Biografi - Biography

Levde 1600 på Halvorsrud, Urskog (AK).
Død omkring 1633 på Mørdre Østre, Udenes, Nes (AK).

    O Rygh skriver om Halvorsrud i «Norske Gaardnavne»:
Gård nr. 13. Halvardsrud, skrives Haluardzrud (RB s. 453) og (NRJ I 3), Haldtuorßrudt (Stub s. 106b), Haluorsrudt i 1578, Halduordtzrudt 01.01.1594, Halduordzrud i 1617, Halduorsrud i 1666 og Halvorsrud i 1723.
    «Hallvarðsruð», af Mandsnavnet Halvard (Hallvarðr). Genitivform paa s af dette Navn findes allerede 1289 (DN II 26).

    Amund Halvorsrud i Aurskog nevnes første gang i 1600, da han skattet for en fullgård med 60 skilling.

    Amund var skysskaffer i 1604, og i mai 1610 var han blant de tolv bøndene i Aurskog som forseglet fullmakten for representantene ved prins Christians hylling.

    Eyvind Lillevold har fremsatt en hypotese om at Biørn Halvorsrud fra 1593 var sønn til Hallvord Halvorsrud, som var kirkeverge i 1575, og sønnesønn til Biørn Halvorsrud som er nevnt i gjengjerden for 1514. Ettersom hele bondegodset var i oppsitternes eie, er en slik slektsrekke i tre ledd nokså sannsynlig. I så fall har trolig den yngste Biørn Halvorsrud avgått ved døden kort tid etter 1593 i relativt ung alder, ettersom den antatte faren (eller vel så gjerne svigerfaren!) hadde et betydelig verv så sent som i 1575.

    22.05.1610 var «Amunndt Halffuorsrudt» blant de tolv bøndene fra Aurskog som på Hogstad tingstue forseglet fullmakten til representantene ved prins Christians hylling.
    Ifølge Eyvind Lillevolds gårdshistorie for Aurskog og Blaker var Amund sønn til den forrige brukeren Biørn, som satt på Halvorsrud i 1593. Amunds segl hadde imidlertid initialene «A O», og han kan derfor følgelig ikke være sønn til Biørn Halvorsrud.
    Han må i stedet ha kommet til Halvorsrud ved ekteskap, enten med Biørn Halvorsruds enke eller med hans datter. Det mest sannsynlige er at han kom i ekteskap med enken, og at de omkring 1599 fikk sønnen Biørn, som ble oppkalt etter hennes avdøde mann. Alternativet kan imidlertid ikke utelukkes, at Amund i midten av 1590-årene ble gift med en datter til Biørn.
    Da Amunds hustru døde omkring 1615 og han selv flyttet til Østre Mørdre på Nes, ble Halvorsrud overtatt av Gudmund Rud. Gudmund hadde seglinitialene «G B», og var uten tvil sønn til Bjørn Halvorsrud. Han flyttet ikke selv til gården, men lot Amunds datter Berte og hennes ektemann Engebret Gudmundsen (som neppe var hans sønn) overta som leilendinger. Det ble imidlertid Gudmunds egen sønn Hans, som overtok Halvorsrud omkring 1645, da Engebret og Berte flyttet til Nordre Berger i samme sogn.
    Gudmund var trolig Biørn Halvorsruds eneste sønn. Bondegodset i Halvorsrud var etter alt å dømme Biørns egen odelsjord, og Gudmunds rett til dette gikk foran barn fra Biørns enke i et eventuelt annet ekteskap. Dersom det likevel var slik at Amunds hustru var datter til Biørn, ville også Gudmund ha retten til gården, mens hun var sikret en søsterpart i foreldrenes bo.

    En Amund drev i 1593 Lille Skrikerud, mens gården i 1604 lå øde. Oppsitteren fra 1593 kan ha vært Amund som før 1600 kom til Halvorsrud, noe som neppe lar seg bekrefte. Bøndene i eldre tider var så godt som aldri ungkarer, og dersom Amund Halvorsrud hadde brukt Lille Skrikerud i 1593, er det sannsynlig at han allerede da var gift, i så fall i et kortvarig ekteskap dersom det var slik at han senere giftet seg med enken etter Biørn Halvorsrud. Datteren Berte Amundsdatter var trolig hans eldste barn, kanskje fra et tidligere ekteskap. Sjur Olsen på Søndre Eik i Brandval, som senere arvet hele Lille Skrikerud, må ellers være fetter til Amund Halvorsruds barn.

    Amund hadde barna:
Berte, gift med Engebret Gudmundsen, til Nordre Berger i Aurskog omkring 1645,
Ca. 1599: Biørn, gift med Anne Erichsdatter, til Nordre Skrikerud, døde i 1667.

    I 1610 skattet Amund for
  1 skippund i Halvorsrud,
  17½ lispund i «skrigerud i trøgstadsogen», etter alt å dømme Nordre Skrikerud, og
  7½ lispund i «Skriigsrudt», åpenbart Lille Skrikerud.
    I 1612 var parten i Nordre Skrikerud redusert til 12½ lispund. Amund skattet ellers for alt bondegodset i Halvorsrud, men dette utgjorde under halve gården som også hadde en skyld på 1½ pund smør til Aurskog prestebol.

    Kalmarkrigen ble etter to års strid avsluttet i 1613, for øvrig den eneste krigen som Christian IV mot slutten av sin lange regjeringstid kunne minnes med tilfredshet. De norske bøndene hadde imidlertid vist sterk motstand mot krigsdeltagelse. Mange saboterte innkallelsen, og de som møtte opp deserterte i store skarer. Særlig for bøndene i grensestrøkene fremsto det som meningsløst at de skulle rette våpnene mot sine svenske granner. Det er nok mot denne bakgrunn at over 130 bønder på Nedre Romerike i 1614 ble bøtelagt for å ha trosset stattholderens befalinger om å utføre arbeid for kongen. I Aurskog hadde Amund Halvorsrud og 17 andre bønder nektet å følge ordren om å kjøre til Akershus festning med tjære. Dette kostet dem hver en daler i bot, men det betalte de nok gladelig for å kunne demonstrere sin uvilje mot øvrigheten.

    I februar 1614 ble Amund og fem andre bønder i Aurskog tatt ut til å vurdere boet etter Christoffer Fransen Berger,
    «effterdj hannd besouff ett løs Quindfolck, och hannd sielff ehr Echttegifft».
Amunds segl under dokumentet hadde initialene «A O», og ser ut til å være det samme som på fullmaktsbrevet fra 1610. En annen av vurderingsmennene, Aslak Haugrim, hadde også initialene «A O».

    Ifølge odelsjordeboken fra 1615 hadde Amund skaffet seg 5 lispund i Sylliås i Enebakk. I jordeboken for 1616 står Engebret oppført som ny bruker av Halvorsrud, mens sambygdingen Gudmund Rud er oppgitt som eier.

    Lillevold hevder at Amund var avgått ved døden, men det stemmer ikke. Han var definitivt i live og gjengift med enken Aase på Østre Mørdre i Nes på Øvre Romerike.

    O Rygh skriver om Mørdre i «Norske Gaardnavne»:
    Gård nr. 227 og 228. Mørdre østre og vestre, skrives «i Myrdhrum» i 1381 (DN III 433), «i Myrdrum (sønste)» (RB s. 294). «a Austmyrdrom» i 1466 (DN IV 961), «i Mørdrom» og Mørderin i 1499 (DN XIII 162), «i Mordrom» i 1500 (DN XIII 164), «af Mørdreime» i 1510 (DN III 1048), Westmørdre (NRJ I 4), Mørdren (NRJ I 15), Mørdrer i 1520. Mørdre i 1554 (DN XIII 705), Mørder i 1578 (Stub 99b). Mørdre 01.01.1594, 1666 (2 Gaarde) og 1723.
    «Myrðrar, et Navn, som ikke er fundet ellers. Uvis Betydning. ú i sidste Stavelse i den nuv. Udtale maa forklares af Forvexling med Navne, sms. med ruð, ligesom ved Ullensaker».

    At den nye oppsitteren på Østre Mørdre var identisk med «vår» Amund kan vi fastslå etter å ha sett hvilke parter han skattet for i 1618:
  18 lispund i [Østre] Mørdre,
  15 lispund i Fenstad i Nes,
  12½ lispund i Spikset i Sør-Odal,
  7½ lispund i «Skrigerud»,
  17½ lispund i «schrigerud i Trøgstadsogen» og
  3½ lispund i Sylliås.
    Aase hadde tidligere vært gift to ganger. Hennes første mann, Lars Asbjørnsen, døde før 1610, og etterfølgeren Berg levde bare noen få år.

    Amund Mørdre i «Ness Sougenn» står i 1624 oppført med
  1 skippund i Mørdre,
  tre fjerdinger eller 15 lispund i Fennestad,
  7½ lispund i Spigset,
  1 skippund i Scheigerøtt,
  7½ lispund i Lille Schrigerud,
  15 lispund i Bolrød [Ballerud i Nes?] og
  7 lispund i Bergh [trolig i Aurskog].

    Både dette året og i 1622 var parten på 7½ lispund oppgitt å være i «Lille Schrigerud». Fra pinsen 1626 hadde Amund bare en Skrikerudpart på 1 skippund 7½ lispund. Dette tilsvarer riktignok den samlede skylden i Nordre Skrikerud, men kan også være en sammenslåing av de partene han satt med to år tidligere.

    I 1633 skattet Amund bare for partene i Østre Mørdre, Fenstad og Spikset. Ekteskapet med Aase var åpenbart barnløst, og han hadde trolig delt ut sitt eget jordegods til sine barn i tidligere ekteskap. Det er også mulig at han allerede var død, men at hans navn ble gjengitt i skattelisten av gammel vane. I 1634 var det i hvert fall Aase Mørdre som skattet for de tre gårdpartene som opprinnelig hadde vært i hennes eie. Hun var nå enke for tredje gang. Engebret Halvorsrud hadde i 1635 overtatt 15 lispund i Borud og 2 lispund i «schriggerud».

    Ifølge skattematrikkelen av 1647 eide Engebret på Nordre Berger i Aurskog 15 lispund i Borud, mens odelsskattelisten samme år oppgir Engebret Halvorsrud som eier av denne parten, noe som viser at det dreier seg om samme mann. I 1655 overdro Engebret Gudmundsen Berger 5 lispund i Sylliås til sin svoger og dattermann Arve Hansen på Berg i Aurskog.
    Parten i Sylliås var åpenbart den samme som Biørn Skrikerud hadde skattet for i 1647. Dette innebærer at Engebret Gudmundsen var gift med Amund Halvorsruds datter Berte, og at parten var hennes odel. De to partene på tilsammen 17 lispund som de satt med i 1635 kan ha utgjort Bertes farsarv. Biørn Skrikerud skulle i så fall etter tidens lovverk hatt dobbelt så mye som søsteren, noe som ikke stemmer særlig godt med at han i 1637 bare eide 1 skippund i Nordre Skrikerud, men det kan ha foregått flere eiendomstransaksjoner etter Amunds død. 2