Gyda var gift med Edvard den Gode (Edward Confessor) som var konge i England fra 1042 til 1066.

Hardeknut hadde vært herre over to riker da han døde, og arvingen etter ham skulle kunne gjøre krav på dem begge. Dette fordi den vanlige oppfatning var at et rike skulle betraktes som kongeættens odel, landet var kongens eiendom. Foreløpig nøyde Magnus Olavsson seg med å gjøre krav på Danmark, og til kong Edvards kroning i 1043 sendte han menn som talte om fred. Sannsynligvis var det for å vinne tid, for da Danmark vel var vunnet, ser det ut til at pipen har fått en annen låt. Iallefall vet vi at kong Edvard hadde en stor flåte ute i 1045 fordi man ventet angrep fra Norge. Engstelsen var stor. Året etter ba Svein Estridsson om bistand fra England, men fikk avslag fordi engelskmennene ikke våget å legge kysten åpen for en mulig invasjon.

Legenden beretter også på sin måte om engelskmennenes frykt for nordmennene i denne tiden. Den forteller at kong Edvard en dag midt under gudstjenesten brast i en skrallende latter. De omkringstående trodde han var gått fra forstanden, før han fikk forklart seg: «Jeg må vel le,» sa kongen, «nå nettopp så jeg for meg hvorldan kongen av Danmark ramlet overbord og druknet!»

I virkeligheten fikk Edvard bli sittende i fred for nordmennene til sin død. Når det ikke ble noe av det norske angrepet, var det uten tvil fordi Svein Estridsson først ga Magnus og siden Harald Hardråde noe å tenke på. Men straks Edvard hadde trukket sitt siste sukk, 05.01.1066, begynte stillingen å forandre seg. 1