Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 995.
Død 29.07.1030 på Stiklestad.

Konge av Norge 1016 - 1028 og Norges nasjonalhelgen.

    Olav Haraldsson også kalt «Olav Digre», var sønn av småkongen Harald Grenske fra Vestfold-Grenland og hadde tilknytning til Opplandene gjennom sin mor, som var omgiftet med ringerikshøvdingen Sigurd Syr. Sæmund og Are Frode, og de sagaene som bygger på dem, hevder at Olav var Harald Hårfagres sønnesønns sønnesønn. Når Olavs skalder Ottar Svarte og Sigvat Tordsson kaller ham «Haralds ætling», kan dette tas som et indisium på at Olav i samtiden ble oppfattet som Harald Hårfagres etterkommer. Dette kan i seg selv ha vært motiv godt nok for at Olav gjorde krav på arverett til kongeverdigheten i Norge. Kristen misjonsiver er blitt trukket frem som et annet motiv. Olav skal nemlig ha blitt døpt i Rouen ca. 1013, og han brakte med seg angelsaksiske geistlige til Norge.
    Olav hadde bak seg en vellykket karriere som vikinghøvding, sjørøver og leiesoldat da han kom til Norge høsten 1015. I 1012 var han med og delte den største utbetalingen av «danegeld» noensinne, hele 48 000 pund, altså mer enn 15 tonn sølv.
    Han kom tilbake på et gunstig tidspunkt. Det var oppstått et militærpolitisk vakuum i landet etter at Eirik jarl i 1014 var blitt kalt til England av Knut den mektige for å hjelpe ham i kampen om den engelske tronen. Én teori går ut på at Olav hadde en avtale med Knut om ikke å støtte den engelske kongen Ethelred i denne striden, mot at han fikk herredømme over hele eller deler av Norge. Avtalen kan ha blitt noe ulikt oppfattet av de to, noe som senere førte til brudd mellom dem. Det er blitt pekt på at Olav seilte til Norge med to «knarrer», handelsskip, og altså neppe som erobrer. Et møte på Vestlandet mellom Olav og Håkon, sønn av Eirik jarl og Knut den mektiges søster, som ikke førte til væpnet kamp, tas også til inntekt for dette synet. Og både Eirik og Knut lot Olav i fred til midt på 1020-tallet.
    På den andre siden er sagaene samstemte om at Olav, mens han opererte i England, kjempet for Ethelred og mot danskekongen. Møtet mellom Olav og Håkon jarl resulterte i at Olav tok Håkon til fange og sendte ham til England mot løfte om aldri å returnere til Norge. At Olav lot ham slippe så lett, kan forklares med et ønske om ikke å provosere Eirik og Knut mer enn nødvendig, eller rett og slett gi dem en gave det ville være vanskelig å gjengjelde. Sett under ett virker det derfor rimeligst at det var den engelske kongen som oppmuntret Olav til å utfordre det danske overherredømmet i Norge, slik han tidligere kan ha oppmuntret Olav Tryggvason til det samme.
    Den hjemvendte sjøkongen ble vel mottatt av moren Åsta, og likeså av stefaren Purke-Sigurd. Det store spørsmål var likevel om stefaren og de andre høvdingene på Opplandene ville støtte ham aktivt med folk og utstyr, og dertil akseptere ham som overkonge. Det var dette som ble det store samtaleemnet på Opplandene den vinteren. Oppover i landet satt det en rekke storbønder som raget et hode høyere enn de andre og var allment akseptert som høvdinger og ledere. Noen av dem kalte seg også konger, og noen overherre var de ikke vant til å ha. Men lenger ute, i Viken, satt det ombudsmenn for danskekongen på alle høvdingsetene. Snorre gjør det til et hovedpunkt i diskusjonen småkongene imellom: «Hva har vi å vinne», spurte de seg selv, «om vi støtter Olav i hans planer om å bli storkonge?» «Knapt blir det til noen fordel for oss», mener den ene. «Nei», svarer den andre, «noen direkte vinning kan vi neppe vente oss, men seirer Olav, kan vi iallfall ikke få det verre, om vi har holdt oss til ham. Og dertil slipper vi den skammen at det sitter utlendinger som herrer i landet.» Ikke alle vil ha like lett for å tro at bondehøvdinger på Opplandene ennå hadde fått noen særlig sans for det nasjonale. Derimot kan de ha ant at et rikskongedømme i lengden ikke var til å unngå. Og hva motivene enn kan ha vært, enden på diskusjonen ble at de fleste fant det best å støtte Olav, og han ble tatt til konge på Opplandstinget - Åkertinget på Hedemarken må det vel ha vært.
    Skaldene opplyser at i slaget ved Nesjar, trolig Brunlanes, i 1016, der Olav beseiret trønderne under ledelse av Eirik jarls bror Svein, besto Olavs flokk av «opplendinger og hedmarkinger». Skaldene forteller også at oppslutningen om Olav skyldtes gavmildhet. Han har åpenbart vært raus med skattene han brakte med seg fra England, men han må også ha brukt makt. Skalden Ottar Svarte forteller om kamper Olav hadde på Østlandet i denne første fasen.
    Etter slaget ved Nesjar drog Olav til Trøndelag og lot seg kongehylle på Øyratinget. På denne måten sikret han seg formelt rettsgrunnlag for sitt kongedømme. Deretter søkte han å sikre sin makt gjennom ordninger med lederne av flere av de mektigste høvdingættene i landet. Ifølge sagaene ble Erling Skjalgsson og de nordnorske høvdingene Hårek av Tjøtta og Tore Hund på Bjarkøy, kongens «lendmenn». Lendmenn var i høymiddelalderen landets topparistokrati; de var høvdinger som med lokal maktbasis ble knyttet til kongen med personlige bånd som hans ombudsmenn, mot til gjengjeld å bli tildelt inntekter av kongens jordegods. Ut fra dette skulle betegnelsen lendmann stå for en mann som «lånte» jord av kongen. Men lendmannsbetegnelsen er kjent fra tiden forut for Olav uten at en sikkert vet hva den innebar. Den kan rett og slett ha betydd stormann, «mann med land». Det er likevel ikke utenkelig at Olavs forhold til lendmennene kan ha vært et skritt på veien mot det som ble høymiddelalderens lendmannsombud.
    Olav satset altså tilsynelatende på samarbeid, men etter hvert, og på bekostning av de store høvdingene, trakk han frem betydelige bønder og yngre høvdingsønnen som fikk kongen å takke for sin økonomiske og sosiale stilling. Olav søkte i motsetning til sine forgjengere å gjennomføre et mer reelt herredømme over det meste av Norge. Dette gjorde han gjennom menn som hadde personlig tilknytning til ham og gjennom å tillegge sine godsbestyrere, «årmennene», oppgaver i lokalstyret - også dette på bekostning av de gamle stormannsættene.
    Å føre denne politikken overfor Erling Skjalgsson, Tore Hund og andre, måtte gjøre disse topparistokratene fiendtlig innstilt. Topparistokratiet, som var knyttet sammen i et nett av slekts-, ekteskaps- og vennskapsforbindelser, ville selv disponere ressursene i sitt område med minst mulig innblanding fra kongedømmets side.
    Olav hadde tilsynelatende kontroll i første halvdel av 1020-tallet. Men i 1026 var forholdet fullstendig endret. Bøndene i Trøndelag og på Opplandene var fiendtlig stemt mot ham, og det var åpen motstand mot ham blant stormennene. Tore Hund ble Knut den mektiges mann, og Erling Skjalgsson sendte sine to eldste sønner til England. I 1028 måtte Olav rømme landet. Han drog til sin svoger Jaroslav i Gardarike. Hvordan kan det forklares at alt raknet rundt Olav på denne måten?
    At stormennene vendte seg mot Olav, var en naturlig følge av måten han behandlet dem på. Også Olavs kristningspolitikk måtte skape problemer i deler av landet, både overfor lokale høvdinger og overfor bondebefolkningen. Men som nevnt var kristendommen velkjent i kystdistriktene i sør og vest da Olav Tryggvason var konge. Det er også indikasjoner på at noen av stormennene i disse landsdelene hadde tatt den nye troen alt før Olav Haraldsson satte igang sitt kristningsforsøk. Erling Skjalgsson var trolig én av disse, et steinkors til minne om ham synes nemlig å være reist av hans prest. Dette tyder på at det ikke var religionen i seg selv som avgjorde hvilken holdning stormennene hadde til Olav, men tvangstiltakene som fulgte den. At kristendommen ble gjort til eneste tillatte kult, måtte for mange virke sterkt provoserende. En kirkeordning under kongens kontroll gjorde kristendommen til riksreligion under kongens beskyttelse og grep dermed inn på et område som hadde tilhørt folks privatliv. Bøndene gjorde motstand. Illustrerende i så måte er det at hedensk gravskikk holdt seg på Opplandene og i Nord-Norge ut i andre halvdel av 1000-tallet.
    Utenrikspolitiske forhold gjorde det nå mulig å koordinere den innenlandske motstanden mot kongen under en handlekraftig ledelse. Knut den mektige var blitt konge i England allerede i 1016, men han fikk full kontroll over landet først etter 1020. Og året før var han blitt konge i Danmark etter sin bror. Knut hadde vel aldri hatt i tankene å oppgi det han måtte oppfatte som sin norske arv - nå hadde han frie hender til å konsentrere seg om denne oppgaven. At han ikke slo til før i 1025-26, kan bety at han nyttet tiden til å knytte de misnøyde norske stormennene til seg gjennom rike gaver. Etter slaget ved Helgeån i Skåne, der Knut beseiret Olav og hans svoger, sveakongen Anund Jakob, nyttet også mange av de hittil lojale stormennene anledningen til å forlate Olav. Olavs brudd med Erling Skjalgsson og drapet på ham i 1027 førte til den endelige samlingen av stormennene rundt Knut den mektige. Da Knut kom til Norge i 1028 med sin hær og Olav samtidig ble truet av en trønderhær under ledelse av Håkon, Eirik jarls sønn, flyktet Olav til Sverige og derfra videre til sin svoger Jaroslav i Kiev. Håkon Eiriksson ble kong Knuts jarl i Norge.
    Da Håkon Eiriksson senhøstes 1029 forsvant på havet underveis fra England til Norge, så Olav atter sin sjanse. Han returnerte fra eksilet i øst og falt på Stiklestad 29.07.1030. Bondehærens størrelse og innbitte kamp mot Olav på Stiklestad er satt i forbindelse med den tidligere nevnte bestemmelsen i Frostatingsloven om motstandsrett, som blant annet pålegger bøndene fra de åtte trønderfylkene å samle seg og drepe en konge som gjør ulovlig overfall på en mann i hans hjem. Kom kongen seg unna, skulle han aldri få vende tilbake. Olavs konfiskasjoner i Trøndelag av motstanderes eiendom kan ikke ha blitt oppfattet som lovlige av bondesamfunnet. Og da Olav vendte tilbake, kunne man med rette drepe ham.

    Olav Haraldsson falt på Stiklestad etter en meget bitter kamp mot en overveiende hedensk hær av trønderbønder under ledelse av sine stormenn, av nordnorske og vestnorske høvdinger og av flere lendmenn som kunne takke Olav for sin posisjon. Olavs anstrengelser for rikssamling og kristning så ut til å være forspilt.
    Ett år og fem dager etter hans død ble graven åpnet av hans engelske hirdbisp Grimkjell, og få år etter - i 1030-årene - «oppstod Olavslegenden» om de miraklene som hadde skjedd i forbindelse med kongen. Det gikk sagn om mirakuløse helbredelser ved den døde kongen alt på slagplassen. Kongens lik viste alle tegn på hellighet, det var ikke gått i forråtnelse, og hår og negler hadde vokst. Olav ble skrinlagt og satt på alteret i Klemenskirken i Nidaros.
    Stormennene som stod mot Olav på Stiklestad, vendte helt om. De gikk inn for å erklære ham for hellig, og de innsatte hans sønn som konge. Også bøndene synes etter kort tid å ha forkastet hedendommen til fordel for kristendommen, og kirken etablerte seg som en fast og ekspanderende samfunnsinstitusjon - alt dette til tross for at Olav må ha gått særlig hardt frem i de gode jordbruksbygdene i Trøndelag, med store jordegodskonfiskasjoner. Hele 15 av de 16 motstandergårdene sagaene nevner fra hedensk tid, er kongseiendom i kristen tid.
    Det mangler ikke kilder til Olav Haraldssons historie. Problemet er å trenge gjennom legendestoffet som pakker inn det historiske stoffet. Kirken begynte å feire Olavsmesse alt på 1030-tallet. Man trengte i den forbindelse liturgiske tekster og korte tekster som beskrev kongens liv og død. De som først skrev om Olav, var altså kirkemenn med et religiøst siktemål. De som senere skrev om den historiske kongen, måtte til en viss grad bygge på disse skriftene. Dette preger også de sagaene som senere ble skrevet om Olav, de inneholder mye legendestoff.
    Samtidige eller gamle opplysninger om Olav er bevart i utenlandske annaler og krøniker. Disse kan gi stoff til å kontrollere opplysninger i sagaene og skaldekvadene, og opplysninger som ikke er kjent i nordiske kilder.
    Det er likevel de samtidige skaldekvadene som i noen grad kan brukes selvstendig. Olav hadde hirdskalder som skildret hans bedrifter, og deler av deres produksjon er bevart gjennom sagaene. Problemet med skaldekvadene er ikke tendens, som en er oppmerksom på, men at så få av dem er bevart, og at de er så sparsommelige med faktiske opplysninger.
    Eldre lovgivning inneholder bestemmelser som påberoper seg Olav som opphavsmann, men vi kan ikke vite om de er bevart i sin opprinnelige form, selv om Olavs prestisje som lovgiver kan ha gjort dem mer motstandsdyktige enn andre bestemmelser.

    Blant det forholdsvis rike kildematerialet til Olav den helliges historie er det flere sagaer. Disse bygger i utstrakt grad på legendariske skrifter om Olav, produsert av kirkemenn. Vil en finne den historiske Olav, må en trenge gjennom legendestoffet som omgir det historiske stoffet. Snorres Heimskringla er bygd opp rundt fortellingen om Olav den hellige, og Snorre støtter seg i dette arbeidet til flere eldre sagaer. Det er bevart fragmenter av en «eldste saga» fra 1160-80, som man mener bygger på muntlig tradisjon og skrifter fra 1120-årene av de islandske «frode» menn Are og Sæmund. På denne eldste sagaen skal det så bygge en tapt «mellomste saga» fra før 1200, som igjen er grunnlag både for den bevarte «legendariske» Olavssagaen fra omlag 1200 og for lovsigemannen Styrme Kåressons tapte saga fra ca. 1220 om Olav den helliges liv. På disse to sagaene bygger så Snorres bevarte «Sagaen om Olav den hellige» fra 1220-årene, mens forfatteren av Fagrskinna, også fra 1220-årene, har kjent den tapte sagaen om Olavs liv. Snorre bruker både sin egen Olavssaga og Fagrskinna når han skriver om Olav i Heimskringla.

    Olavs nederlag og fall på Stiklestad kunne se ut som en seier for de desentraliserende kreftene i riket, for de stormennene som hadde sett seg tjent med en fjern hersker som i mindre grad grep inn i de indre forholdene i landet. Det må derfor ha kommet som en ubehagelig overraskelse for dem at Knut den mektige, innsatte sin frillesønn Svein og hans engelske mor Alfiva som styrere i Norge etter Håkon Eiriksson jarls død i 1029. Under deres herredømme ble de norske stormennene som hadde stått sammen med Knut mot Olav, satt utenfor styret. Dette måtte skape misnøye hos høvdinger som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, som begge trolig hadde gjort seg håp om jarleverdighet og kontroll over styret i Norge.
    Et par «tilfeldigheter» kom til å spille på lag med dem som hadde nytte av å fremme Olavs hellighet.
    For det første ble Europa i årene nærmest etter Olavs død rammet av en rekke uår, noe som førte til hungersnød også flere steder i Norge. Dette slo tilbake på herskeren, Svein Alfivasson, som var «ansvarlig» for godt år og fred.
    For det andre døde Knut den mektige i 1035 uten voksne arvinger, slik at det var ingen som umiddelbart kunne erstatte ham, og hans Nordsjørike gikk i oppløsning.
    Det danske hardstyret hadde også betydning. Økte økonomiske byrder på bøndene og økt kontroll skapte motvilje mot de fremmede makthaverne. Slik Andreas Holmsen påpeker, kan dette ha satt Olavs kamp mot Knut den mektige i et nytt lys - som en rettferdig kamp.
    Følgen av dette var at alt før Knut den mektige døde i 1035, samlet aristokratiet seg om Olavs mindreårige frillesønn Magnus, som ble hentet fra Gardarike. Svein og Alfiva måtte rømme landet. Høvdingene må ha innsett at en innenlandsk konge de selv kunne kontrollere, var til deres fordel. Og allerede på denne tiden kan mange ha sett sine politiske og økonomiske interesser bedre tjent med at de samarbeidet med rikskongedømmet i stedet for å motarbeide det. De fremste mennene i kretsen rundt den unge kongen ble trønderhøvdingene Einar Tambarskjelve, som hadde vært i England da slaget på Stiklestad stod, og Kalv Arnesson, til tross for at han hadde stått mot kong Olav på Stiklestad. For den nye kongens legitimitet ville det også åpenbart være en styrke dersom hans far ble tillagt helgenverdighet.

    For stormennene var som nevnt fremmedstyret en skuffelse. Svein og Alfilda var mer egenmektige enn høvdingene hadde tenkt seg, og de behandlet Norge som erobret land. Stormennene fikk ikke den plass i det nye styret de hadde ventet, og de kunne desto lettere samle seg om den døde kongen og hans sønn. Som formyndere ville de få den makt og posisjon danskestyret hadde nektet dem. Særlig sterk var misnøyen i Trøndelag, der de nye makthaverne oppholdt seg. Her ble trøndernes lojalitet overfor kong Magnus sikret ved at trønderhøvdingene Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson var de fremste menn i formynderstyret. Den store oppslutningen om Olavskulten som etter kort tid oppstod, skyldtes ikke minst at disse stormennene støttet aksjonen for å gjøre Olav til helgen. Særlig hadde Einar høy prestisje. Han var gift med ladejarlene Eirik og Sveins søster Bergljot, og da jarleætten var utdødd på mannssiden, kan han ha oppfattet seg som jarlenes etterfølger.
    Kirkens innsats må likevel ha vært avgjørende. Kirken, som Olav sammen med sin engelske biskop Grimkjell hadde lagt grunnen til, og som i allianse med stormennene hadde gått inn for Magnus som ny konge, grep sjansen til å skaffe seg høyere prestisje og styrke sin stilling gjennom å erklære Olav for hellig og opphøye ham til nasjonalhelgen. Han ble etablert som helgen senest rundt 1040.
    Folkereligiøse momenter kan også ha spilt inn. Olavs hellighet kan neppe bare ses på som et politisk knep; den fikk etter hvert feste i folket. Bondereligionen i innlandet innebar blant annet en dyrkelse av makter, og en ny og sterkere makt kunne være akseptabel. Misjonskongenes taktikk i disse områdene var da også å søke å vise at deres gud var den sterkeste. Man fremstilte Kristus ikke som den lidende, men som den seirende. Denne forklaringen kan dessuten være med på å belyse at kristendommen vant frem i landet på - som det synes - forbløffende kort tid. Etter 1030 møter vi ingen hedensk reaksjon. Det som måtte foregå av hedensk kultus, foregikk heretter i det skjulte.
    Erik Gunnes har trukket frem folks forestillinger om kongers hellighet som et mulig forklaringsmoment. Det var vanlig hos germanerne å utruste en konge med overnaturlige evner. I middelalderen forestilte man seg mange steder at kongen kunne helbrede, at han hadde legende hender. Også om Olav finnes det beretninger om slike evner. En konges død var dertil i seg selv en skremmende begivenhet - også for dem som drepte ham. Og selv en død konge kunne vise seg å ha makt, gi godt år og fred, noe fedredyrkelsen og de store, sentrale gravhaugene - ikke minst i Trøndelag - bærer bud om. Uårene under Olavs etterfølger ga næring til disse oppfatningene. Resultatet var at kongen ble «hauglagt», som Gunnes uttrykker det, riktignok ikke i en haug, men i et skrin i Klemenskirken i Nidaros. Hedenske forestillinger kunne altså bidra til å skape Olav den hellige, og for folk flest kom Olav på mange måter til å erstatte bondeguden Tor som menneskenes verner og hjelper.
    Olavs helliggjørelse er i samsvar med strømninger i tiden. Det var en tid for helgenkonger, i nær sagt hvert eneste land i Europa. Helgenkongene hadde en bestemt funksjon i forbindelse med rikssamlinger og organisering av riker; kongen ble et naturlig midtpunkt og kristendommen ideologisk grunnlag. Kongens eksempel som rettferdig og som beskytter sto sentralt. Den hellige kongen fikk altså en politisk funksjon i sentralmaktens og dynastienes tjeneste. Dette ble også Olavs rolle. Han legitimerte dynastiet. Og ingen av de andre nordiske helgenkongene kom til å spille en så viktig rolle på dette feltet som Olav.

    Olav Haraldsson la det endelige grunnlaget for rikskongedømmet, dels gjennom sin virksomhet i de årene han var konge, men aller mest gjennom sin død og helgenstatus. Olav samlet og styrte et større rike enn noen norsk konge før ham. Det strakte seg fra Götaelv i sør til Finnmark i nord, og også i Trøndelag og på Østlandet hadde han reell makt. På dette grunnlaget kunne hans etterfølgere bygge ut kongemakten og knytte sammen landsdelene til et samlet rike.
    Olav revolusjonerte neppe styringsapparatet verken sentralt eller lokalt. Noe sentralt styringsapparat kan en vel knapt tale om. Rundt seg hadde kongen hirden, og det er mulig han her innførte en viss funksjonsdeling, kanskje etter angelsaksisk forbilde, med hirdembetsmennene «stallar» og «merkesmann» som nære rådgivere, og en deling av hirdmennene i krigere og politikorps («Gjester»). Hirdgeistligheten med sin lese- og skrivekyndighet kom etter hvert til å utgjøre kongenes sentrale administrasjonsapparat.
    Når det gjelder lokalstyringen, har man tradisjonelt villet se «lendmannsombudet» som en nyskapning under Olav, men dette er usikkert. At kongen knyttet til seg regionale stormenn, var ikke noe nytt under Olav. Det kan derimot se ut til at den utstrakte bruken av «brytene», gårdsbestyrerne på kongsgårdene, i styrings- og kontrollapparatet i distriktene er noe nytt. Kongedømmets og etter hvert kirkens sterkere grep om lokalstyringen førte med tiden til større grad av offentlig rettshåndhevelse, men også til økte økonomiske krav overfor bøndene.
    Olav skapte en bredere økonomisk basis for kongedømmet. Krongodset ble utvidet gjennom konfiskasjon av motstandernes gods. Denne konfiskasjonspolitikken svekket ledersjiktet i de opprørske områdene og dermed bøndenes motstandsevne mot sentrale myndigheter. Også dette førte altså til sentralisering av makten. Det er likevel gjennom sin martyrdød Olav hadde størst betydning. Hans helgenverdighet kom etterfølgerne til gode ved at de fikk hans beskyttelse og på en måte del i hans hellighet. Kongedømmet fikk gjennom hellig Olav en dominerende plass i folks bevissthet. De etterfølgende kongene styrte på vegne av helgenkongen, og Olav som helgen med eiendomsrett til hele Norge, styrket forestillingen om riket som en realitet uavhengig av en konges person.
    En annen sak er det at Norge også den gang var «et land i verden». Norge kunne på lengre sikt ikke bestå som en øy i et hav av kristne riker. Innføringen av kristendommen var derfor en nødvendig forutsetning for at landet skulle bli anerkjent som et selvstendig rike i det kristne Europa. Det er utenkelig at et hedensk kongedømme ville ha fått være i fred for de kristne naborikene. I 1226 fikk for eksempel ridderordenen «Den tyske orden» i oppdrag av den tysk-romerske keiseren Fredrik II (1220-50) å erobre det hedenske Preussen, og så sent som mot slutten av 1300-tallet ble det ført erobringskrig under påskudd av å være «korstog» mot det man oppfattet som hedningene i Øst-Europa, som ikke bekjente seg til den rette kristendom, men var gresk-katolske. Liknende påskudd ble allerede i 1123 brukt av Sigurd Jorsalfare da han rettferdiggjorde et herjetog mot smålendingene med at de var hedninger.

    Det er full enighet om at kristendommen var kjent av nordmenn flere hundre år før religionsskiftet, at deler av landet hadde vært under kristen påvirkning i lang tid, og at det fantes kristne mennesker i landet. Når det gjelder måten religionsskiftet skjedde på, er det derimot to diametralt motsatte syn. Det ene går ut på at trosskiftet skjedde over lang tid, at det var et resultat av en indre utvikling. Man har oppfattet 900-tallet som en oppløsningstid for gamle trosformer og som en tid da kristen misjon gjorde seg sterkt gjeldende. Det skal da ha skjedd en endring i synet på de gamle gudene i den forstand at tilliten til dem sviktet, og at folk ga opp den gamle troen uten å finne en ny. Hedendommen nærmest råtnet på rot. Belegg for dette mener man å finne i de kildene som opplyser om menn med tilnavn som «gudløs» eller som stolte på egen makt og styrke. Overgangen fra hedensk gravskikk og et betydelig antall kristne steinkors fra tiden før kristningen er også tatt til inntekt for dette synet. Først skulle det altså ha kommet et trosskifte, så fulgte kultskifte og sedskifte.
    Det andre synet går tilbake til Rudolf Keyser og midten av 1800-tallet. For ham var tros- og sedskiftet en følge av et tvungent kultskifte. Dette synet har i den senere tid vunnet tilslutning fra religionsforskere og historikere. Man tar avstand fra synet på hedendommen som en degenerert og dødsmerket religion og peker på at tilnavn som «gudløs» viste til noe atypisk, til personer som på en eller annen måte falt utenfor fellesskapet, for eksempel fredløse.
    På grunn av den hedenske religionens karakter var det ikke lett å bytte den med en annen uten å bryte med samfunnet i sin alminnelighet. Fordi hedendommen var knyttet til stammen eller folkegruppen som helhet, var den en integrert del av folkets liv på alle områder. Når det åpenbart fantes kristne mennesker i Norge før kristendommen ble enerådende, skyldtes dette at de frie menneskene hadde en liberal oppfatning av hvilke guder folk valgte å holde seg til så lenge de ellers deltok i kultfellesskapet. Brøt man derimot kultfellesskapet, stilte man seg utenfor samfunnet.
    Ut fra dette synet kunne ikke hedendommen gå i oppløsning uten store samfunnsendringer. Og det var dette som skjedde. Til tross for kristen misjonsvirksomhet over lengre tid - på 800- og 900-tallet - var det først da misjonskongene grep inn, at det ble fart i kristningen, som ble gjennomført i løpet av 30-40 år. Og måten kongene gikk frem på, var å angripe hedendommen der den var mest sårbar, nemlig dens kult. Det sentrale i hedendommen var kulten, og ved å forby hedensk kult rev man bort grunnlaget for hedendommen. Det var så kun et tidsspørsmål før den lå død. Kongene rettet misjonsvirksomheten med fredelige og voldelige midler mot toppsjiktet i samfunnet, med gaver og vennskapsbånd eller med trusler og tvang - i verste fall drap. Når stormennene var vunnet for kristendommen, var hedendommens dager talte.

    Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kan ha hatt personlige motiver for sin misjonsvirksomhet, men dette vet vi lite om. Begge hadde imidlertid oppholdt seg lenge blant kristne i kristne land. De kjente kristendommen godt og hadde selv latt seg døpe. De kristne rikene var velorganiserte, kongene hadde kontroll over befolkningen og var i stand til å mobilisere store rikdomsressurser. Og ideer representert av de rike, mektige og prestisjefylte måtte appellere også til menn fra Skandinavia som hadde politiske ambisjoner. Videre fikk kongene rundt i Europa støtte fra sine kirkeorganisasjoner både i styringen og kontrollen av rikene. Slik sett måtte kristendommen fortone seg hedendommen overlegen.
    Kristendommen som politisk instrument er ellers et velkjent fenomen i perioden. Det å la seg kristne var en måte å akseptere en annens overherredømme på, mens hedensk reaksjon kunne være markering av politisk uavhengighet. Det mest nærliggende eksempelet på dette er Håkon jarl, som ved å måtte la seg døpe anerkjente danskekongen Harald Blåtann som sin overherre, men som igjen hevdet sin uavhengighet ved å forkaste kristendommen. Kristendommen virket følgelig som et instrument for kristningskongene i deres bestrebelser på å underlegge seg riket.
    Religionen kunne virke som en sammenbindende faktor i samfunnet. Når kongene gikk så hardt frem mot sine religiøse motstandere og ikke kunne tolerere en annen religion enn sin egen, må dette ha skjedd ut fra en erkjennelse av at to konkurrerende religioner ville virke samfunnsoppløsende. Det som skjedde på Island, er et godt eksempel på at dette ble oppfattet som et problem. Der valgte man å løse problemet gjennom flertallsvedtak på Alltinget, hvor kristendommen ble valgt som eneste lovlige religion.
    Kristendommens betydning for rikssamlingen var altså fremfor alt at den virket sentraliserende. Det var i kongens interesse at makt og prestisje ikke bygde på stormennenes private ressurser, men på tilknytning til kongens person, at stormennenes rolle som mellommenn mellom kongen og folket ble svekket, og at folket selv i større grad ble kongens direkte undersåtter - hans «tegner». Svekkelsen av høvdingenes rolle som religiøse ledere bidrog nettopp til dette, i og med at kirken, som var etablert av kongen og under hans kontroll, etter hvert overtok denne funksjonen.
    Den nye religionen ga kongedømmet en ideologisk plattform gjennom kirkens legitimering av kongemakten. Rang og verdighet var fastsatt av Gud, noe som styrket kongens autoritet overfor folket. Den nyetablerte kirken bidro også til et mer effektivt styringsapparat, i og med at kongen kunne nyttiggjøre seg de geistliges administrative erfaring og bruk av skrift. Kristningen førte på denne måten til en modernisering av kongedømmet med økt oversikt og kontroll over folk og ressurser, samt større muligheter for korrespondanse og diplomatisk samkvem med makthavere i andre land. 1