Biografi - Biography

Slibemester.
Født omkring 1760.
Levde 1787 i Aalsgaard, Tikøb (Fredriksborg amt).
Levde 1799 i Havreholms Slibemølle, Tikøb (Fredriksborg amt).
Død 17.09.1810 i Havreholms Slibemølle, Tikøb (Fredriksborg amt).
Begravet 21.09.1810 fra Tikøb kirke, Tikøb (Fredriksborg amt). 2

    Det er mulig at Thorgreen kom fra Norge, nærmere bestemt fra Kongsberg.
1759: «Dom: 23 p. Tr: d: 18 Nov. Christopher Torgrimßs S: Torgrim.
Fad: Valtin Hartougs Qv: Giertrud Marie Olsd:, Inger Cathrine Hansd: Stixrud,
        Niels Pederß: Krillaas, Henric Anderß: & Peder Larß: Biering»
(Kirkebok Kongsberg 1758-68, folio 49).
    Denne Torgrim ble konfirmert på Kongsberg 05.10.1777, bosted oppgitt til Stixrud
(Konfirmerte i Kongsberg 1766-82, Digitalpensjonatet, Digitalarkivet).
    Han er ikke funnet i norske folketellinger fra 1801. Jeg kan heller ikke se at han har giftet seg med Ane Pedersdatter på Kongsberg i tidsrommet 1783-87.

    Folketellingen i 1787 for Tikøb, Aalsgaard, 20, viser:
«Thorgreen Christophersen - 27 år - Gift - Hosbonde - Bøssemager Sven.
Anne Pedersdatter - 22 år - Gift - Madmoder».

    Familien er ikke funnet i 1801-tellingen til tross for at barna er født i Havreholm Slibemølle såvel like før som like etter århundreskiftet.
    Fra «Hammermøllen i Hellebæk», et skoletjenestemateriale av Jesper Godvin Hansen:
    Selv om det var mange sjøer og dammer i området kunne det være vanskelig å få frem tilstrekkelig med vann. Derfor ble det laget såkalte "holdedammer" ved noen av møllene. Vannet kunne strømme til holdedammene i løpet av natten, mens man brukte av det om dagen, når møllene arbeidet. Ved Hammermøllen er det en slik holdedam. Av og til var det ikke vann nok, og derfor ble det laget en slipe- og boremølle ved utløpet av sjøen Esrum ved Havreholm. Den ble kun brukt når det var strengt nødvendig, da den lå langt fra fabrikken og man måtte transportere geværdelene frem og tilbake på dårlige veier.
    Havreholms Slibemølle ble altså ikke brukt kontinuerlig. Dette er muligens årsaken til at vi har vanskelig for å finne familien i 1801-tellingen.

    Thorgreen døde i 1810, 50¾ år gammel:
«Havreholm=Slibemølle. Mester ved Gevær-Fabriquen Thorgreen Christophersen.
Døde den 17. Sept: Begravet 21 ejusd: Gl: 50¾ Aar». 3

    Jernplaten som skal brukes til å lage geværløpet med, varmes opp i essen (en åpen smelteovn). Når jernet er nesten hvitglødende, flytter smeden platen med en tang inn under vannhammeren.
    Det glødende jernet er bløtt og kan hamres flatt med den store vannhammeren som kalles strekkhammeren. Jernplaten skal varmes opp i essen og legges under vannhammeren mange ganger, før den får den rette tykkelse og lengde. Den ferdige platen kalles en løpsskinne. Den er smalere i den ene enden, og kantene er hamret tynne.

    Den flate løpsskinnen varmes opp i essen til den er rødglødende, og legges raskt på ambolten hvor den hamres krum. Den skal varmes opp mange ganger. Løpsskinnen krummes ved å slå den omkring en massiv jernstang (en dom) og nå kalles den for en rørskinne.
    Rørskinnen varmes rødglødende i essen. Domen varmes opp ved siden av. Når rørskinnen er så varm at det er like før jernet smelter, tas den ut av essen, domen stikkes inn i røret og røret flyttes raskt over på ambolten eller til vannhammeren.

    På ambolten legges rørskinnen mellom to jernklosser (senker). Med noen kraftige hammerslag slår smeden på jernklossene og presser de to kantene i den åpne rørskinnen sammen. Fordi jernet er rødglødende og bløtt, nærmest smelter de to kantene sammen til et lukket rør. Jernet blir raskt avkjølt og skal mange ganger i essen. Man kan kun sveise ca. 5 cm. ad gangen. Og før man har en ferdig rørpipe (geværløp), skal rørskinnen varmes opp inntil 20 ganger.
    Rørskinnen kan også sveises sammen under vannhammeren. Det går ikke fortere, men sveisingen blir sterkere på grunn av de kraftige hammerslagene. Smeden kan fortsatt bare sveise et lite stykke ad gangen mens jernet er rødglødende. Rørpipen skal nå bores, slipes, poleres, trykkprøves og monteres på det ferdige geværet.

    Hullet i rørpipen skal nå bores ut, slik at det nesten passer til en geværkule. På boremøllen blir rørpipen presset mot et roterende bor, mens det helles vann på pipen for å holde temperaturen nede.
    Rørpipen (geværløpet) slipes utvendig, slik at sidene overalt får samme tykkelse. Man måtte være meget omhyggelig for å sikre dette - ellers kunne løpet eksplodere, når man skjøt med geværet.

    Hullet i geværløpet files og poleres innvendig, slik at det blir litt større enn en geværkule. Det kalte man dengang for "trekning" av geværløpet. På Polérmøllen ble lange jernstenger med filer i enden, dreid rundt inne i geværløpet, samtidig som løpet ble beveget opp og ned. Flere løp ble polert samtidig, og igjen måtte man helle på vann for å holde temperaturen nede.
    De ferdige geværløpene skulle styrkeprøves. Dette foregikk i probérhuset, hvor hvert geværløp ble ladet med tredobbelt kruttladning og en blykule. Navnet kommer av det tyske ordet «probieren», som betyr prøve. Ved en særlig anordning kunne man avfyre 50 geværløp samtidig. De fleste løp klarte styrkeprøven, men det forekom at noen av rørene eksploderte. Man kan stadig se merker etter flygende jernstykker fra sprengte løp i probérhuset.

    Skaftemakeren lager skaftet i skafteverkstedet, og tilpasser det til løpet og alle de øvrige deler som hører med til det ferdige geværet.
    Etter utboring og slipning kommer geværløpet til berederverkstedet, hvor det blir utstyrt med siktekorn, bunnstykke (svansskrue), beslag og fjær til ladestokken.
    På justér-verkstedet blir alle geværets deler samlet, og kan nå avleveres til den kongelige kontroll.
    På Beséstuen kontrollerer probémesteren de ferdige geværene. Han kontrollerer at de er laget korrekt og har de riktige mål. Geværet går så til lageret og er klar til avhentning. 4