Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 1050.
Død 22.09.1093 i Håkeby, Tanum, Bohuslen.

Konge av Norge 1066 - 1093, samkongedømme med sin bror Magnus til 1069.

I 1066, etter at hans far døde i England, førte han hæren og flåten tilbake til Norge og ble tatt til konge ved siden av sin eldre bror, Magnus, som døde i 1069. Derefter var Olav konge alene.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga
«96. Harald Gudinesson ga Olav, sønn til kong Harald Sigurdsson, lov til å fare bort med det mannskapet som var der hos ham og ikke hadde falt i kampen. ....
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt. Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge; der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med. Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål i stand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk. Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - «om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. jeg vil heller,» sa han, «ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.» Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt. Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.»

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:
«1. Olav var konge alene over Norge etterat hans bror Magnus var død. Olav var en storvoksen og velvoksen mann. Det sier alle folk at ingen har sett en mann med et fagrere eller verdigere utseende. Han hadde silkegult hår som falt riktig vakkert, lys lett, vakre øyne og velvoksne lemmer; han var for det meste fåmælt og ingen taler på tingene; i drikkelag var han glad, drakk gjerne, pratsom, blidmælt og fredsommelig så lenge han styrte riket. Det nevner Stein Herdisson:
    Trønders sverddjerve fyrste tenker med klokskap å legge
    fred i landene sine. Godt liker mennene dette.
    Folket gleder seg over at anglers fiende tvinger
    til fred sine tegner med fasthet. Født under solen.
2. Det var gammel skikk i Norge at høgsetet til kongen var midt på langpallen, og øl ble båret omkring ilden. Men kong Olav var den første som lot gjøre høgsetet på høgpallen, som gikk tvert over stua. Han var også den første som lot gjøre ovnstuer og strødde gulvet både vinter og sommer. I kong Olavs dager vokste kjøpstedene sterkt i Norge, og noen ble grunnlagt da. Kong Olav grunnla en kjøpstad i Bergen. Der var det snart mange rike menn som slo seg ned, og kjøpmenn fra andre land seilte dit. Der la han grunnvollen til Kristkirken, den store steinkirken; av den ble det bare lite ferdig, men han bygde ferdig trekirken. Kong Olav lot sette Mikla-gilde (Det store gildet) i Nidaros, og mange andre gilder i kjøpstedene, før var det omgangsdrikkelag der. Da var Bøyarbot («byens hjelp») den store gildeklokken i Nidaros. Gildebrødrene lot bygge Margretakirken der, en steinkirke.
I kong Olavs dager ble sammenskuddslag og gravøl vanlige i kjøpstedene, og da tok folk til med nye kledeskikker; de hadde staselige bukser som ble snørt til benet. Noen spente gullringer om leggene på seg. Da brukte folk lange kjortler med snøring på sidene og ermer som var fem alen lange, og så trange at de måtte dra dem på med et band og legge dem i rynker helt opp til akslene. De hadde høye sko, som alle var silkesømmet og stundom gull-lagt. Mange andre underlige moter var det også da.»

    Ideen om et engelsk-skandinavisk Nordsjørike døde ikke med Harald Hardråde. Både Svein Estridsson og hans sønn Knut den Hellige - den siste så sent som på 1080-tallet - hadde planer om og gjorde forberedelser til erobring av England, et foretak også Olav Kyrre var engasjert i, men uten at det kom til noe resultat. Etter slaget ved Hastings to uker etter Harald Hardrådes fall, var denne ideen i realiteten en fiksjon. Hertug Vilhelm av Normandies erobring rev England løs fra den tradisjonelle nordsjøforbindelsen med Skandinavia og knyttet riket nærmere til kontinentet.
    Olav Kyrre sikret sin 27 år lange fredsperiode gjennom å fornye fredsavtalen med Svein Estridsson i 1068, og freden ble styrket og garantert gjennom ekteskapsforbindelser, blant annet mellom Olav og Sveins datter. Olavs tid var i den grad preget av fredelig samkvem med omverdenen at sagaforfatterne, som først og fremst var opptatt av kongenes krigerske bedrifter, avspiste ham med et par sider i sine kongesagaer.
    Han fikk navnet «Kyrre» (den fredelige), fordi han styrte mildt og gjorde meget godt for landet. I hans tid hadde kristendkommen fremgang. Det ble bygget kirker, faste bispeseter ble opprettet og geistligheten ble aktet.

Olav anla Bergen omkring 1070-75.

Han døde på kongsgården Håkeby i Tanum i det nordlige Båhuslen, men liket ble ført til Nidaros og begravd der.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:
«8. Kong Olav satt ofte på landet på de storgårdene som han eide. Da han var øst i Ranrike på gården sin Haukbø (nå Håkeby i Tanum, nordlig i Båhuslen), fikk han en sykdom som førte ham til døden. Da hadde han vært konge i Norge i 26 år, han ble tatt til konge ett år etterat kong Harald hadde falt. Kong Olavs lik ble flyttet nord til Nidaros og jordet i Kristkirken, som han selv hadde latt bygge. Han var en særlig vennesæl konge, og Norge hadde steget mye i rikdom og glans i hans styretid.» 1