Biografi - Biography

Levde 963.

Det fortelles i en av sagaene at Astrid var fruktsommelig da Trygve ble drept i 963. Sagaen fortsettelse er vel for det meste oppdiktet. Ifølge denne måtte hun flykte for Gunhild Kongsmor fra Viken, ledsaget av sin fosterfar, Toralf Luseskjegg Hun kom til Ransfjord hvor hun skjulte seg på en holme og der fødte hun den senere kong Olav Trygvesson. Hun flyktet videre med ham til Obrestad på Jæren, stadig forfulgt av Gunhilds menn, og nådde senere til Håkon den Gamle i Svitjod. To år senere dro de til Gardarike, men de ble overfalt av estniske vikinger og skilt fra hverandre. Esterne solgte Astrid som trellkvinne. Hun ble dog gjenkjent her av den høybyrdige kjøpmanen Lodin fra Viken og ektet ham senere.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
«1. Astrid het den konen kong Trygve Olavsson hadde vært gift med. Hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Oprestad, det var en mektig mann. Etter at Trygve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var. Astrid gikk med barnet til kong Trygve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren. Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natten gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kveld kom de fram til Eirik på Oprestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til gården som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til en liten stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med to tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som var 6 år gammel. De ble der vinteren over.»

«2. Da de hadde drept Trygve Olavsson, dro Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gårdene Trygve hadde eid; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Trygves barn. Om høsten dro de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor sin, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid å gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønn hennes denne vinteren.»

Sagaen fortsetter i avsnittene 3 - 5.

«6. Bror til Astrid het Sigurd, han var sønn til Eirik Bjodaskalle. Han hadde vært borte fra landet lenge, hadde vært øst i Gardarike (Russland) hos kong Valdemar (Wladimir den store), der hadde Sigurd mye å si. Astrid ville gjerne reise dit til Sigurd, bror sin. Håkon Gamle ga henne godt følge og godt tilfang av alt; hun reiste sammen med noen kjøpmenn. Da hadde hun vært to år hos Håkon Gamle, og Olav var tre år gammel. Men da de seilte østover havet, kom det vikinger over dem, det var ester. De røvet både folk og gods, noen drepte de, og de andre delte de mellom seg til treller. Der ble Olav skilt fra moren. En mann som het Klerkon, en ester, fikk både ham og Torolv og Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel til trell, syntes ikke han gjorde noe nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok ham med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann kjøpte Olav, han ga en god kappe for ham, et slags reiseplagg; han het Reas. Konen hans het Rekon og sønnen Rekone. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var seks år i Estland i slik utlegd.

«52. Det var en mann som het Lodin, han var vikværing, rik og av god ætt. Han var ofte ute på kjøpmannsferd, og imellom på hærferd også. Det var en sommer Lodin dro på kjøpmannsferd i Austerveg, han eide skipet alene og hadde mye å selge. Han seilte til Estland, der var det kjøpstevne om sommeren. Så lenge det var marked, ble det ført alle slags varer dit; det kom mange treller som var til salgs. Der så Lodin en kvinne som hadde vært solgt til trell, og da han så nærmere på henne, kjente han henne igjen, det var Astrid Eiriksdatter, som hadde vært gift med kong Trygve; men hun var ikke videre lik seg selv, slik hun var sist han så henne; nå var hun bleik og mager og dårlig kledd. Han gikk bort til henne og spurte hvordan hun hadde det. Hun sa: «Det er tungt det jeg har å fortelle. Jeg er blitt solgt til trell, og de har tatt meg med hit for å selge meg igjen.» Nå ga de seg til kjenne for hverandre, og Astrid hadde god greie på hvem han var. Hun ba ham om han ville kjøpe henne og ta henne med hjem til frendene hennes. «Jeg skal gjøre det på ett vilkår,» sa han, «jeg skal ta deg med til Norge om du vil gifte deg med meg.» Og ettersom nå Astrid var kommet i nød, og hun dessuten visste at Lodin var av stor ætt, og kjekk og rik, så lovte hun ham dette forat han skulle løse henne ut. Så kjøpte Lodin Astrid og tok henne med hjem til Norge og giftet seg med henne med samtykke av hennes frender. Barna deres var Torkjel Nevja, Ingerid og Ingegjerd. Astrid og kong Trygve hadde døtrene Ingebjørg og Astrid. Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd Karlshode, Jostein og Torkjel Dyrdil, de var rike stormenn alle sammen, og hadde gårder der på Østlandet. Det var to brødre som bodde øst i Viken, den ene het Torgeir og den andre Hyrning; de ble gift med døtrene til Lodin og Astrid.» 1