Jenss:». Også liktalen over hr. Jens Christenssøns svigersønn, hr. Niels Olufssøn Bye til Dverberg (sannsynligvis forfattet av res. kap. til Andenes, hr. Anders Michelssøn Nymann), viser tydelig den varierende og noe usikre navnebruk. Hr. Niels' enke betegnes som «Hr. Jens Christenssøns Eeniste kjære dotter ... Birgitthe Jensd: Blok»; samtidig omtales hennes far også som «Hr. Jens Christenss: Block». Av hr. Jens' sønner lot den eldste, mag. Christen Jenssøn Block, seg immatrikulere (1674) under det latiniserte patronymikon Christiernus Joannis. Da han samme år fikk «kommunitetet» (fritt opphold på «Regensen» m. v.) ble han innført som Christiernus Johannis Hammerøensis (etter sitt fødested). Og under dette navn ble han innført i universitetsmatrikkelen så vel da han i 1675 tok examen philosophicum som da han året etter ble kreert til baccalaureus philosophiae. Men i sitt trykte disputasinnlegg for denne laveste akademiske grad, kaller han seg Christianus Jani Blochius, og da han i 1685 utga en oversettelse av en engelsk bok og i 1686 søkte Selbu sognekall, brukte han navnet Christen Jenssøn Bloch. Den yngre broren, hr. Jens Jenssøn Bloch, ble i 1671 immatrikulert som Janus lani Blochius og nyttet alltid senere slektsnavnet, likesom de øvrige søsken. Av disse ble ikke desto mindre den yngste, lensmann Mogens Jenssøn Block, i folketellingen for Hadsel 1701 innført som Mons Jenssøn (med sønnen Jens Monssøn), samtidig som broren, hr. Jens, er oppført under slektsnavnet." 1