Biografi - Biography

Levde 1590.
Levde fra 1604 til 1654 på Kinnestad, Setskog, Høland (AK).

    Setskog ligger helt sørøst i Akershus fylke. Bygda utgjør den østlige delen av Høland prestegjeld, og grenser mot øst til Skillingsmark i Värmland i Sverige. I nordøst grenser Setskog til Eidskog, den sørligste kommunen i Hedmark fylke. I sør grenser Setskog til Rømskog kommune i Østfold fylke, og i nord til Mangenskogen i Aurskog. Vest og sørvest for Setskog ligger Nordre og Søndre Høland. Grensen til Løken sogn i Nordre Høland utgjør den lengste grenselinjen, og går fra elva Setta i nord ned til Settetjern, over til Dyntjern, nedover Dyntjerndalen, i en bue vest for Kjelveivika (Kjælvika) og Tromåsen, gjennom Treskyttelen og Røytjern og Store og Vesle Auretjern. Nederst i Trunddalen møter Setskog Hemnes i Søndre Høland. Grensen til Hemnes går videre vest for Rørvik, over Mjermen øst for Vadet, og ender ved fylkesgrensen mellom Akershus og Østfold.
    Setskog er en utpreget skogsbygd og har mange elver, sjøer og myrområder som ligger mellom de skogkledde åsene. Midt i bygda ligger sjøen Setten (166 m.o.h.), som med sine 11,3 km² er den største sjøen i bygda. Setten er en del av Haldenvassdraget. Sørover via Kolstadfoss går Setten over til Mjermen, som for det meste ligger i Søndre Høland, og vassdraget har sitt endelige utløp ved Halden. Setten har derfor spilt en viktig rolle i bygdas økonomiske historie, som hovedvei for tømmerfløtingen.
    Sjøen Setten har også gitt navnet til bygda, men navnets betydning er ikke kjent. Ifølge Rygh var nok den opprinnelige vokalen i navnet Setskog «-ei», og navnet har blant annet blitt skrevet som «a sæidzskogho». I 1485 skrives navnet «seiskoog», og i 1489 skrives det «sseethskogh».
    Jordbruksbebyggelsen i Setskog er først og fremst knyttet til breddene av Setten. Her ble de eldste gårdene ryddet. Først fra 1700-tallet av dukket de mange bostedene i de vidstrakte skogene øst for Setten opp.
    Bygda Setskog ble, i alle fall på 1800-tallet, dels omtalt som Setskogfjerdingen. Men noen fjerding i egentlig forstand har Setskog aldri vært, snarere en egen bygd tilknyttet Hølands-bygdene i århundrer. Bygda ble eget herred i 1904, og var det frem til 01.01.1966. Da ble Setskog, Nordre og Søndre Høland og Aurskog slått sammen til en storkommune.

    Gård nr. 154, Kinnestad (ca. 190 m.o.h.), ligger sentralt i bygda, i vesthellingen øst for sjøen Setten. Østenfor innmarka strekker store skogsområder seg like til svenskegrensen. I sør grenser Kinnestad til Kaldaker ved Auretjern og østover til Gåsviken. I nord grenser Kinnestad til Tangen og grensen går østover forbi Morttjern, og Lembruheia, som med sine 349 m.o.h. utgjør Setskogs høyeste punkt, derfra helt til Lembruvatnet (261 m.o.h.) og helt til Sverige.
    Antagelig er gårdsnavnet Kinnestad sammensatt av det gamle mannsnavnet «Kinaðr» og «-staðir». Men Rygh antyder i Norske Gårdsnavne at også et elvenavn, «Kinna», kan ligge til grunn. Han mener at det i så fall er Lakabekken vest for gården som i gammel tid kan ha hett Kinna, og at bostedet har fått navn fra denne bekken. Antagelig ble gården ryddet i vikingtiden, en gang mellom 800 og 1050 e. Kr. De fleste «-stad» navn sammensatt med personforledd regnes nemlig for å stamme fra dette tidsrommet i Norge, selv om nyere forskning har blitt forsiktigere med å avgrense de sammensatte gårdsnavnene til bestemte arkeologiske og historiske perioder. Gårdsnavnet skrives Kindestadt i 1578, Kiennestadt 01.02.1594, Kindestadt i 1617, Kennestad i 1666 og Kinnestad i 1723.
    I 1873 ble den gamle kirken i Setskog som lå på Bunes' grunn, revet, og en ny kirke bygget på Kinnestad. Den nye kirken fikk dermed en mer sentral beliggenhet i bygda, på østsiden av Setten (ca. 7 km fra svenskegrensen). Den nye kirkegården ble liggende på en flate ovenfor Kinnestadgårdene og veien. Kirkevika ved Setten nord for gården Kinnestad Nordre, har navnet sitt fra da kirken ble flyttet fra Bunes til Kinnestad. Da kom nemlig kirkefolket over sjøen, og la til i denne vika. Ved Bunes heter det fortsatt Kirkevika, og minner om den gang båtene la til der når bygdefolket skulle i kirken.
    Nord for kirken går det en morenerygg. På denne lå det tidligere en gravhaug, en såkalt ringhaug, kalt Ringshaugen. Gravhaugen lå klart markert i terrenget, men ble fjernet som veigrus på midten av 1960-årene! Ifølge sagnet skulle kong Ring som bodde på Hverven, ha blitt gravlagt her. Det ble også fortalt om en gullsskatt i haugen, men fordi det var trolldom med i spillet, var den ikke lett å få tak i. Det fortelles at skulle noen lykkes i å finne skatten, måtte det graves uten å si et ord. En gang da noen var nær ved å lykkes, viste det seg plutselig et helt følge av trollskap. Sist i følget, langt bak de andre, kom en gammel trollkjerring i et trau trukket av en gris. Hun ropte og skrek: «je tar dok nok att - je tar dok nok att!». Da klarte ikke den ene skattegraveren å holde seg taus lenger, men måtte svare: «Du tar dem aldrig i verden att!» Dermed styrtet graven igjen. Det fortelles også at en gang det ble gravd i Ringshaugen begynte låven på Kinnestad gård å brenne, men da skattesøkerne løp tilbake for å slukke, fant de låven like hel. Derimot var gropen der de hadde gravd rast ammen. Neste gang de prøvde å finne gullskatten, skjedde det samme: låven på gården tok fyr. Men denne gangen fortsatte de å grave; de skulle ikke la seg lure to ganger! De fant ingenting av verdi, men da de så vendte tilbake til gården, var låven denne gangen virkelig nedbrent.

    Jeg stiller meg tvilende til deler av det «Gårds- og slektshistorien for Høland og Setskog» anfører om de eldste eierne av Kinnestad. Forfatterne skriver:
    «Kinnestad ble tidlig selveiergods, omkring 1615. Kanskje var det Niels, som var bruker på Kinnestad i 1601, som kjøpte størsteparten av gården. Han omtales i 1599 som lagrettemann. I 1615 var skylden på 9 lispund, og en «gammel enkekvinne» ved navn Karine, eide 8½ lispund i Kinnestad. Hun levde fremdeles i 1618, og var antagelig enke etter Niels Kinnestad. I 1624 var skylden på 10 lispund, og Laurits Kinnestad eide da ½ skippund (altså 10 lispund). Det gjorde han fremdeles i 1637. Fra 1638 eide han hele gården på 15 lispund. I 1689 begjærte Ole Graverholt tingvitne om plassen han bodde på, og det fortelles da at det var Ole Graverholts farfar, Laurits Kinnestad, som først kjøpte Kinnestad, og den har siden fulgt hans ætt. Laurits var trolig sønn av Niels og Karine, og nevnes som bruker på Kinnestad fra 1604 og fremdeles i 1654. Han er nevnt i skattelister også i 1660, men kan likefullt være død på det tidspunktet.»
    I et hefte med «Rettelser og tilføyelser til bind I», side 16-17, anføres imidlertid følgende:
    «I 1689 ble det vitnet at det året Hannibalsfeiden endtes (1645) lot Ole Graverholts far, Siver Larsen, felle en bråte på Graverholt, hvor han siden bygde og bodde i 30 år. Det oppgis at gården aldri har gitt egen skatt, men har skattet under Kinnestad som ble kjøpt av Oles farfar Lars Larsen (Laurits Lauritsen).»

    Det er korrekt at Laurits hadde patronymikonet Lauritsen. Dette fremgår i en utskrift av tingboken fra 1689-90 for Nedre Romerike hvor flere vitnet om hans ætt. Denne er gjengitt i biografien til Ole Sifuersen, sønnesønnen til Laurits Lauritsen. Laurits Lauritsen kan derfor ikke være sønn til Niels og Karine!
    Jeg har ikke funnet noe underlag for følgende påstand:
        «I 1615 var skylden på 9 lispund, og en «gammel enkekvinne» ved navn Karine,
          eide 8½ lispund i Kinnestad. Hun levde fremdeles i 1618, ...»
    Den mest aktuelle jordboken fra den tiden (1616) oppgir at Laurits «Bøgger Selff».

    Kinnestad på Setskogen nevnes første gang i 1577, og var da en halvgård. Da gården ikke er nevnt i tidligere skattelister, er det grunn til å tro at Kinnestad ble liggende øde etter svartedauen.

    I 1593 og 1594 skattet en Ole av Kinnestad. Niels var bruker på Kinnestad i 1600 og 1601. Han omtales i 1599 som lagrettemann.
    Bygningsskatten i 1604 viser at brukeren på Kinnestad nå heter Laurits, samtidig som gården føres blandt «Halffuegaarde».

    Jordeboken fra 1606-07 for Hølands Prestegieldt oppgir ikke hvem som eier Kinnestad:
«Kinndestad
    1 ortt foring
    4 alb: visøer
    2 alb: leding»

    Lauritz eller Lars føres som leilending på Kinnestad i 1610, 1612 og 1614.

    Jordeboken fra 1616 viser de skatter som ble pålagt Kinnestad. Det oppgis nå at Lauridz «Bøgger Selff»:
«Jordbog Paa Ald Huiss Rettighedt och Inndkombst Bønnderne udj Nedre Rommeriges Fougderie till Konng: Maytt: och Cronen Aarligenn udgiffuer och Derwhinnden(?) Jnndførtt Huiss Lanndschyldt, Forinng, Wissøer och Leding, Dette Aar forhøigett Och Paalagdtt er. Begnett fra Philippi Jacobi Dagh 1616, och till Aarssdagen Anno 1617 - Høelandz Prestegieldt.
Lauridz Kinndestadt.
    1 ortt forinng.
    4 alb: wisøer.
    2 alb: ledinng.
    10 Eeg.
Bøgger Selff».

    I landsskatten for Høland i 1618 føres igjen Lauridtz som leilending:
«Leillenndiger Som Paa Helle och Hallffue Gaarde Boenndis Ehr:
Lauridtz Kindstad - 10 dr».

    Stattholderarkivets adels- og odelsjordebøker fra 1624 viser for Nedre Romerikes fogderi:
«Høelands Prestegieldtt
    Odels Schattebønders Guods i samme Sogn er Angiffuen som Effterfølger,
    ....
Lauritz Kiønnestadt,
    for[schref]ne: Gaard - ½ pd Thunge».

    Laurits eide fremdeles 10 lispund i 1637. Fra 1638 eide han hele gården på 15 lispund.

    Det var ikke lett å være gårdbruker i grensebygdene mot Sverige i ufredsårene på 1600-tallet og i begynnelsen av 1700-tallet. I en skatteliste for «Koppskatten» fra 1645 - under «Hannibalfeiden» fra 1644 til 1645 - får vi vite at bøndene på Kinnestad, Bunes, Åmot, Hverven, Gåsviken og Bolstad hadde blitt plyndret av svenskene, og dette var ikke siste gang svenske soldater herjet i bygda:
«Høllandts Prestegielld Fulde Och Halffue Gaarder, aff Huer - 8 shilling.
Niels Aamot, Lauris Kinstad, Tore Garsuig, Gunder Buenes,
    Er af Svendschen Deres Formuge berøffedt».

    I skattematrikkelen av 1647 finner vi «Kiustad» blandt «Halffue gaarder»:
«Lauridtz paabor.
Schylder 15 lispd. till bunden selff med dis fulde bøxell».
Han betaler 3 dr. i skatt.

    En Laurits hadde fortsatt gården i 1654.

    Fra 1655 til 1659 nevnes Ole [Lauritsen] Kinnestad som bruker av Kinnestad, i 1657 som eier. Ved svenskenes innfall i 1659 ble han drept, og fikk formuen bortrøvet.

    Laurits er riktignok også nevnt i en skatteliste også i 1660, men kan likefullt være død på det tidspunktet:
«Mandtals Register Paa dend Naadigste Paabuden Tolff Rixdallers Contribution In Anno 1660»
viser for «Høelands Prestegield»:
«Halffue Gaarder.
    ForArmed - Kinnestad Olle - 3 frg. - 4 Rixdr.
HuusMender.
    Siffuer Graffuerholt - ½ Dr.»

    Laurits Lauritsen hadde følgende barn (minst):
Ole, gift med Karen, føres som «ForArmed» på Kinnestad i 1660, muligens død året før.
Ca. 1618: Sifuer, levde på Graverholt under Kinnestad i 1664.
Ca. 1624: Niels, gift med Gyri Haagensdatter, levde på Kinnestad i 1670.
En datter gift med Anders Rasmussen Kinnestad.
En datter gift med I Lars, II Anders Oluffsen Kinnestad.

    Det var hans arvinger som i 1660-årene hadde en fjerdedel av gården hver.

    Vi vet at Laurits far også het Laurits, men vi vet ikke hvor han bodde. Imidlertid kan den lange «brukstid» én Laurits hadde på Kinnestad være en indikasjon på at det var far og sønn med samme navn som fra 1604 til 1654 brukte gården. Det er verdt å påpeke at om det kun var Laurits Lauritsen som brukte Kinnestad i perioden, så fikk han sine barn sent i livet. De eldste er født noe før 1620. Om det i stedet skulle være tale om far og sønn, døde trolig den eldre Laurits kort tid etter 1616, mens hans sønn brukte gården fra 1618. Han føres her som leilending, muligens fordi han ennu ikke hadde skiftet med sine søsken!

    I Landkommisjonens «Almindelige Jordebog» fra 1661, henholdsvis 1723, regnes Kinnestad «med underliggende Graverholt». I 1661 var skylden fortsatt på 15 lispund, og bonden selv og hans medarvinger var eiere.
    Landkommisjonens «Jordebog» viser for «Kiennestad»:
«Niels, Anders, oc Anders Sckylder 15 Lispund Meel.
    Bonden hans med Arffuinger er eyendis.
Schouff til Saugtømmer oc Gårdens fornødenhed. Haffuer en liden Beckequern til Gaarden.
Saaer
    Haffre - 4 tn. [tønner].
    Bl: Korn - 1 tn.
Tiender
    Haffre - 5 qtr. [kvart]
    Bl: Korn - 4 Sett: [settinger]
    Roug - 1 Sett:
Føder
    Hester - 2
    Ungfee - 4
    Kiør - 6
    Søffer - 6 [sauer]».
Det ble betalt følgende skatter og avgifter:
    «Foring - 1 mark
    Vißøere - 4 alb:
    Leeding - 2 alb:
    Egh - 10
    Engarb[eid]: - ½ dlr.
    Thømmerk[jøring]: - ½ dr. 7½ sh.»

    I manntallene fra 1664-66 føres Kinnestad som halvgård med skyld 15 lispund. Fogdenes manntall fra 1664 viser:
  «Gaarder
    Kinnestad» - 3 fierdinger Tunge
  Opsidderne:
    Nielß 40 Aar,
    Anders 41 Aar
    Anders Olßen 28.
    Enken Karj,
          Huer Bruger ¼parrt
  Sønner:
    Hogen Nielsen Soldat 18 Aar
    Børger Larsen 13 Aar
  Tienstedrenge [Kan også være sønner i feil kolonne]:
    Anders Olsen - 13 Aar
    Suend Olßen - 16 Aar
  Husmend:
    Siffuer Graffuerholt 46 Aar».

    I fogdenes manntall og det første prestemanntallet fra 1664 føres Siffuer Graffuerholt, 46 Aar, som husmand under Kinnestad. Disse manntall er til innhold identiske.

    I det andre prestemanntallet føres også «Num: 53 Kinnistad» som halvgård med en skyld på 15 lispund. Her får vi oppgitt brukernes patronymikon samt ytterligere mindreårige sønner:
  «Gaarder
    Kinnestad - 3 fierdinger Tunge»
  «Opsidderne»:
    Niels Larßøn - 40 Aar, med sønnen Steffen - 5 Aar,
    Anders Rasmußøn - 41 Aar, med sønnen Rasmus - 6 Aar,
    Anders Olufsøn - 29 Aar, med sønnen Olluff - 3 Aar og
    Enken Karen,
        «hver bruger ¼parrt».

    Antagelig er det Oles enke, Karen, som nevnes som bruker på den ene fjerdeparten i 1664 og 1666. I 1664 nevnes også to tjenestedrenger på gården, som begge kan være sønner til Ole, Anders og Suend Olsen. I 1681 omtales en Svend Kinnestad som «løsgjenger». Han hadde vært reservesoldat i 5 år. Kanskje var dette Oles sønn? Antagelig var sønnen Anders neste bruker av denne parten, Kinnestad Søndre.

    Den andre brukeren var Oles bror Niels, som i 1670 ble stevnet for gjeld av Jøran Hønsi, og som på tinget fortalte om drapet på to av sine brødrene.
    Niels Kinnestad nevnes i 1663 som farbror av kona til en Tord Bentsen på Kinnestad, som ble dømt som tyv. På tinget i Høland i november 1663 fortalte nemlig Hans Nilsen Stagrim i Blaker at en tyv ved navn Tord Bentsen, i pinsen for vel 1½ år siden, hadde brutt seg inn på Stagrim og stjålet 4 sølvskjeer og en del klær fra en kiste, samt «35 daler i rede penger» som han hadde gravd opp under sengen. Han hadde fått vite av Anders Kinnestad hvem tyven var, og at han hadde tilhold på Kinnestad. Sammen med Gudmund Skredder hadde Hans gått til Kinnestad, men da Tord så dem komme, stakk han til skogs. Tords hjem ble gjennomsøkt, og en del av tyvegodset ble funnet. En del av klærne og de 4 sølvskjeene kom nå til rette. Kona ble utspurt, men hun visste intet. Niels Kinnestad, som var hennes farbror, møtte på hennes vegne i retten. Retten konfiskerte Tords bo, og viste ingen nåde. Det ble slått fast at Tord skulle «miste sitt liv hvor og naar han antreffes».
    Niels Kinnestad var gift med Gyri Haagensdatter, og hadde sønnene Haagen, født omkring 1646 og Steffen, født omkring 1661, død i 1694, til Kinnestad Mellom. I 1670 ble Haagen Nielsen Kinnestad stevnet for leiermål med Sissel Gundersdatter på Kinnerslund. Hun hadde ca. 1667 født et barn, og vitner fortalte at hun, mens hun lå i fødselsveer i sin hardeste pine, hadde sagt at Haagen var barnefaren. Haagen nektet, men Sissel hadde vært en «uberyktet mø», og hadde i sitt skriftemål også oppgitt Haagen som barnefar, så det er vel tvilsomt om han slapp unna.

    De to andre brukerne på Kinnestad,
  Anders Rasmussen, født omkring 1623, som i 1666 hadde sønnen Rasmus, født omkring 1660, og
  Anders Olsen, født omkring 1635, som i 1666 hadde sønnen Ole, født omkring 1661,
var kanskje gift med Laurits Kinnestads døtre. Anders Olsens kone var antagelig enke etter en Lars, og hadde sønnen Børger Larsen født omkring 1651. Han er oppført i 1664 som sønn av Anders Olsen. Anders Olsen er nevnt som bruker på Kinnestad fra 1661, og brukte på midten av 1600-tallet en fjerdedel av gården.

    «Num 82: Grauerholt» føres separat som ødegård uten egen skyld. Syver oppgis her kun å være 40 år gammel, noe som nok er feillesning av 6-tallet i de tidligere manntallene:
  «Gaarder:
    Num: 82 Grauerholt.
  Opsiddere:
    Syffuert Larßøn - 40 Aar [Antagelig feilskrift for 46 år].
  Deris Sønner:
    Olluff Syffuertßøn - 11 Aar.
    Tholluff Syffuertz: - 6 Aar».

    I 1666 omtales Graverholt som rydningsplass under Kinnestad med en skyld på 2½ lispund. Allerede fra 1655 hadde en husmann skattet av plassen, som må ha vært ryddet i Kinnestads utmark på midten av 1600-tallet. Ifølge tingvitner i 1689 var det Sifuer Lauritsen, en av sønnene på Kinnestad, som slo seg ned der.

    I 1670 reiste Jøran Guttormsdatter, enke etter Ole Gudmundsen Hønsi, rettssak på tinget mot en rekke bønder på Setskog. I 1659 hadde Ole Hønsi levert noen partier tobakk til minst ti setskoginger for at de skulle selge det videre for ham, noe som ikke skjedde, da svenske styrker angrep, plyndret og brente gårdene. Enken Jøran krevde erstatning for den tapte tobakken. Niels Lauritsen Kinnestad var blant dem hun krevde erstatning fra. Han krevdes for tobakk for 6¾ Rdl., men forklarte for retten hvordan svenskene hadde tatt all hans formue, og antagelig også tobakken. I tillegg hadde de slått to av hans brødre i hjel. Av en skatteliste for året 1659, forstår vi at den ene broren som Niels mistet i dette svenske angrepet, var Ole Kinnestad. Han ble «ihielslagen och aff dj Suensche Vdplyndret», i likhet med Gunder Gåsviken, Nils Bolstad, Steffen Hverven og Klaus på Skjeggenes. «Diße (...) Mender, ehre aff Swensche Fiender bleffuen Formyrt, och all dieris Formuffue bort Røffuet». Gårdene ble derfor fritatt for skatt. Retten frikjente bøndene for Jørans gjeldskrav, da de bare hadde vært mellommenn og ikke kunne lastes for svenskenes herjinger.

    Også i 1678, 1679 og på begynnelsen av 1700-tallet, led folkene på Kinnestad under angrep fra svenskene. I 1678 søkte Anders Kinnestad om skattefritak fordi han «af Fienden er Offuerfalden och ruinerit». I 1679 ble gården også brent, og senere samme år måtte gården forlates og bli liggende øde da fienden angrep Høland. 01.10.1716 ble det holdt et ekstraordinært ting i Høland, hvor bøndene oppga hvor mye skade de var blitt påført av «fienden Som Marcherte i giennem sognet». I de siste årene av Den store Nordiske krig (1709-1720), ble hele området av Smålenene og Romerike øst for Glomma nemlig brannskattet og plyndret av fiendtlige styrker. Even, Niels, Ole og Torger Kinnestad oppga skade for 12 Rdl. I 1718 søkte oppsitterne på Åmot, Fagermoen, Bunes, Hverven, Kinnestad, Kaldaker, Gåsviken, Bolstad, Kolstad, Skjeggenes, Flåtukken, Stakabu og Digernes, samt Moseby, Snarholt, Halsnes og Holmbro i Høland, igjen om skattefritak. De hadde både forleden vinter såvel som denne vinteren, etter «den høye øvrighets ordre», måttet flytte fra hus og hjem, og eide nå ingenting å betale skatt med.

    I 1687 inngikk Anders Olsen på Kinnestad Nordre en kontrakt om tømmerlevering til Anders Tommesen Blix i Fredrikshald. Tømmeret skulle leveres ved Bønsdammen i Høland til en pris på 5 Rdl. pr. tylft. Borgerne visste å inngå avtale med gårdeierne for å sikre tømmerleveransene.

    I skiftet etter Steffen Nilsen på Mellom-Kinnestad i 1694, kan vi lese at boet eide 1 sort, syv år gammel hest, 8 storfe (4 kuer, 2 fjorårskalver, 1 kvige og 1 okse), 5 sauer og 1 lam «som ble avhendet etter den salige manns død», 3 geiter og 2 bukker. I skiftet etter hans svigersønn, Steffen Jakobsen i 1734, eide boet 1 brun, 16 år gammel hest («jelk», gjeldet), 6 storfe (3 kuer, 1 kvige og 2 okser), 1 sau med lam og 1 vær, 2 geiter og 1 killing, samt 2 bukker. Kuene het «Eva», «Guld Crone» og «Karigaas». Kvigen het ganske enkelt «Marte», og de to oksene het «Stephen» og «Adam».
    I skiftet etter Maren Larsdatter på Nordre Kinnestad i 1712 opplyses det at boet eide 1 brun hest, 8 storfe (5 kuer, 1 kvige, 1 kalv og en liten okse), 6 sauer, 3 geiter, 1 killing og 2 bukker. I skiftet får vi også vite navnene på noen av dyrene. Av kuene het én «Plome» og var rød, én het «Gulros» og én «Hvidlin». Kvigen var sortflekket og het «Kronne».
    I skiftet etter Karen Torbjørnsdatter på Søndre Kinnestad i 1734, står det at boet hadde 1 blakk 10 år gammel hest, 8 storfe (4 kuer, 3 kviger og 1 okse), 2 geiter og 1 bukk. Kuene het «Jøegaas», «Molich», «Torsiø», og «Løche», kvigene het «Valborg», «Annichen» og «Lindrøes», og oksen «Lindgaar».

    I 1696 ble grensen mellom Gåsviken og Kinnestad gått opp på nytt, da assistentråd Niels Stub, eieren av Gåsviken, hevdet at en del furutømmer var blitt hugget ulovlig i skogen på Gåsvikens side. Grensen mellom gårdene skulle gå fra den nordlige bekken i «Ørekiernet» og til odden som var øst for «Fleschewandet» (Fleskevann). Derfra langs bekken til «Asckeviig Kiernet» (Askeviktjern), og følge bekken til «Braate Faasswandet» (Brattfossvannet). Grensen skulle derfra følge vinterveien over «Fieldbukiernet», det vil si at grensen gikk tvers over tjernet. Om vinteren gikk det vei over isen. Alt tømmer som var blitt hugget syd for merket skulle Gåsviken beholde. Videre skulle Kinnestad bekoste oppsetting av to grenserøyser. Den ene skulle settes opp ved «Flesckewands odden» på den vestre siden av «Fleschevandet». Den andre skulle settes opp ved vinterveien. 1