Biografi - Biography

Dux.
Født mellom 805 og 820.
Død 866 i Brunshausen.

    Storhertug av Sachsen 844 - 866.

    Liudolf (Ludolf) er berømt som stamfar til det sachsiske hertughus. Liudolfingerslekten var hertuger av Sachsen fra 844 til 961 og ble etterfulgt av Billungslekten. Slekten etterfulgte også Karolingerslekten som konger av Tyskland og som tysk-romerske keisere fra 919 til 1024. Keiserriket gikk deretter over til Salierslekten.

"

    Han var på pilgrimsferd til Roma sammen med sin gemalinne Oda under Pave Sergius II i årene 844 - 847.

    Liudolf stiftet Gandersheim i 856 sammen med sin hustru.

    I 852 grunnet Liudolf et kloster i Brunshausen hvor han døde i 866. 1

"

T. v. Liudolf i et 1100-talls manuskript av krønikøren Ekkehard av Aura. I midten: «Ludolf dux Saxonie» øverst på en stamtavle fra det ottoniske dynastiet («Chronica sancti Pantaleonis», 2. halvdel av 1100-tallet). T. h. Liudolf med Gandersheim stiftskirke og sverd. (Figur fra den tidligere graven til Liudolf i tre omkring 1270, Fra Gandersheim klostersamling). (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Liudolf av Sachsen (* 805/820 - † 11. eller 12. mars 866), hertug av Sachsen sannsynligvis fra 840. Som den eldste navngitte representant for adelsfamilien regnes han som familiens stamfar.
    Liudolfs foreldre er ikke kjent med sikkerhet. Hans far er nevnt som markgreve Brun eller Brunhardt den Yngre, og hans mor Gisla av Verla. Ifølge andre kilder het hans mor Addida og var datter til den saksiske greve Egbert og Sankt Ida av Herzfeld.

    Liudolf var gift med Oda, datter til greve Billung av Sachsen fra den frankiske Billungslekten og hans hustru Aeda.

    Han hadde store landeiendommer i de vestlige Harz-fjellene, i det samme området hvor han i 852 bygde et kloster sammen med Oda og Altfrid, biskopen av Hildesheim (som kanskje var hans fetter) og hvor Liudolf senere ble gravlagt.
    I 881 ble klosteret flyttet til Gandersheim etter at de nye bygningene der ble ferdige, her ble Oda gravlagt. Klosteret ble dermed et sentralt gravsted for Liudolfs slekt, liudolfingene.

    Liudolf var en mektig mann i Sachsen. Det kan man lese ut av at Ludvig den Tyske, konge av Øst-Franken, giftet bort sin sønn og arving til den østlige delen av riket, Ludvik den Unge, med Liudolfs datter Liutgard.
    I eldre forskning var det enighet om at liudolfingene hadde en ledende posisjon i Sachsen i andre halvdel av det 9. århundre. I 866 ble Liudolf omtalt som "stammehertug" ("Stammehertzog"), en posisjon hans sønner Brun og Otto videreførte. I nyere forskning er det stilt spørsmål ved dette.»

    Fra tysk Wikipedia (oversatt);
  «I dokumenter og annaler blir Liudolf gjentatte ganger omtalt som en greve ("comes") og dermed som en frankisk-karolingisk embetsmann. Tittelen hertug (dux) er ikke funnet i løpet av hans levetid.
    Liudolf regnes som stamfader til adelsfamilien Liudolfinger, er knyttet til Henrik I, Otto I den Store, Otto II, Otto III. og Henrik II fra 919-1024 som i uavbrutt rekkefølge ga herskerne i det østfrankiske riket. Liudolfs opphav er uklart; moderne forskning antar en avstamning fra den adelige Ekrbertinerfamilien.
    Ekteskapet med Oda beviser Liudolfs jevnbyrdighet med det frankiske aristokratiet, som han kan ha kommet fra. Med grunnleggelsen av Gandersheim nonnekloster sentralt i hans besittelser og opprettelse av klosteret som et familiegravsted, uttrykte Liudolf sitt krav på regional makt. Dette underbygget han ved å installere helgeners skjeletter i klosteret.

    Liudolfs fremtredende posisjon i Sachsen ble anerkjent av den østfrankiske herskeren. Da Ludvig II Tyskeren ga sin sønn Ludvig III den Yngre Sachsen og Thüringen som arv, giftet han ham med Luitgard, Liudolfs datter. Valget av brud var politisk motivert. Ludvig II Tyskeren ønsket å knytte sine sønner til de familiene som hadde størst politisk betydning i den tildelte regionen på grunn av omdømme, eiendom og troskap.
    Ut fra samme intensjoner giftet Ludvig II sønnene Karl i Bayern og Karlmann i Schwaben med døtre fra de ledende aristokratiske familiene.
    "Annales Xantenses" beskrev Liudolf i et notat om hans død som "vir magnifici", det vil si som en fremragende mann, noe som ble brukt til å beskrive medlemmer av den høye adelen.» 2