Biografi - Biography

Overkonstabel.
Født 01.10.1847 på Nygaard Nordre (Øvre), Løken Søndre, Askim (ØF).
Døpt 17.10.1847 i Askim (ØF). 20
Flyttet fra Nygaard Nordre (Øvre), Løken Søndre, Askim (ØF) til Eidsberg (ØF).
Flyttet omkring 1876 fra Sandem, Vandogg, Folkenborg, Eidsberg (ØF) til Tøyengt. 28, Grønland, Kristiania (OS).
Død 21.09.1911 i Kristiania (OS).
Begravet 28.09.1911 i Grønland, Kristiania (OS). 21

    Ole Anton ble konfirmert 05.10.1862 og presten ga ham karakteren «Nesten meget godt».

    «Ungkarl og Slutter» Ole Anton Christensen giftet seg med «Pigen» Anne Lovise Frantzdatter i Eidsberg i 1875. Forlovere var Frantz og Andreas Olsen Wandaugplads. Dette var året etter at Karoline ble født.

    De bodde i Eidsberg den første tiden da også Martin er født der. Ole Anton arbeidet som «slutter», dvs. som fangevokter, ved distriktsfengslet. Familien flyttet så til Kristiania og bosatte seg i Tøyengade 28 før Anna ble født i 1878.

    Ved folketellingen i 1885 bodde familien i Tøiengade 28. Ole Anton er nå «Politiconstabel».

    I 1900 viser det årets folketelling at familien bor i 3de Etage med 2 Værelser og Kjøkken som de ikke deler med andre. Husleien er kr. 22.00 (pr. måned). Ole Anton er nå «pollitioverkonstabel».

    Ole Anton ble snart overkonstabel ved Slottet etter at familien hadde flyttet til Kristiania, der han var hele sin tjenestetid.

    Ved folketellingen i 1905 var Ole Anton fortsatt politioverkonstabel. Familien består av ham selv, hans hustru Anne-Lovise og barna Karoline, Olaf og Kristian. De bor i «Tøiengade, nr. 28: III etage tilvenstre (1st opgang)».

    Ifølge Gunnar Nygård var han som pensjonist «kinemategraphmaskinist» ved en kino i nærheten av Ankertorget. Dette må vel ha vært kort tid etter 1905.

    Utskrift fra folketellingen i 1910 for Kristiania Kjøpstad:
Husstandsmedlemmer:
  Ole Anton Nygaard - Født 01.10.1847 i Askim - Gift husfar - Pentionist.
  Anne Lovise Nygaard - Født 26.12.1850 i Eidsberg - Gift husmor.
  Karoline Nygaard - Født 24.06.1873 i Eidsberg - Ugift datter - Kjolesyerske.
  Kristian Nygaard - Født 13.03.1890 i Kristiania - Ugift sønn - Møbbelsnedkersvend.
Leilighet:
  Forhus - 3 etasje - Husleie kr. 17.
Bosted (bygård/hus/tomt):
  Tøiengate 28 - Vaaningshus - 21 personlister - 94 tilstedeværende og 84 hjemmehørende personer.

    Ole Anton døde i 1911:
«Gift fhv. overkonstabel Ole Anton Nygaard» døde av «Pneumonia croup. paral. con», dvs. lungebetennelse, i 1911. Han ble nær 64 år gammel.
    Følgende nekrolog ble inntatt i «Andet tillæg til Illustreret Famillieblad» Lørdag den 14de Oktober 1911:
«Fhv Overkonstabel vid Kristiania Politi, O. A. Nygaard, afgik forleden ved Døden i sit Hjem, Kristiania, i en Alder af 64 Aar. Afdøde havde i 34 Aar været ansat ved Politiet, deraf 11 Aar ved Raadhusgadens Station, ca. 21 Aar ved Slottet indtil 1905, da Militærvagten overtog Vagtfyldende Politifunktionær, agtet af alle, med hvem han kom i Berørelse.»

22
Flere generasjoner i Nygaard-familien er oppvokst i Tøyengaten 28, og det kan derfor være av interesse å se nærmere på forholdene på Nedre Tøyen. Da Ole Anton og Anne Lovise flyttet inn til Christiania omkring 1877, var Nedre Tøyen et nybyggingsområde utparselert fra Tøien gård som Universitetet eide. Vi er så heldige at Byforskningsprogrammet for Oslo har utgitt boken
    «Grønland og Nedre Tøyens bebyggelseshistorie», ført i pennen av Truls Aslaksby (1986).
Tøyengaten 28 behandles ikke spesielt, men de to gårdene nedenfor, nr. 24 og 26, inngår i undersøkelsen. Tomtestykket «Tøyengaten 24 B» ble stykket opp i fire tomter, og omfattet i tillegg til Tøyengaten 24 og 26, også Tøyengaten 28 som ligger på hjørnet av Heimdalsgaten, og Heimdalsgaten 41.
    Avstander og verdier er oppgitt i gamle målangivelser. En alen er omkring 62 cm, eller grovt sagt 2/3 meter. Riksdaler (rd) og speciedaler (spd) er omtrent likeverdige. Å oversette disse verdier til dagens målangivelser er vanskelig. I 1874 ble én speciedaler avløst av fire kroner. I dag (1986) må daleren multipliseres med 1000 for å gi beløpene en størrelse som vi kjenner igjen.
    Det følgende er utdrag fra denne boken.

Innledning.
    Det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor forstaden Grønland kom til. Langt på vei kan tilkomsten sees som en virkning av prioriterte sikkerhetshensyn da byen i 1624 ble tvangsflyttet fra det gamle Oslo til vestsiden av Bjørvika og kalt Christiania. Hovedpoenget var at byen skulle være beskyttet av Akershus festning og samtidig bli endel av festningen.
    En slik beliggenhet var imidlertid unaturlig for kommunikasjon og handel. Det naturlige bysted var Gamlebyen, i møtepunktet mellom fjordveien og hovedtrafikkåren over land, Strøms- og Enebakkveiene. Konsentrasjonen om Strømsveiens endepunkt ble i enda større grad naturlig ved at Hadelands/Bergensveien og Trondhjemsveien nordvestover fra dette punktet, og Mosseveien over Ekeberg sydøstover, «avbalanserte» hverandre.
    Da byen nå likevel var flyttet vestenfor Akerselven og inn under Akershus, kom hovedtrafikken øst- og sydfra visstnok til å ta den gamle «Vestanveien» fra Galgeberg. Den første delen var antagelig nåværende Brinken frem til Bergsløkken. Deretter gikk veien gjennom Tøyen gård til Akers bro (nåværende Grünerbroen) og ned det som senere ble Møllergaten. I 1625 ble den siste strekningen en god del forkortet ved at man anla en ny bro lenger ned mot byen ved nåværende Nybroen, og derfra tok inn til byen enten langs det som i dag er Storgaten, eller langs nåværende Chr. Krohgs gate og gjennom Vaterland. Litt lenger sydøst, rundt elvekneet ved nåværende Slåmot-gangen, hadde det antagelig i lengre tid vært et vadested.
    Imidlertid var også dette en utpreget omveiløsning. Man valgte derfor å beholde Strøms- og «Mosse»-veiens eksisterende løp inn til krysset ved bispegården og føre dem sammen nordover i leira, eller på Leret, inn under fjellet ved Enerhaugen, og videre over Grønland til elvemunningen der man slo Vaterlands bro over i 1654. Landet hadde nå hevet seg såpass siden middelalderen at det var mulig å legge vei her. En gunstig omstendighet var at grunnen tilhørte festningens ladegård og altså var statseiendom. Strekningen fra Håvikbekken (ved nåværende Schweigaards gate) ned svingen bort til Tøyenbekken fikk navnet Leret. Den siste rette strekningen vestover til Vaterlands bro fikk navnet Grønlandsgaten, eller bare Grønland etter den antagelig frodiggrønne og nokså evigvåte marken.

    Hadelands/Bergensveien ble trukket nedover langs østbredden av Akerselven, fra Dælen gård (senere kalt Lakkegården) og sydover. Denne strekningen fikk på 1700-tallet navnet Lakkegaten etter familien Lachmann som eide Dælen gård fra 1719 til 1740.
    Veier fra Ensjø, Valle, Hovind og Økern løp sammen i bakken syd for Lille Tøyen. Nederste del av denne veien - etter at den var kommet ned kleiva fra øverste nordøstre snipp av Enerhaugen (omtrent nåværende Sørligaten) og hadde truffet veien fra Tøyen gård - og til Leret, rett øst for broen over Tøyenbekken, fikk navnet Tøyengaten alt tidlig på 1700-tallet.
    Langs disse trafikkårene som løp sammen i Vaterlands bro vokste det selvfølgelig opp bebyggelse, men hvordan og hvor raskt den utviklet seg før år 1700 er det foreløpig ikke mulig å si noe om. Vi vet heller ikke mye om den eventuelle bebyggelsen før anleggelsen av broen. I forbindelse med en av de mange ordrer om å rydde forstedene på 1600-tallet, ba Jens Bjelke, eier av Tøyen gård, i 1636 om at de få strandsitterne på Grønland skulle få bli boende. De var ham behjelpelige med transport mellom gården og den landingsplass han hadde på østbredden av elven. Men den lille bebyggelsen som fantes, ble nok borte da stattholderen Nils Trolle svidde av forstedene i 1658. Vi tør derfor anta at ingen kjent bebyggelse på Grønland er eldre enn fra dette året.

Grunneiendomsutviklingen på Grønland frem til midten av 1700-tallet. Bruk og beboelse.
    Det området vi studerer var opp til slutten av 1800-tallet i hovedsak delt mellom to eiendommer, Tøyen-Kjølberg og Oslo Ladegård. Grovt sett foregikk all bymessig utvikling før 1870 på Ladegårdens grunn. Grensen mellom de to ved Enerhaugen var stadig omtvistet på 1700-tallet. Det man til slutt ble enige om (Ladegården «vant») vises på et kart fra 1742. Grensen gikk i en svak bue fra Akerselven i overkant av nåværende Nordbygaten sydøstover til foten av Enerhaugen, og derfra i en svakt knekket linje nordøstover til omtrent nåværende Sørligaten, og langs denne opp til Bergsløkken. Det er mulig at grensen nede på sletten noenlunde samsvarer med Tøyens strandlinje i senmiddelalderen, og at alt sønnenfor denne er innvunnet land, som etter reformasjonen tilfalt Kronen sammen med de kirkelige eiendommene lenger syd. Den samlede eiendommen, som senere fikk navnet Oslo Ladegård, ble underlagt festningen fra 1624. Den skulle erstatte det som ble lagt ut til bymark for det nye Christiania. På slutten av 1600-tallet besluttet man å avhende eiendommen, men dette skjedde først i 1720-årene på Karen Tollers initiativ. Hun og hennes nylig avdøde mann, general C. H. Hausmann, hadde i en årrekke hatt det meste av eiendommen i forpaktning. Fru Karen fikk skjøte på sin tidligere forpaktning av Fredrik IV i 1722, men på grunn av bestemte omstendigheter ble skjøtet tilbakekalt og flere år senere, i 1729, gitt på ny under langt mindre fordelaktige betingelser for henne.
    Ved salget til Karen Toller i 1722 beholdt kongen det meste vestenfor Tøyenbekken. De fleste bebygde tomtene langs Grønland, Lakkegaten og Smalgangen ble solgt av kongen i 1726. Resten av området ble forpaktet bort. Grensene for denne store forpaktningen er tydelig markert på kartet fra 1742, som for øvrig er spekket med informasjon. Forpakter var på dette tidspunkt den driftige «Vaterlender» og borger av Christiania, Peder Løchstøer.
    Østenfor Løchstøers forpaktning begynner Karen Tollers Ladegårdsgods. Den nærmeste delen på begge sider av Tøyengaten, og med størstedelen av Enerhaugen (og Kampen) er løkken Ulvebråten. Det åpne stykket på østsiden av Tøyengaten var i 1726 «optagen av Oslo Ladegaards Øde-March» av jyden Nils Starup. Starup forpaktet og brukte også det stykket på den andre siden av Tøyengrensen som på kartet er markert med stiplet linje, og stykket «D» på vestsiden av Tøyengaten. Starup dyrket opp det han kunne på bekostning av Tøyengaten, som ble så smal at Fru Justitsrådinne Hasse på Tøyen i 1731 sendte klage til stiftamtmannen, da hun nesten ikke kunne komme frem med vogn lenger.
   Karen Toller lot samtidig denne strekningen langs Leret utbygsle til små byggetomter uten særlig plass til have. Tomtene på nordsiden, omtrent ned til nåværende Grønlands kirke, er på kartet merket «E-U». Karttegneren har over de vestligste av dem, mellom nåværende Tøyengaten og Platougaten, forsiktig skrevet «Tørreplads for Hausmanns Klæde-manufactur», hvilket vel angir den tidligere bruken av området.
    Tomtene på sydsiden av Leret strekker seg fra nåværende Platous gate til Tøyenbekken og er merket «a-k». Da Ulvebråten ble solgt i store deler i 1820-årene, ble også disse tomtene på sydsiden av Leret regnet med til eiendommen.
    I 1765 solgte kongen sine siste forpaktninger på Grønland. Bordtomtene gikk til trelasthandlerne. Vallebyløken, med dens tomter mot Lakkegaten og Grønland, ble hjemkjøpt til Ladegården av Karen Tollers dattersønn, Stiftamtmann m.m. C. H. von Storm, sammen med adskillig forhenværende kirke-, bymarks- og slottsgods, så som gårdene Valle, Ulven og Teisen. Løkken med hustomtene og grunnleien fra hustomtene fortsatte imidlertid å være bortforpaktet, også Ulvebråten i dens forskjellige deler.
    Jacobsens løkke mellom Tøyengaten, Leret og Enerhaugen ble solgt av Knoph til glassmester Falkenberg i 1811. Til den tid hadde Ladegården vært grunneier, men løkken hadde vært bortforpaktet til åkerbruk helt siden Nils Starups tid i 1720-årene. Til den innhegnede løkken hørte også stykket på vestsiden av Tøyengaten merket «C» på kartet ovenfor. Løkken omfattet imidlertid også et stykke av Tøyens grunn, «Posen» nord for den stiplede linjen. Dette kjøpte Jacobsen i 1783 og oppførte antagelig bygninger både her ved den krokete kjøreveien opp til Enerhaugen og lenger syd på tomten. Omtrent samtidig må det ha vært anlagt en bred gangvei syd for denne låven, rett opp til Enerhaugen. Begge disse veiene er bevart og i bruk.
    Ulvebråt-resten, det som Knoph ikke hadde solgt i 1811, var begrenset av Tøyengaten, Leret, Tøyenbekken og Tøyen-grensen. Knoph hadde også holdt unna hustomtene langs Leret ned til nr. 32 på nordsiden, og - muligens med en noe tvilsom hjemmel - nr. 1-21 på sydsiden. Av området mellom Tøyenbekken og Tøyengaten hørte det nærmeste stykket til Leret 2 som en slags «heimeløkke» og hadde gjort det langt tilbake på 1700-tallet (kfr. stykkene «B» og «C» på kartet fra 1742).

Bebyggelsen frem til begynnelsen av 1800-tallet.
    Så å si alle våningshus var i tømmer. De lå som regel mot gaten, og var i én etasje. Det siste var kanskje en følge av regelen om én-etasjes trehus i forstedene i Christianias brannforordning av 1714, selv om den neppe i særlig grad ble håndhevet her utenfor byens jurisdiksjon. Uthusene var laftet eller i panelt bindingsverk. De lå mer eller mindre sammenhengende med våningshuset, i en slags firkant langs tomtens yttergrenser. Det var sjelden plass til mer enn én sidebygning. Høyde, lengde og bredde varierte sterkt fra det ene huset til det andre. Man bygde etter øyeblikkets behov. De forskjellige hus i gården kom til under skiftende omstendigheter, men antagelig bygde man med hensikt slik at man ikke blokkerte senere tiders eventuelle behov for større eller anderledes lokaler. Våningshus i to etasjer hadde gjerne overbygde portrom og lå vegg i vegg med naboene. Én-etasjes våningshus lå ofte med et portroms avstand til naboene.
    Av 16- og 1700-tallsbebyggelsen på Grønland og Nedre Tøyen står svært lite tilbake. Mye er brent, mye måtte vike fordi man har ønsket å utnytte grunnen hardere fra 1870-årene og til i dag, og mye er revet bare for å bli kvitt det og for å gi plass for biltrafikken. Det siste gjelder for eksempel Smalgangen og store deler av Lakkegaten, til dels så sent som i 1960-årene, for å gi plass til Nylandsveien.

    Smalgangen 5 ble overtatt av Norsk Folkemuseum allerede i 1918 og står nå restaurert i museets Gamleby. Det er uråd å angi husets alder, men det kan godt være fra langt tilbake på 1600-tallet. Det lå på den tidligst bebygde delen av Grønland, like ved Vaterlands bro, og interesant nok til Smalgangen, selv om tomten også strakte seg til Lakkegaten. Man kunne av dette lure på om Smalgangen, eller «Gangen» som den ble kalt på 1700-tallet, var det opprinnelige tråkket langs elven, og Lakkegaten en nyere «regulert» trasé anlagt sammen med Vaterlands bro.

Utviklingen på Tøyen siden 1811.
    Etter at kong Frederik VI i 1811 hadde gått med på å opprette et universitet i Norge, ble det året etter besluttet å kjøpe Tøyen med tilliggende eiendom, blant annet gården Kjølberg, med skjøte utstedt til Hans Majestet selv, for deretter ved gavebrev å skjenke gården til det norske Universitet. Beslutningen ble fattet på forestilling av Direksjonen for Universitetet og de lærde Skoler om at av alle steder i og ved Christiania, så var det Tøyen som frembød de største bekvemmeligheter. Her var det nemlig «anledning til omkring de egentlige universitetsbygninger, hvortil også var regnet et observatorium, å anlegge gårder hvor professorene kunne erholde boliger, og ved disse ikke alene rummelige haver, men også så megen jord at de kunne holde seg hver et par kuer».
    En bygningskommisjon ble nedsatt i Christiania, og de fremragende statsarkitektene overbygningsdirektør C. F. Hansen og konferentsråd P. Malling ble sendt opp fra København for å lage utkast til en plan. Det er mulig at byggeplanen aldri kom på tegnepapiret, den er nå bare kjent av omtale. Det skulle anlegges en vei mellom Tøyen gård og Vaterlands bro. Kanskje delvis i monumental-aksial tilknytning til denne skulle det oppføres universitetshovedbygninger i tre avdelinger, omtrent 25 professorgårder, to studenterboliger til 100 à 200 personer, gartnerbolig samt de fornødne drivhus, foruten anlegget av Botanisk Have. Som et forberedende skritt ble det innkjøpt 4 gårder ved hjørnet av Grønland og Lakkegaten, for å få laget et gjennombrudd for den nye veien. To av gårdene ble provisorisk tatt i bruk som studenterboliger.
    Så kom imidlertid 1814 med til dels kaotiske forhold. Spørsmålet om den konkrete utnyttelse av Tøyens jord til bygninger og jordbruk ble først tatt opp igjen i 1815, etter at Botanisk Have var ferdig utstukket. Det akademiske kollegiums sekretær, professor Platou (som senere ble eier av Oslo Ladegård), utarbeidet en betenkning der han sterkt gikk inn for å skrinlegge C. F. Hansens plan. Selv om anlegget kunne antas å ville «prange som herlige Mindesmærker paa architechtisk Smag og Konstkyndighed, især i juni Maaneds skjønne Sommerdage, naar den rige Christiania-Dal blomstrer i Ungdoms Fylde», måtte hele prosjektet kalles «gigantisk-idealsk». Det oversteg langt statsfinansenes muligheter. Dessuten bød terrenget på vanskeligheter, blant annet for det nye veianlegg fra Vaterlands bro opp mot Tøyen. Det var jo her egentlig bare en halvveis drenert myr. Ikke var det drikkevann på Tøyen heller. Og det viktigste var kanskje at professorene og studentene ville bli helt avsondret fra hovedstadslivet. Man ville kunne frykte et nytt «Bursch-wæsen» - det tildels usiviliserte, innelukkede studentmiljø som særlig preget enkelte tyske universiteter - og utelukkelse av andre enn studenter fra å høre forelesninger og å benytte biblioteket.

    Kollegiet sluttet seg til Platous betenkning, men ivret for at så mye jord som kunne avses, skulle omgjøres til løkker for professorene. Regjeringen var derimot mest innstilt på å selge hele gården og bruke pengene til «Universitetets størst mulige fordel», men kollegiet greide til slutt å overbevise regjeringen om det fordelaktige i å beholde gården. Erfaringen viste jo at jordegods ved byene i løpet av en 25-års periode gjerne steg med 50 % i verdi. Ledig jord skulle derfor gjøres disponibel for universitetslærerne. I første omgang var det bare 90 av gårdens 1.392 mål som var ledige. Det var nok til to professorløkker. Resten var bortleid på arvefeste og forpaktning etter kontrakter inngått i de tidligere eieres tid. Disse arealene var i 1862 skrumpet inn til henholdsvis 331 og 98 mål. Etter hvert som kontraktene opphørte, steg antallet professorløkker til 4 og til slutt 13 på til sammen 650 mål. Fordelingen skjedde etter ansiennitet, inklusive mulighet til opprykk til bedre løkke, altså et slags OBOS-system. I 1835 ble «professor-arealet» ytterligere noe utvidet.
    Da Tøyens grunn på sydsiden av Botanisk Have ved lov av 5. august 1857 ble innlemmet i Christiania, ble for denne dels vedkommende spørsmålet om salg igjen aktuelt. Man kunne vise til misforholdet mellom gårdens betydelige areal og matrikkelskyld, og den ringe inntekt Universitetet hadde av gården. Initiativ ble tatt både gjennom departement og stortingskomité, og i april 1861 nedsatte kollegiet på departementets oppdrag en komité med tre medlemmer, deriblant selvfølgelig Broch, for å utrede mulighetene for salg av deler av Tøyen. Komitéens innstilling forelå i februar 1862 og konkluderte med at det kongelige gavebrev ikke kunne hindre salg, men at samtykke til salg, med tilhørende nødvendige bestemmelser om løkkegodtgjørelse, burde gis i lovs form. Et annet supplerende forslag gikk ut på å flytte Botanisk Have til Tullinløkken og å bruke Slottsparken til Arboretum (studiesamling av trær og busker). Hadde dette gått igjennom, ville Universitetet fullstendig ha kvittet seg med Tøyen, men så skjedde ikke - heldigvis får en si. Både den nedsatte Tøyenkomité og kollegiet foreslo at også den del av grunnen som lå i Aker skulle søkes solgt. Men departementet frarådet dette «paa Grund af Ulæmperne der vilde opstaa ved Opførelsen paa Landets Grund og paa til et Byanlæg lide skikket Terræn af en Række Arbeiderbyer som man senere vilde bli nødt til at indlemme i Byen».
    Loven om tillatelse til salg kom 9. mai 1863, med et tillegg ved kgl. res. av 22. juni samme år. Selve salgsbestemmelsene ble nærmere angitt i kongelig resolusjons form 6. august 1864. Det er i denne at den utparselleringsutvikling vi nå straks skal se nærmere på, var hjemlet. Det var foreløpig bare de delene som lå innenfor bygrensen som skulle selges, og det akademiske kollegium ble bemyndiget til å treffe en rekke foranstaltninger i forbindelse med tomtesalget, så som å utlegge gater og åpne plasser, oppta spesialkart, bortlede skadelig vann, anta en salgskommisjonær og lignende.

Utparselleringen og bebyggingen av Tøyengaten, bygningslovens innvirkning.
    Ved midten av 1820-årene var det all grunn til å anta at den kommende bygningsloven for Christiania ville utvide området der det var forbudt å bygge trehus til større deler av Grønland enn det 300 alens belte langs Akerselva og «ved bordtomtene» som var angitt i den provisoriske anordning av 15. november 1819. Utbyggingen av Tøyengaten kan derfor i startfasen sees som en reaksjon på denne situasjonen. Men 1827-loven kom bare til å presisere at 300-alen regelen også gjaldt omkring bordtomtene. Det viste seg at Tøyengaten fremdeles ble liggende utenfor murtvangbeltet.
    Den neste foranledning til panikk var mellom 1833 og 1837. Bygningslovens tillegg av 23. juli 1833 bestemte i § 1 at reguleringskommisjonen nærmere og ved kart skulle angi grensene for lovens forskjellige soner («territorier»). Denne nærmere angivelsen kom endelig ved kgl. res. 31. januar 1837. Murtvanggrensen som da ble fastlagt er vist på Vibe & Irgens' kart fra 1844 som en prikket linje. En stor del av Nedre Tøyen kom inn under murtvangen. Grensen ble lagt omtrent langs Heimdalsgatens senere løp. Deretter fulgte den Tøyenbekken til Leret, videre et stykke bortover Leret og ned Platougaten. Med andre ord: Tøyengaten, hele nordsiden av Leret, Platougatens østside og hele sydsiden av Leret derfra var fremdeles unntatt fra murtvangen. Vesentlige byggearbeider måtte likevel godkjennes av bygningskommisjonen. Grensen for området der byggetillatelse var påkrevet, ble trukket ved foten av Enerhaugen.

    Neste gang det ble grunn til å frykte en endring, var ved den nye bygningsloven av 1842, men murtvangsgrensen ble ikke rørt. Den alminnelige bygningslov av 1845 kom til å innføre to etasjer som det høyest tillatte for trehus, men det var først ved loven om Christianias utvidelse høsten 1857 at Tøyengaten, sammen med resten av Grønland og en rekke andre bystrøk, ble underlagt bygningslovens fulle virkekraft. 1. januar 1858 begynte bygningsloven å virke i de nye byområdene, selv om byutvidelsen først trådte i kraft ett år senere.

Oppdelingen av salgsområdet i gater og kvartaler.
    Neste skritt var regulering av gateløpene og dermed kvartalenes form og størrelse. Ennå var ikke prinsippet om at eierne av bebygde tomter skulle refundere kommunen dens utlegg til gateopparbeidelse fastslått og gjennomført. Det skjedde først ved lov i 1880. Foreløpig var tomteeierne bare forpliktet til, i henhold til bygningsloven av 1842, å avstå grunn i 20 alens (12 meters) bredde «til nye Gaders anlæg i Overensstemmelse med den approberede Generalplan». (Generalplantanken var forøvrig oppgitt på dette tidspunkt. Reguleringskommisjonen hadde ved lov av 9. mai 1863 fått fullmakt til å utarbeide reguleringsforslag for de enkelte bystrøk suksessivt ettersom utbygging var varslet. Forslagene skulle forelegges bystyret til vedtak.)
    Kommunen var prinsipielt interessert i å regulere få gater pr. arealenhet, altså anlegge store kvartaler. Bygningsloven av 1845 forbød imidlertid kvartaler større enn 10.000 kvadrat-alen og kvartalsider lengre enn 150 alen. Grunneierne var på sin side interesserte i små kvartaler, slik at størst mulig del av grunnen fikk gatefasade. De ønsket også at kommunen skulle opparbeide gatene på det gunstigste tidspunkt for dem, det vil si etter at de hadde kjøpt, men før de hadde solgt. Men jo mindre kvartalene ble, desto større del av grunnen måtte avgis til gate, i prinsippet vederlagsfritt. Det ble et regnestykke å finne ut når verdien av grunnen tapt til gate oversteg verdiøkningen på det resterende tomtearealet.
    Som man ser av kartet er gatene langt på vei bestemt av forhåndenværende forhold. Bygrenselinjen sydøst for Botanisk Have og dens parallellitet med Grønland, Tøyengatens utretting og forlengelse, tilknytningen til Heimdalsgaten og gatesystemet på bryggerieier Christian Schous utbyggingsfelt «Nedre Dæleneng», videreføringen av gjennombruddet for den senere Motzfeldts gate ved Grønland 20 som både skal treffe hovedinngangen til Botanisk Have og medvirke til en inndeling i noenlunde like store kvartaler. Videre legger man merke til videreføringen av Platougaten og Nordbygaten, og de nye gatesystemer syd for Leret, alt så skånsomt som mulig for eksisterende bebyggelse, og dermed så billig som mulig for kommunen. Ettersom terrenget er så godt som flatt, er det rettvinklede systemet det naturlige og fornuftige. Så lenge bebyggelsen skulle følge gatelinjen, ville skjeve vinkler nødvendigvis føre til skjeve værelser her og der, skakke og rare husplaner, og ekstra hodebry for alle ledd i planleggingen, byggingen og innredningen. Eventuelle krumme gater ville dessuten kanskje øke risikoen for lekkasjer i vann- og kloakkrørenes sammenføyninger. Under alle omstendigheter var krumme gater forbudt av bygningsloven. Reguleringen ble på noen punkter endret før gjennomførelsen.

Tregheten i tomtesalget og problemet med utleggelsen av nye gater.
    Salget gikk ikke raskt. I 1865 ble det solgt 11.600 kvadrat-alen. En av tomtene var det hus på, nemlig Tøyengaten 21. Dette var en av Tøyen gårds portstuer, beliggende på «trafikkøya» mellom det bratte og det slake veiløpet ned fra Enerhaugen, og ved munningen av alléen opp til Botanisk Have. Kjøperen var formann ved Nylands mek. Verksted, Martin Pedersen, og kjøpesummen var 1.103 spd. Dette var så å si halvparten av universitetets salgsinntekter det året. Det er imidlertid neppe noen forbindelse mellom dette og Nylandsarbeidernes Byggeforenings senere kjøp i området.
    1866 var ikke noe bedre salgsår, og i 1867 og -68 ble det ikke solgt en eneste tomt. Ikke ble det bygget noe heller. Ebbells visjon om hengende haver fra Sørligaten til Tøyengaten viste seg å være en luftspeiling - ikke én tomt var solgt på denne strekningen. Det viktigste hinderet for salgene, slik Universitetet så det, var at Urtegaten («A-gaten»), som var blitt navngitt sammen med områdets øvrige gater ved bystyrevedtak 23. februar 1866, ikke var opparbeidet og dessuten så godt som utilgjengelig. Slakter Fischers (ulovlig oppførte) låve stengte innfarten fra Lakkegaten, og prosessen for å få slakteren til å godta et makeskifte trakk ut måned etter måned. For øvrig trengte man departementets godkjennelse, det vil si en kgl. res., for å få åpnet gaten. De som hadde kjøpt tomt, truet med å innstille betalingen av avdrag og renter hvis intet ble gjort. Kommunen på sin side var lite lysten på noen ordentlig opparbeidelse før gaten var bebygd. Situasjonen var fastlåst i en ond sirkel.
    For å få løst opp knuten måtte Universitetet ty til en hestehandel. Kommunen trengte ekstra grunn til utvidelse av Sørligaten og øvre del av Lakkegaten. Universitetet sa seg villig til å avstå grunn gratis mot at kommunen for en tilsvarende verdi opparbeidet Urtegaten. Det ville foreløpig bare være tale om fjerning av matjorden og påfylling av pukk der det var nødvendig, slik at strekningen ble farbar, og oppsetting av et enkelt gjerde på sidene. Man regnet med at det måtte bli kommunens sak å sørge for ordentlig opparbeidelse med kloakkering når bebyggelsen skred frem.
    I kollegiets brev til departementet om å få gaten åpnet, 31. oktober 1867, dissenterte professor Fr. Brandt. Han satt for øvrig på denne tiden i byens gatenavnkomité og hadde vel vært sterkt medvirkende til at strøkets nye gater i det vesentlige var blitt oppkalt etter størrelser i embedsverket. 18. januar var han blitt innvalgt i reguleringskommisjonens forberedende komité. Han mente at «B-gaten», altså Heimdalsgaten, først burde åpnes. Grunnen var at gaten «Snippen» mellom Trondhjemsveien og Thorvald Meyers gate ville kunne bli opparbeidet påfølgende år. Tilknyttet denne, ville Heimdalsgatens fortsettelse til Tøyenalléens utmunning danne en umiddelbar og meget søkt hovedkommunikasjonslinje mellom Grünerløkken og Enerhaugen. Departementet tok imidlertid ikke Brandts dissens til følge. Urtegaten ble åpnet på den mest nødtørftige måte, og 31. juli 1868 fikk man altså tillatelse til også å selge tomter på nordsiden (solsiden) av gaten.

Tomtesalget frem til og med spekulasjonsbølgen i 1874. Ytterligere gateutleggelsesproblemer.
    I 1870 ble det solgt to tomter, men kjøpt tilbake fem på tvangsauksjon. I 1871 var det ingen salg. I mai 1872 skrev Ebbell til kollegiet:
    «Efterspørselen paa Tomter er i det siste Aars Tid begyndt at tiltage ikke lidet, men Ingen vil have Tomter som støder mod Gader hvor der ikke kan gives Tilsagn om at Gaden vil blive omarbeidet med Vand og Kloak.»
    Han anbefalte kollegiet å godta stadsingeniørens vedlagte tilbud om opparbeidelse av Urtegaten i halv bredde. Det ville komme til å koste 1.500 spd, hvorav Universitetet ville bli krevet til refusjon 900 spd. Ved opparbeidelsen ville et areal på 35.000 kvadrat-alen bli salgbart. Til en gjennomsnittspris av 36 sk pr. kvadrat-alen ville dette innbringe rundt 10.000 spd (økningen fra 24 sk som minstepris hadde nettopp funnet sted). Men nei, kollegiet mente at kommunen fikk betale 900 spd og Universitetet 700 spd. Universitetet hadde allerede gjort store ofre ved erstatning til slakter Fischer for å få fjernet ham som propp i åpningen mot Lakkegaten. Og det måtte være et moment for kommunen at tomtene så ut til å kunne bli etterspurt til boliger for arbeidsstokken på bordtomtene og bryggene.
    Saken ble ytterligere låst da kommunen meldte ønsket om å opparbeide gaten i full bredde (20 alen). I over et år sto saken i stampe, og tross stor etterspørsel og «utsolgtheten» på andre billige tomter nær byen, slik at det var klart at Tøyentomtene nå sto for tur til å realiseres til en forsvarlig pris, sto salget omtrent stille, og byggingen aldeles stille. Terrenget var så vått at det ikke kunne bygges der så lenge gaten ikke var opparbeidet med drenering og kloakk, ifølge et inntrengende brev fra Ebbell til kollegiet i januar 1874.
    «Ved at omarbeide Urtegaden vil Man gjøre salgbart og bebyggelig Strøget langs Gadens Nord-side tversigjennem Kvartalerne lige til Heimdalsgaden, hvilket Strøg i Forbindelse med hvad som endnu er usolgt paa Urtegadens Sydside udgjør noget over 60000 Kvadrat-Alen. Naar Gaden er omarbeidet tør der antagelig paaregnes 48 sk. pr. kv.alen, hvorved udkommer ca. 25000 Spd. hvorav den aarlige Rente er 1250 Spd.» (Kfr. beregningen ovenfor av mai 1872.)
    Stadsingeniørens overslag til full opparbeidelse av Urtegaten lød på 2.580 spd. Av dette burde Universitetet kunne skyte til 11-1200 spd, mente Ebbell. Kommunen hadde nemlig som regel, ikke uten særlig bidrag, å opparbeide gate eller forsyne disse med vann og kloakk før gaten var minst halvt bebygget. Det kunne man ikke vente på, og kommunen ville antagelig godta tilbudet om et tilskudd på 1.100 spd. Dette beløpet burde kunne belastes Tøyenfondets rentefond, som nå var kommet opp i omkring 2.400 spd. Riktignok sa kgl. res. av 6. august 1864 § 8 at bortledning av skadelig vann skulle bekostes av Tøyenfondets kapitalfond, men opparbeidelsen av en hel gate var en annen sak. Dessuten foreslo Ebbell at det ble trukket en gate midt gjennom «de to alt for store kvartaler» mellom Urtegaten og Heimdalsgaten. Stadskonduktøren hadde i så fall lovet å sørge for at reguleringskommisjonen ville godkjenne gatene. Dette må betegnes som et sjeldent gløtt inn bak kulissene!
    Dette siste forslaget ble ikke støttet i kollegiets svar 26. januar, konsipert av Broch. Riktignok var tomtene nå kanskje vel dype (og en oppdeling ville skape atskillig flere løpemeter høyverdifull gatefront). Men det ville gå tapt henholdsvis 2.800 og 2.400 kvadrat-alen av kvartalene, og hva kunne man ikke få for dem! Ellers støttet kollegiet Ebbells initiativ. Man var ikke i tvil om at bare utsikten til Urtegatens åpning hadde vært sterkt medvirkende til økningen av salg og priser i 1873. Ellers måtte man ved opparbeidelsen passe på at matjorden ble lagt på nordsiden av gaten, til senere bruk i Botanisk Have e.l.
    Noen dager tidligere hadde for øvrig Reguleringskommisjonen besluttet at to tverrgater kunne anlegges gjennom kvartalene mellom Urtegaten og Heimdalsgaten. Dessuten ble gatene C og Ca (og H?) fra reguleringen av 1864 justert til nåværende Jens Bjelkes gate. Kirkegårdsgaten («D») ble også endret til sitt nåværende løp. Dette hadde delvis å gjøre med justeringen av gatenettet på den andre siden av Trondhjemsveien.
    Gjennom hele 1874 foregikk det en omsetning av tomter og utvikling av prisene som fortoner seg voldsom mot den tidligere stillstand. Denne utviklingen hang antagelig mer sammen med de febrilske eiendomsspekulasjoner som raste over hele byen, enn med de lokale forhold i Tøyen-området. Gjennom 1873 hadde 36 sk vært den gjennomgående pris pr. kvatdrat-alen. Men i begynnelsen av 1874, med utsikt til åpning av Urtegaten, gikk Ebbell opp til 48 sk som minstepris for tomter i kvartaler som støtte til denne. I februar gikk hjørnetomter for 66 sk, i mars for 72 sk.
    Enden på saken om Urtegatens opparbeidelse ble at Universitetet skjøt til 1.100 spd, og dessuten avga gratis grunn til Tøyengatens forlengelse. Gjennomskjæring av «storkvartalene» ble til slutt gjennomført ett sted, nemlig i Friis gate. Den som skulle stå for dette var imidlertid ikke Universitetet, men, som vi snart skal se, en av de større tomteeierne.

Den første leiegårdsbebyggelsen på Universitetets tidligere grunn. Byggepanikken i forbindelse med den nye bygningsloven av 1875.
    Utbyggingen frem til århundreskiftet kom til å gå i bølger, med den største og jevneste aktiviteten i 1890-årene. Vi skal nå vise noen eksempler fra denne prosessen.
    Kartet fra 1880 fører oss inn i det som muligens kunne betegnes som utbyggingens første fase. Vi legger merke til hvor lite avvikende det ene bygningsomrisset er fra det andre, selv om man kan skjelne mellom separat utbygde tomter og de som inngår i en samlet utbygging. Så å si ingen av gårdene har fløyer. Ikke mer enn omtrent halvparten av de bebygde dype tomtene har bakbygninger. Det som hyppigst forekommer er forbygning med trapperommet inne i bygningskroppen og hensiktsmessig plassert privetbygning (et pent uttrykk for et «utedo»).
    Ett større felt ved Tøyengaten mellom Urtegaten og Heimdalsgaten utmerker seg ved at bygningene flukter også inn mot gårdsrommene. Står vi her overfor en slags samlet eller samordnet utbygging? Dette feltet besto tidligere, som man ser av Linthoes «1864»-kart, av to større tomtestykker: Tøyengaten 22 og 24 B.
    Tøyengaten 22, hvor Johan Sebastian Welhaven i årene før hadde hatt sin (ubebygde) professørløkke, ble solgt allerede i 1868/69 til handelsfullmektig Jørgen Stolt for 38 sk pr. kvadrat-alen. Stolts dødsbo delte i 1874 tomten i tre og solgte disse for 162 sk (Urtegaten 46), 184 sk (Urtegaten 48) og 174 sk (Tøyengaten 22) pr. kvadrat-alen. Altså en fortjeneste på rundt 400 %.
    Tøyengaten 24 B ble solgt under det store rushet i 1874 til snekkerne 0. Hansen og L. Rasmussen for 60 sk pr. kvadrat-alen. De delte straks stykket opp i fire tomter, Tøyengaten 24, 26 og 28 samt Heimdalsgaten 41, som ble solgt for det dobbelte, 120 sk pr. kvadrat-alen. Disse og flere lignende «kupp» ble omtalt i Morgenbladet 8. oktober 1874, men Ebbell unnskyldte seg overfor kollegiet med at tomtene lå ved opparbeidet gate «hvor der straks kan bygges og tildels allerede er begyndt at bygges».
    Det viser seg at det bare var på det øvre tomtestykket, nr. «24 B», hvor en virkelig samlet utbygging fant sted av Tøyengaten 24 og 26. De to tomtene ble kjøpt separat av snekker Hans Johannesen og vognmann Johan Larsen. I juli 1874 anmeldte de hver sin tre-etasjes bygning mot gaten, begge med murmester Chr. Pedersen som entreprenør. Nr. 24 skulle dessuten få en bakbygning på tre etasjer, nr. 26 en bakbygning i bare én etasje.
    Men ut på høsten ombestemte de seg samtidig. I oktober ble det mot gaten i stedet anmeldt to like fire-etasjes bygninger. Antagelig skyldtes ombestemmelsen bevisstheten om at den bygningsloven som ville bli vedtatt på nyåret, skulle gjøre det dyrere å bygge fire-etasjes hus (bl.a. ved påbudet om ildfaste trapper). Dermed ville det alminnelige leienivå for slike stige, også for de gårder som var oppført på en billigere måte like før. Nr. 24 fikk to år senere sin tre-etasjes bakbygning, anmeldt av E. Olsen. På nr. 26 ble det i 1875 anmeldt en tre-etasjes bakbygning, men den ble muligens ikke reist. (Den nåværende verkstedbakbygningen i fire etasjer ble oppført i 1898 etter tegning av arkitekt Heinrich Jürgensen.) Men mot gaten var de to gårdene altså like. Det ble imidlertid ikke gjort noe forsøk på å samordne dem om en symmetriakse. Grunnen til det er kanskje at Tøyengaten stiger såpass mye at gårdene nødvendigvis måtte avtrappes etter hverandre, slik at ordentlig symmetri ble uoppnåelig.
    Arkitekturen virker ved første øyekast enkel og lite gjennomarbeidet, både når det gjelder fasade og plan. 2/3 av leilighetene hadde den ordning at to og to leiligheter var sammen om én entre. For å komme til den indre leiligheten, måtte man gjennom entreen til den ytre, til stor ulempe for dennes beboere. Ellers hadde mange av stuene egen inngang. Fra utleierens synspunkt var slike planer gode på grunn av sin fleksibilitet. Med en enkel ombygging kunne de tre leilighetene i hver etasje gjøres om til to, fire, eller til og med fem! Og for leietageren innebar den egne stueinngangen den «fordel» at stuen uten for stor géne kunne overlates til losjerende, mens man selv tok til takke med kjøkkenet og kammerset. (Samtidens tyske veiledende litteratur, der G. Assmanns «Grundrisse für städtische Wobngebäude», Berlin 1862, er det grunnleggende verk, understreker dette momentet, likeledes at fellesentréer ikke var til å unngå når stuene i småleiligheter, i større hus med bare én trapp, alle skulle legges mot gaten. Alternativet innen samme økonomiske ramme var ensidig belyste leiligheter.)
    En frue i øverste etasje av Motzfeldts gate nr. 23, som hadde bodd i gården siden 1920-årene, forteller om en antagelig typisk tvist mellom familier som var sammen om én entré. Tvisten gjaldt ytterdøren til entréen. Den «innerste» familien ønsket å fjerne den - de oppfattet entréen som et offentlig rom, en del av oppgangen. Den «ytterste» familien derimot, ønsket å beholde døren. De oppfattet entréen som en del av sin leilighet, et privat rom som naboen innenfor dessverre hadde passasje gjennom.
    I Tøyengate 28 var det to oppganger, en i porten og en fra gården. Leilighetene i portoppgangen mot Tøyengate 26 besto som ovenfor av to leiligheter innenfor hverandre. Vi (Alf, Hildur, Per og Tore) bodde selv i en slik «innerste leilighet» med entré, kjøkken, stue og et soverom. Utenfor hadde familien Olsen sin entré som vi måtte passere, med sin stue til venstre og kjøkken til høyre for denne. Senere overtok vi også denne ytre leiligheten, Olsens stue ble vårt «gutteværelse», mens deres kjøkken ble brukt som klesrum (Anm.: Tore Nygaard).

Glimt av forholdene i nybyggerstrøket.
    Entreprenøren Søren Andersen ga i 1891 bud på hele tomterekken mellom Heimdalsgaten 29 og 41, med gjennombrudd for den senere Friis gate. På de 70 alen dype tomtene aktet han å bygge langs gatene og anlegge haver innenfor på sydsiden. Kollegiet kunne imidlertid ikke godta Andersens bud, bare kr 1 (30 sk) pr. kvadrat-alen. Andersen kom i stedet til å bygge i Heimdalsgaten ved hjørnet av Vahlsgate, der det på dette tidspunkt, etter Pudrett-lagerets bortflytting, vel var mulig å tjene penger på leiegårder. Her oppførte han i årene rett etterpå fire gårder med samme fasader og etter samme seksjonsprinsipp som i Motzfeldts gate, Heimdalsgaten 13, 15, og 17 og Vahls gate 8.
    Andersens bud på stykket Heimdalsgaten 29-41 var til dels foranlediget av at østdelen av denne ble benyttet til fyllplass, til stor géne for de nyinnflyttede. La oss se litt nærmere på miljøet rundt de nye gårdene, ut fra det som fremgår av korrespondansen i Universitetsarkivet. Den gir selvfølgelig et ensidig negativt bilde - man skrev bare hvis man hadde noe å klage over. Man må forestille seg et stort jorde med gårder hist og her som sperret utsikten ned til Grønland, vestover til Lakkegaten, nordover til høydedragene ved Tøyen, og østover til Enerhaugen. Gatene var ennå grusede og sølete stier. Rundt mange av de usolgte eller ubebygde tomtene var det plankegjerder som hegnet om korttidsleiende gartnerier og materialopplag. Tomtesalget sto sørgelig stille i 1880-årene.
    Først til den saken vi nettopp berørte. Det var nødvendig å få fylt opp grøften etter Tøyenbekken, for å skaffe plane tomter og gateløp ved Heimdalsgaten. Særlig var det en bratt skrent ved vesthjørnet av Heimdalsgaten 38, der nr. 36 senere skulle bygges, kfr. kotene på 1880-kartet. Høsten 1879 kom den første klagen, fra eierne av Heimdalsgaten 38, 40 og 42. Det var viktig for dem å få åpnet Heimdalsgaten som offentlig gate, og til det trengtes det oppfylling. Men det hadde
    «nu i længre Tid vært gjort paa en Maade som har været Gaardeierne til stor Gene og Plage: Nemlig ikke bare saadan at Vandet i de forbirindende Bækker stoppes og danner stinkende Uddunstninger; selve Fylden er nemlig ogsaa af den Beskaffenhed at den i høi Grad forpæster Luften ... Den Skade og det Tab de forannævnte Ulæmper forvolder os er ikke ringe, da næsten ingen Leieboer finder sig i længre Tid at bo i en Gade der i mange Tilfælde er saagodt som ufremkommelig, og i hvis Naboskab der findes en slig stinkende Gjødseldynge som i den nævnte Opfyldning ... Det er ogsaa mindre heldig at et saa heldigt Parti for Bebyggelse skal ligge saa vanskjøttet.»
    Men lite ble tydeligvis gjort. 8½ år senere, i april 1888, kom det klage fra enda flere gårdeiere, blant andre Søren Andersen. Når det ble varmt, ville forholdene bli uutholdelige.
    «Leieboerne er allerede nu skræmte af Lugten, og Følgen er, at vi have Bekvemmeligheder [leiligheter] staaende ledige, som vi ikke kan faae leiet bort. Det er Sagt af Leiere, at de ikke vil bo i Gaarder hvor Omgivelserne ser ud som Gjødselhauger, og hvem skal saa godtgjøre os det store Tab som vi Gaardeiere lider?»
    Et annet problem var at politiet ikke hadde fast patrulje der. Politiet lovet å kikke innom på sine runder i Motzfeldtsgaten og Tøyengaten, og Universitetet lovet å utferdige forbud mot fyllopplag neste år.
    Et bilde av forholdene lenger opp mot Tøyenhaven fremkommer i et brev fra betjent G. T. Bøe ved Grønlands Politistasjon i mai 1882. Han ville gjerne få utvidet det stykket han leide til dyrking ved Herslebs gate og innover på kjøbmann Paulsens tomt - der «Gråbeingårdene» senere skulle komme. Han ba også om lov til å fjerne de 2-3 gjenstående trærne av den 60 år gamle Tøyenalléen som gikk over parsellen hans:
    «Smaae, uttørrede og raadne, som dem i Tøiengaden og Heimdalsgaden bruger til Tørkeplads af vadsket Tøi, til stor Gene for mig, da ... dem som tørke Klæder dersteds har med sig store Skarer af Barn som gjør alt til Legeplads rundt om og vide Vegne.»
    Han hadde fått lov av kjøbmann Paulsen og ingeniør Gløersen å ta bort de trærne som sto igjen på deres tomter øverst i alleen
    «for bedre at kunde holde Folket borte derfra med deres Tørke- og Legepladse, saa Alleen bliver aldeles uden Træer hvis jeg kunde faa tage bort de 2 à 3 nævnte.»
    I mai 1890 klaget A. Wilhelmsen på Heibergløkken lenger nord i området over at gartner Andersen på sitt forpaktningstykke like ned for hans eiendom hadde påbegynt opplag av søppel og uren fyllmasse.
    «Tøien Eiendom er et smukt Sted at bo paa, men den hensynsløse Fremgangsmaade af Forpakterne, og den Øldrik, Slagsmaal og Horerie som foregaar rundt omkring gjør at man fristes til at troe at Tøien var et Fristed for alt Pak - og ikke laa indenfor en civiliseret Byes Grendser.» (Dette var etter byutvidelsen av 1878, da grensen ble trukket i overkant av Kampen.)
    Gartner Andersen erklærte at gjødselen skulle brukes på den parsell der den lå, men han klaget selv to år senere. Han krevet at det ble satt opp et gjerde mellom Kolerakirkegården [nå Lakkegaten og Tøyenhagen skoler] og Botanisk Have, der han hadde en del av sin forpaktningsløkke. Det var viktig
    «da Løkken ikke bare gjøres til Alfarvei, men at den nu ogsaa efter den store Bebyggelse gjøres til Tumleplads for de nye Bygningers talrike Børneflokker som ikke bare nedtramper og ødelegger en stor Del af det jeg nøisom har dyrket der og skal leve af. Dertil kommer at den nedenfor liggende Tomt og Bakkerne som fører op til den Botaniske Haves Udhus bruger Byens Pøbel baade til Drik og anden Uterlighed, hvilket i betydelig Grad bliver forhindret naar Gjennomgangen bliver stengt. Det vilde ogsaa blive til Fordel for Universitetet som vilde slippe al Henleggelse af Fyld og Søppel som Folk ikke kan blive kvit andre Stæder.»

Eksempel fra industribyggingen i området.
    Industrivirksomheten fikk sitt tyngdepunkt i områdets vestre del, mot Akerselven og Lakkegaten og det håndverksindustrielle miljø som der hadde århundrelang tradisjon. Lokaliseringen av Pudrettfabrikken bidro nok sterkt til å utvikle denne sonetendensen. På den annen side bidro Universitetets salgsklausuler etter 1874 kanskje til å holde industrialiseringstendenser noe i sjakk. Det skulle ikke anlegges garveri, slakteri, kjemisk fabrikk, gjødselfabrikk eller opplagssted for gjødsel på Tøyens tomter. Mekanisk verksted fikk bare anlegges med de innskrenkninger som ble å foreskrive av det akademiske Kollegium. Og fra 1894 ble det altså ikke solgt tomter til industri i kvartalene nærmest Botanisk Have. For øvrig er det i 1870- og 80-årene industrivirksomhetene kommer for fullt, i «vårt» område som ellers i byen. Det ser man på mengden av byggeanmeldelser som ble behandlet i bygningskommisjonen vedrørende dampmaskiner, esser og høye fabrikkpiper. Det dreier seg imidlertid først og fremst om mindre enkeltstående bedrifter som kanskje moderniserte fra tidligere mer håndverkspreget virksomhet. Store spesialiserte fabrikkbygninger kommer «plutselig» i 1890-årene - merkverdig mange i 1895, i bakgårdene i Grønland 26, Heimdalsgaten 34, Tøyengaten 26 og Urtegaten 43.

    Urtegaten 11 ble i 1882 tilslått «Vulcans Jernstøberi og mekaniske Fabrik» ved auksjon etter tomtens første kjøpere som hadde planlagt og muligens bygget både snekkerverksted, boktrykkeri og bakeri der. Deretter overtok «Christiania Guldlistefabrik og Høvleri». Naboene i Nordbygaten hadde protestert mot høvleriet, antagelig av frykt for støyplage, men bygningskommisjonen hadde ingen anledning til å gripe inn så lenge anlegget ble oppført etter lovens bestemmelser, og noen generell «støyklausul» fantes ikke i Universitetets salgskontraktformularer. Bedriften utviklet etter hvert en blomstrende virksomhet med innlemmelse av nabotomtene. I 1889 ble det oppført en gullistfabrikk i fire etasjer som tilbygg til den eksisterende verkstedbygning inne på tomten. To år senere ble et fire etasjes høvleri anmeldt som tilbygg på den andre siden. Til slutt, i midten av 90-årene, kom det foran dette komplekset, lenger frem mot Urtegaten, en fire etasjes høvlerifabrikk.
    Et brevhode fra 1893 viser muligens denne bygningen, men både anlegget og omgivelsene er fremstilt nokså virkelighetsfjernt, eller skal vi si fremtidsrettet. Byggemåten fremgår likevel klart. Det er primært en skjelettkonstruksjon som bærer bygningen, ikke ytterveggene. Faktisk var ikke bare de innvendige bæresøylene av jern, som vanlig i fabrikker siden 1840-årene. Også bjelker og dragere var av jern. Hele innermuren hvilte på én jernbjelke. Slike jernskjelettkonstruksjoner slo på denne tiden igjennom både i fabrikker og forretningsgårder i Christiania.

    Konstruksjonen var imidlertid meget brannfarlig. Hver etasje bestoi prinsippet av ett eller to store rom, og det var ingen brannsikre dekker som kunne hindre en brann i å spre seg oppover i etasjene. Bygningsloven hadde heller ikke hjemmel til å påby bestemte slags etasjeskiller, ikke engang stubbloftleire. Jern brenner riktignok ikke, men det utvider seg hvis det oppvarmes til glødepunktet, for så å trekke seg sammen og krølle seg som bendelbånd hvis det vannes. Slike bygninger ville derfor både kunne brenne opp og rase sammen på kort tid.
    Og det var akkurat det som skjedde her. 8. august 1896 brøt det ut brann i den nye fabrikken. Ilden oppsto i høvleriet i første etasje, muligens ved at et lager gikk varmt. På grunn av sagstøvet på alle flater, og lagrene av tørre bord, ble brannen nærmest eksplosjonsartet. Det var anslagsvis 200 arbeidere i bygningen, og de fleste måtte flykte opp i øverste etasje, mens flammene slikket ut av vinduene nedenunder. I de tre øverste etasjene var det snekkerverksted. Brannvesenet kom til fra Grønland etter bare et par minutter, og de fleste ble reddet ved hjelp av seil og stiger. Men seks omkom, og mange ble hardt skadet. Den enorme varmeutviklingen, også fra trelastskurene, antente gårdene på den andre siden av Urtegaten. I løpet av en time brant Frelsesarmeens nye lokaler i nr. 16 med dampkjøkken og herberge og de 20 år gamle leiegårdene nr. 18, 20 og 22 fullstendig ned. Gullist- og høvlerianlegget på nr. 5, 7, 9, 11 og 13 gikk selvfølgelig med, likeledes noe av bebyggelsen på den andre siden av Motzfeldstgaten, og de tilstøtende bakgårdene i Nordbygaten.
    Gullistfabrikken kom seg på bena igjen. Det ble oppført store nybygninger i 1897 og senere. Men disse må omkring 1920 ha blitt revet til fordel for den nåværende lagerbygningen. 23