Biografi - Biography

Levde 1655.
Død omkring 1700 i Trondheim (ST).

Anders slekt var fra Trøndelag. han var den første som kom nordover. Anders lå som uteliggerborger i Moursund på Skjervøy og selv om han bare bodde her nord i et par måneder i året, tok han Moursund til slektsnavn. Han var gift med Marith Andersdatter.

Han ble etterfulgt av sønn og sønnesønn i borgerleiet Moursund hvor familien satt i tre kvart hundre år. Handelsstedet Moursund gikk i 1750 over til hans Petter Gjævers som var inngiftet i familien.

I en artikkel om «Moursund-folk i Trondheim» i Håløygminne, har Halvdan Koht omtalt Anders og hans brødre:
    «I tillegg til det innhaldsrike og interessante stykket om «Moursund-folket i Berg og Torsken» av Arthur Brox i hefte 2-4 av Håløygminne 1955, kan det kanskje ha interesse å gi nokre opplysningar om Moursund-folk som frå same tida slo seg ned i Trondheim. Eg må straks seia frå at eg har ikkje gjort nokoslag systematisk ettergransking etter desse Moursund-folka; eg bygger berre på nokre lause notat som eg har gjort: kyrkebøker og stiftsprotokollar som eg studerte for andre formål.
    Arthur Brox børjar si ættehistorie med presten Peder Nielsen Moursund i Mefjord, som vart student frå Bergen i 1662, var residerande kapellan seinast frå 1680 og døydde i 1691. «Foreldra og fødestaden hans har ein ikkje greie på», seier Brox. Men det er vel ikkje for vågelig å gå ut ifrå at han var komen ifrå Moursund i Skjervøy prestegjeld. Og da blir det rimelig at det var bror hans, den Axel Nielsen frå Moursund som vi finn nemnt der i folketeljinga 1702, og som da var 68 år gamal. Om han heiter det elles i folketeljinga:
    «Postbonde, tilstanden ringe med næring af søen».
Han hadde fire søner, Niels, 27 år, Anders 15 år, Tomas 13 år, og Ole, 8 år. Om denne yngste sonen blir det lagt attåt: «i Trondhiem». Og det vil da seia at han var hos skyldfolka sine i Trondheim. For der finn vi ein mann som truleg var bror til presten Peder Nielsen, han òg:
    Denne mannen var Anders Nielsen Moursund, som det var haldi skifte etter 17. novbr. 1700. Alle dei tre Niels-sønene frå Moursund var såleis på nokolunde same alderen, så det gjer det sers rimelig å ta dem for brør.»

Utdrag av skifteprotokoll nr. 5 for Trondheim er gjengitt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift i 1972:
«Skifte åpnet 17.11.1700, avdødes navn: Anders Nielsen Moursund.
Enke: Maritte Andersdatter.
Barn: Anders myndig og gift, Niels 23, Ingeborg gift med Hans Joensen Kihl,
         Gundele 29 og Margrethe 15 år.
Sølv 86 Rd. (merket FAS, NNS, ANS), kramgods, leiet Moursund i Troms 47 Rd., jekt 240 Rd.,
ialt 572 Rd., ingen gjeld.»

Av skifteprotokollen fremgår det altså at Anders etterlot seg enka Maritte Andersdotter og dertil to sønner og tre døtre. Etter skikken den gang ble sønnene nevnt først, her angis barna etter deres alder:
Ingeborg, alder ikke oppgitt, gift med Hans Jonsen Kiil.
Gundel, 29 år.
Anders, «myndig og gift, omtr. 25 år».
Niels, «omtr. 23 år».
Margrete, 15 år.

Deres eldste sønn Anders, som døde ca. 1738, var nordlandshandler og gift med Vivicke Nilsdatter Røst (1677-1771).
    Anders og Vivickes eldste sønn, Anders Andersen Moursund (1703-1760) som også var nordlandshandler, var gift med Birgithe Hansdatter Røst.
    Deres tredje sønn var Hans Andreas Moursund (1738-1802), proprietær på Bentsjord, jekteskipper og sagbruker. Han var gift med I. Maren Margrethe Reener (født 1739), II. Elisabeth Wasmuth (født 1749) og III. Judith Catrine Wahl (født 1751).

Sønnene Anders og Niels omtales som borgere til Trondheim med leie på Moursund ved vårtinget i 1729:
    «Anno = 1729 d. = 25 Aprilis holdis paa gaarden Elvevold vaarting med samtlige Scherføe og Helgøe tingsteds Almuer, hvor da Retten blev administreret af Kongl: May'ts: foget Edle Andreas Tønder, Sorenskrifvren Asmus Rosenfeldt, samt til Retts bethienning Nemlig ...
    1. ? for Aar 1724 udi dend 6te art: af antegnelserne sees og forlanges attest paa de Borgere, strandsiddere og andre som her i dette aar, sig om Sommeren haver opholdet, da er derom dette vort svar, at udi Scherføe tingsted Seglet da her paa landet Anders Andersen Riist, og hans Broder Niels Andersen. Begge borgere til thrundhiem, og haver sit felles leie paa Moursund udi Scherføe tingsted; Stephen tommesen og borger til trundhiem og haver sit leie paa Reinsvold udi Helgøe tingsted, Disse kommer her til landet om vaaren ved Pintzetider, og afreiser igien om Edismistider, men hvad deris famier er angaaende, da ere de os ganschee udvidende, Hvad sig strandsiddere eller andre som schulle bruge nogen Borgelig Næring, da vidis ingen her i disse 2de tingstæder at have verret om Sommeren.
    2. ? Efter Antegnelsernes 5te post for Aar ? 1724, vidis ei flerre af Kongens tilhørende Jorder ditto aar at verre bortbøxlede End ½ vogs leie kaldet Dybvigen udi Scherføe tingsted beliggende, som torben Sørens: gamst da hafte tilbøxlet sig; Mens udi aar ? 1725 er her i disse 2de tingstæder ingen af Kongens Jorder vordet bortbøxlet;
    3. ? Efter Antegnelsernis 12 post for aar 1724, som dertil besvares, at udi ditto aar og udi bemelte 2de tingstæder iche var faldet noget forbrudt oddelsgoeds.
    4. ? Efter de Exstraherede poster for aar 1720, og udi dend 3die post: 3die art: formeldende, hvor om voris svar er dette: 1: at i ditto aar seiglet her paa landet, Anders Andersen Riist, og hans broder Niels Anders: begge borgere til thrundhiem med deris sammenhavende Jegt, laa deris leie beligende paa Moursund udi Scherføe tingsted.
    Stephen tommes: og Borger til trundhiem og haver sit leie her paa Reinsvold udi Helgøe tingsted, førende og En liden Jegt som hand sielv Eier. disse kommer her om vaaren, og afsigler igien her fra landet om høsten. 2det, Strandsiddere eller andre som skulle bruge nogen Borgelig Næring, da vidis ingen saadanne her udi ditto aar at have verret om sommeren. 3; Indbyggernes Jegtefar angaaende, derom gives denne beretning, at ingen af dennem, som haver Jegter her i landet bruger dem til deris Nytte, mens allene til Bøgdefar for samtlige almuens bæste, paa det Indbygerne iche, schal lide Mangel for lefnes ophold og var da udi ditto aar Efter scherfne schipere, Nemlig: udi Scherføe tingsted Nu Sal: Niels Erichs: boende paa Eide, Rasmus Clemmes: paa Rotsuns, hvilche holdt hver en bøgdefars Jegt for Scherføe tingsteds Almue. Udi Helgøe tingstæd var det aar schippere disse, Nemlig Jeremias Elias: paa Qvitnes, Morten Sørens: Bachebye, hans hans: paa Elvevold, Jan Vormhuus paa Rødgammen og Knud Olsen paa Tromsen, hvilche samtlige 5 schippere holdt hver En bøydefars Jegt for Helgøe tingsteds Almue. Videre forklaring om samme postes indhold vidis iche at kand meddeles.
    er og 1 Jegt til Bøydefar.
    ....
    9. ? Efter dend 7de art: besvares at aar 1727: var her udi dette tingsted fra trundhiem hid seilet Anders Anders: Rist og hans Broder Niels Anders: begge borgere til trundhiem, paa deris fellis leie kaldet Moursund, og hidkom ved Pintzetiid og Egidie tiid Reiste her fra igien, med deris Jegt. Strandsidere eller andre som bruger borgelig Nerring, var iche her om sommeren. hvad bøydefar Ere angaaende, da holdt det aar Rasmus Clemesen udi Rotsund, og Søren Jørgens: paa lille follisøen, som hver holdt En Jegt det aar 1727 for bøydefars Jegt for dette tingsteds Almue. Iligemaade Johan Bicher Borger til Bergen og boer her i tingstædet, hold»

Bortsett fra gårdene ytterst på den østre siden fra Stornes til Tømmernes, var hele Balsfjorden prorietærgods. Bøndene, såvel rydningsmenn som senere brukere, satt på sine gårder som leilendinger (bygselsmenn). Selv eide de alltid husene. Bygselen eller bruksretten gjaldt for bygselmannens og hans enkes levetid. Ved bygselbrevets opprettelse ble det betalt en «innfestningssum» på 25 til 50 spesiedaler, alt efter eiendommens beskaffenhet, deretter 1 spesiedaler eller noe mer i årlig avgift (landsskyld). Alle skatter og avgifter ble lagt på bygselmannen. Av skogen fikk han kun hugge til brendsel på gården, med mindre han fikk «tiendeseddel» hos proprietæren, slik at han kunne hugge og drive ut til salg ett bestemt antall favner ved mot en viss «tiende» av hver favn.

Kong Fredrik III pantsatte i sin tid hele Helgeland, Salten, Vesterålen samt Senjen fogderi til Joacim Irgens for 100.000 riksdaler. Irgens enke, Cornelia Bikker, overdro 01.10.1677 godset til sin svoger, baron Jacob de Pettersen, for mer en 80.000 gylden, som han fra tid til annen hadde lånt ut.

Godset i Helgeland ble først administrert med avgift og forpaktning av Jørgen Sverdrup, fra 1712 av hans enke frem til 01.08.1751. Godset i Tromsø ble i samme tid administrert av stiftsskriver Michael Hviid til Mjølnes. Jacob de Pettersens arvinger i Holland solgte i 1751 godset til Johan Chr. Hviid i Trondheim for 20.000 caroli gylden hollandsk courant. Hviid skulle overta godset fra 01.08.1751. Han kjøpte utløsningsretten av staten for 1.505 riksdaler og almenningene i Tromsø fogderi for 200 riksdaler i 1760. I 1764 solgte Johan Chr. Hviid godset i Tromsø fogderi for 6.000 riksdaler til Johan Hysing (skjøte datert Vevelstad 02.01.1764). I 1770 kjøpte kammerråd og fogde i Salten, Ahlert Hysing, godset ved auksjon i sin bror Johans dødsbo for 6.600 riksdaler (skjøte 29.07.1771).

Ahlert Hysing solgte 07.01.1772 godset for 7.000 riksdaler dansk courant til sin svoger Andreas Røst «udi omstendigheter kommen ved fatal handel til hans opreisning». Andreas Røst solgte ved kontrakt 11.06.1777 den søndre halvdel av godset til regimentsfeltskjær Georg Wasmuth. Røsts arvinger solgte i 1781 også den nordre halvdel til Wasmuth med overtagelse fra 01.01.1782.

Ved kontrakt datert Bensjorden 10.06.1783 ble Georg Wasmuth, Hans Andreas Moursund (Anders Nilsens sønnesønn) og Johan Hysing på faren Ahlert Hysings vegne, enige om at hele godset skulle deles mellom dem. Godset utgjorde 139 voger, 2 bismerpund og 12 mark og kjøpesummen ble satt til 8.600 riksdaler. Hans Andreas fikk Hillesø og Tromsø sogn som utgjorde 46 voger, 1 bismerpund og 12 mark for 2.859 riksdaler 4 mark 14 skilling. Overenskomsten gjaldt fra 1784 og ble inngått for å unngå en prosess. Ved auksjon i Hans Andreas dødsbo i 1804 kjøpte major og kjøpmann Christian Ameln i Bergen hans gods for 10.050 riksdaler dansk courant og han solgte det i 1805 til Andreas Røst Moursund, sønnen til Hans Andreas. 1

    Maursundet er en fortsettelse av Rotsundet i nordøst og er 12 km. langt. Her ligger Kågen, og det meste av denne øya består av fjell. Mellom Maursundtind, 1098 m.o.h., og Storsandtind, 1091 m.o.h., ligger Blaisen med fall mot øst, og lenger nord står den ruvende Store Kagtind, 1163 m.o.h. Enessundet og Skatørsundet ligger mellom Kågen og Skjervøya. Ved Maursundet ligger det gamle handelsstedet Maursund og på spissen av Kågen lengst ute er Skagnes. Ut mot Kjølmangen er det tre gårder: Sandnes, Steinbakken og Kågnes.
    Maursund ble i 1610 skrevet Moersund, i 1614 Morsund, og ved skyldsettingen i 1723 Moursund. Gården har fått sitt navn etter sundet. Fastlandet går under navnet Maurneshalvøya og den ytterste spissen av denne er kalt Maurnes. Rygh sammenligner dette navnet med Mauranger i Kvinnherred og han bemerker om det at første ledd «maur» vel har sammenheng med adjektivet møyrr, mør, i dialekt «maurast», å skjørne. Men han ser heller ikke bort fra ordet «mauren», som betyr spø, morken, og som er brukt i Ryfylke om det indre av råtne nåletre. Maursund skulle da forklares som sundet der det på stranden finnes morken, halvråtten ved eller skog. Det er vel lite sannsynlig at det noensinne har vært nåleskog her, tilføyer Rygh, og gir opp sin tolking av navnet. Men det er ihvertfall beviselig at etter en lyngbrann på Maurneshalvøya ble det gravd frem både røtter og nedfall.
    Maursund er kjent som bebodd sted fra 1610. De første oppsitterne som er nevnt i skattelistene for 1610-14 var hr. Gregersen, Nils Claussen, Anders Olsen, Nils Jensen og tre menn som er oppført bare med fornavn, Kolbjørn, Gudmund og Jacob. I listen over de som betalte landvare i 1621-22 finner man igjen tre av disse beboerne, nemlig Peder Gregersen, Nils Claussen og Nils Jensen. Dertil hadde en ny mann kommet hit, Thyge Nilsen. Men også presten på Skjervøya, hr. Jacob, hadde fått tak i litt jord, ihvertfall nok til at han måtte svare denne skatten herfra. Derimot betalte bare to gårdmenn ledingen i 1623, Peder Gregersen og Thyge Nilsen, sistnevnte betalte også skatt som skipper. Jordeboken for 1626 oppgir også bare disse to gårdmenn.
    Men gården ble tredelt senere, slik manntallet for 1666 viser: Jon Nilsen 37 år, Oluf Ellingsen 24 år og enken Birgitte, alle hadde jord til 1 punds leie. I huset hos Jon bodde en knekt som het Mogens og var 28 år, og Oluf hadde en sønn som også het Oluf, 24 år gammel. Om buskapen på gårdene opplyser matrikkelen for 1667: Enken Birgitte 2 kyr og 4 sauer, Oluf og Jon ei ku og 3 sauer hver. Samme året hadde en ny mann kommet hit, Fredrik Fredriksen, og han hadde 3 kyr og 9 sauer. Han hadde tatt i bruk den parten som før hadde ligget ubrukt og var på 1 pund, for hele Maursund var det 1 våg 1 pund, som svarte til 4 pund leie.
    Slik skulle forholdene ikke bli så svært lenge, i 1694 er igjen Maursund tredelt og oppsitterne var Axel Nielsen, enken Margrete og Lars Larsen. Axel Nielsen, som var postbonde, hadde halve gården på 2 pund. I 1702 oppgis hans alder til 68 år. Han var født i Trondhjem og hadde fire sønner: Nils 27 år, Anders 15 år, Thomes 13 år og Ole 8 år.

    Skattemanntallet fra 1690 inneholder en fortegnelse over handlende i Tromsø fogderi og hva de betalte i skatt. Uteliggerborgerne betalte skatt på sine hjemsteder, dvs. i den by hvor de hadde sitt borgerskap. De kom nordover ved pinsetid og reiste sørover igjen om høsten før det ble for mørkt og seilte stykkevis så lenge dagslyset varte, for så å ligge natten over i et av de mange borgerleiene langs kysten.
    I Skjervøy oppgir skattemanntallet fire handelsmenn: Christen Michelsen Hegelund på Skjervøya, i skatt betalte han 2 riksdaler, Nils Erichsen på Follesø, 1 rdl. i skatt, Oluf Sørensen i Strømfjorden, 1 rdl. i skatt, og Niels Nielsen på Vorterø og Store Follesø, også 1 rdl. i skatt. Nils Erichsen drev handel på Eidet og på Skjervøy i tidsrummet 1666 til 1724. Han handlet neppe på begge steder samtidig, folketellingen for 1702 oppgir Store Follesø som hans bosted, han var også postbonde der.
    Clement Oderup på Havnnes hadde Bergens borgerskap utstedt 15.08.1661, var også lensmann i Skjervøy tinglag 1665-1693, men finnes ikke i skattemanntallet for 1690. Som lensmann var han skattefri på sin gård, det var vel slik at han også slapp å betale handelsskatten.

    Niels Nielsen som handlet på Vorterø var bror til Trondhjemsborgeren Anders Nielsen. Han brukte vel sin brors handelsrett eller borgerskap og var nærmest å regnes som uteligger. Han døde på Vorterø i 1691 og enken flyttet til Grundfjord. De hadde fire sønner.
    Skifteprotokollen gir opplysninger om hans bo, som viste en formue på 82 rdl. 1 ort og 2 skilling. Bygningen han eide var en liten stue med fordør (gang), og inventaret besto av bord og benker. Taksten var 5 rdl. Videre var det et stabbur, verdsatt til 2 rdl., en gammel løe for 1 rdl., men fjøs var det ikke på gården, så her var det bare en jordgamme til husdyrene. Buskapen besto av 3 melkekyr, verdsatt til vel 10 rdl, en kvige på 3 år til 3 rdl., en årsgammel kvige og en oksekalv, 7 geiter, 5 sauer og 2 værer. Av sølvsaker fantes et beger, 7 lodd, og et lignende mindre, 5 lodd, to skjeer og et lite brennevinsstøp, tilsammen 7½ lodd, og 3 skjeer, 6 lodd. Verdien på sølvsaker var 12 rdl. 4 ort og 8 skilling. Annet inventar: En messing lysestake, en lysestake av malm, to kister, den ene med lås, noen tønner, daller og bøtter, boller og skåler, alt av tre. Videre regnes opp en ny jerngryte, to skjeringer, to gamle ljåer og en bedre. Av sjøredskaper oppgis en seksringsbåt til 2 rdl., et halvslitt ottringsseil, vel 2 rdl., og et dybsagn. Forretningens oppgjør var lett ordnet. Niels Nielsen var ingen mann skyldig og han hadde heller intet til gode av andre, unntatt oppgjøret for siste forsendelse av fisk: Levert fisk i Bergen 30 våger tørrfisk, 15 rdl. Han hadde ikke blitt en rik mann på sin handel.
    En Broch drev også handel, det kommer klart frem av oppgjøret av Barbra Reiersdatters dødsbo i 1746. Enkemannen het Lars Svendsen og de bodde på gården Lervåg i Oksfjord. I skifteprotokollen står det bl. a.: «Enkemannen tilsto gjeld 32 rdl. 3 ort 3 skill. til Sr. Brochs». Han kunne dekke gjelden hvis alt han eide ble solgt på auksjon, for boet ble oppgjort med 58 rdl. 1 ort og 3 skilling.
    Det er mulig at Niels Nielsen var samme mann som andre steder kalles Broch. Likeså er det mulig at Niels Erichsens fulle navn var Niels Erichsen Lorch. Man kan i så fall anta at han var sønn til Erich Lorch som i 1690-årene ledet et hvalkompani for stordrift av hvalfangst. Kompaniet hadde et stort kokeri på Nipøen ved Finnkroken og vinterstasjon på Jegervann. Det hele ble fiasko og ga store pengetap for kompaniet. Erich Lorch ble senere amtmann i Finnmark.

De handelsberettigede i Nordlandene kan inndeles i 4 grupper eller klasser:
    1. De fastboende handelsmenn, de fleste av dem ble med tiden også gjestgivere. De hadde rettigheter som handlende innen landets grenser, altså ikke til å skipe varer direkte til eller fra utlandet. Deres lengste handelsferd var til Bergen.
    2. Kjøpmenn som var eiere av de gamle borgerleier og var borgere av Bergen eller Trondhjem by. De nevnes i eldre skrifter som «Bergens borger» eller «Trondhjems borger». Det vil si at de hadde sitt handelsborgerskap i en av disse byene og handlet på borgerleiene. I eldre tider oppholdt de seg her bare om sommeren, senere ble de fastboende i borgerleiene.
    3. Uteliggerne eller uteliggerborgere i Nordlandene, ble i lovboken kalt «Tremånedersborgere», fordi de oppholdt seg her om sommeren i tre måneder for å kjøpe fisk og drive byttehandel. De hadde sitt tilhold ombord i sine skuter.
    4. Kremmere, som hadde kongelig bevilling til handel på et bestemt sted i Nordlandene om sommeren.

    Dette var de handlende menns offisielle betegnelse, den stedlige befolkning brukte andre. Nokså almindelig ble de kalt «nessekonger», som f. eks. «Skjervøykongen», eller de ble kalt «bisser» eller «knaber». Benevnelsen knabe er brukt i justisprotokollen. Den skriver seg fra 1720 og det heter: «I Skjærvø er ingen strandsitterknaber, uten Anders Andersen, Trondhjems borger på borgerleiet Moursund, betaler i Trondhjem som hans rette borgerleie». Han var altså en uteliggerborger her. (Justisprotokoll I, fol, 158). I 1724 nevnes Tarat Andreas Giæver på Moursund.
    Uteliggerborgerne var omrekende folk som ble kalt både det ene og andre. De var sønner av bykjøpmenn og i mange tilfelle hadde de skeiet ut på en eller annen måte, slik at foreldrene for sin stands skyld ikke kunne ha dem gående i byens handelshus eller i sitt hjem. Fine herrer ville de gjerne være, men forholdene var gjennomsiktige. Alle borgere eller kjøpmenn kjente hver eneste slekt og familie innen borgerklassen, og de ble ikke sett på som noe annet enn løsgjengere. Løsgjenger betydde da at de ikke hadde fast ansettelse, ikke å forveksle med vår tids uttrykk som betegner en arbeidssky person, nærmest en lasaron, som løsgjenger. I Tromsø fogderis justisprotokoll I omtales en rettssak på tinget i Skjervøy i 1724. Saksøkt var Niels Erichsen Skjervøen. Han hadde festet to tjenestesvenner, Erik Iversen og Johannes Kven, som før hadde festet seg for å tjene Holger Danefær og Anders Axelsen, begge «Trondhjems løsgjengere».
    Også Bernt Lie bruker denne benevnelsen om «mindreverdige» handelsfolk i romanen «Nye krefter»: «Det var alt fastslått som forklaringen imellem løsgjengere på klubben om formiddagen om billiarden --». Og videre: «Men denslags fantasispind fik være forbeholdt løsgjengerne og damene. Mellom sindige borgere, byfoged» osv. Det kan også vises til Thomas von Westens refselsesbrev til res. kap. i Skjervøy med «nogle anmerkninger om finnenes forskrekkelige brendevinsdrikk og om den nederdregtige gevinst nogle landstrygere av kremmere dermed søge lige for alterets åsyn på sabatten --». Von Westen var i skrift og tale nokså krass, så det kan med rette sies at også han myntet sine ord på løsgjengerne, men det var selvsagt nødvendig for ham å benytte et simplere navn på dem.
    Uteliggerborgerne sto i et særlig godt forhold til fiskerne. Til den fastboende kjøpmann sto fiskeren i gjeld og måtte alltid avbetale litt på den når han leverte fisk. Men med uteliggerborgerne hadde de intet utestående, så de fikk byttevarer for hele fiskepartiet de leverte. Uteliggerne utnyttet dette forhold på beste måte og gjorde en god handel. Blom skildrer det slik:
    «Fiskeren har en uimotståelig drift til at handle med Tremånederskremmeren og betaler ham gjerne mer enn den faste handlende for at undgå den ham forhadte likviditet. Således forsikredes det mig av pålidelige folk, at når en pregel brendevin hos den faste handelsmand kunde fåes for fem stykker torsk uten lever og rogn, fikk den omvankende kremmer villig fem torsk med lever og rogn derfor, hvilket er nesten den dobbelte betaling».
    Uteliggerborgerne hadde således ingen vanskeligheter med å skaffe seg fisk og seilte sørover om høsten med fullastet skute etter særdeles fordelaktig handel. Fiskeren derimot hadde ikke bedret sitt økonomiske forhold til den faste kjøpmann i fiskerienes gode tider, og da nødens dager kom, måtte han krype for sin stedlige kjøpmann for å be om ny kreditt. Fisken han da leverte ble tatt som avdrag på eldre gjeld og han fikk nødvendige varer på ny kreditt. Det ble på denne måte et spent forhold mellom fiskerne og den fastboende handelsmann, og fiskeren opparbeidet seg både gjeld og hat til ham. Dette førte til mange grove «sagn» som fortelles om handelsmennene på kysten.
    Andre konkurrenter innfant seg også her nord for å fylle sine skuter med fisk og fiskeprodukter. Det var skippere fra handelshusene, særlig i Trondhjem, som med en fullmektig ombord kjøpte opp fisk på hver øy, i hver vik, hvor de kunne komme til. De hadde ikke noen lovlig rett til å drive slik handel, men når de ble knepet av lovens hånd, skyldte de på at de var ute for å kreve gjeld. Disse handelsfullmektigene var kjent også i Skjervøy og ble her kalt «mønsterskarver» - en betegnelse som enkelte har ment var opphavet til navnet Skjervøy, fordi de hadde ett av sine store tilholdssteder her, hvor de også rasket til seg finnehandelen, både norsk og svensk sådan.
    Den stedlige kjøpmann var selvfølgelig avhengig av at fiskerne handlet med ham. Jo mer fisk og andre varer kjøpmannen fikk, dess bedre ble hans forretning og økonomi til å yte sine kunder nødvendig utrustning og nødvendige varer på kortsiktig kreditt. Og jo større ladninger den stedlige kjøpmann kunne føre til Bergen, dess mer steg hans tillit hos de rike handelshus der. Derved fikk han bedre betingelser og betrodd kreditt i Bergen. I stedet for støtte den faste kjøpmann og få full støtte igjen av ham, førte fiskernes opptreden imidlertid til at kjøpmennenes økonomiske tilstand sviktet. Det gikk igjen ut over befolkningens økonomi og hele samfunnet gikk utfor bakke. Blom skrev i 1827 at det i den tiden var få formuende kjøpmenn i Nordlandene. 2